Ytringsfrihet eller okkupasjon av det offentlige rom?

For å vurdere hvorvidt et forbud mot nynazistiske ytringer kan fungere etter sin hensikt, bør man studere hvordan propaganda- og kommunikasjon har fungert gjennom historien, skriver Gerhard Emil Schjelderup . Kronikkforfatteren har mastergrad i kommunikasjon fra Illinois State Univeristy, og vil fra høsten av undervise i faget ved Norges Markedshøyskole og Handelshøyskolen BI.

Dette bringer opp to interessante problemstillinger: Det mest nærliggende spørsmålet er knyttet til ytringsfriheten versus dens eventuelle skadevirkninger. Deretter er det et spørsmål om et slikt forbud vil fungere i tråd med sin hensikt. For å kunne svare på dette vil det være fornuftig med et kort historisk tilbakeblikk.

For å kunne forstå kraften i symboler vil det være nyttig å se på den ensrettede kommunikasjonen som Hitler og Goebbels kokte sammen i sistnevntes propagandaministerium i Nazi-Tyskland:

Den gryende nazistbevegelsen i 1920-årene så med uro på den effektive kommunikasjonen som kommunistene praktiserte i Sovjet. Hitler sier også i sin bok "Mein Kampf" at tyskerne må lære propaganda av russerne, da de hadde kommet mye lenger på dette området. Goebbels tok dette alvorlig da han leide inn Ivy Lee, en amerikaner som tidligere hadde jobbet for kommunistene, og de gikk sammen om å strømlinjeforme kommunikasjonen til nazistene.

Den engelske kunsthistorikeren Toby Clark kan i sin bok "Art and Propaganda in the Twentieth Century" (1997) fortelle om hvordan Hitler brukte mange uker hos fotografer og teaterinstruktører for å kunne komme frem til de mest uttrykksfulle gestikuleringer og ansiktsformer.

Det er helt klart at denne bevegelsen forsto den enorme kraften som lå i strategisk kommunikasjon. At nynazister eller lignende organisasjoner skulle ha glemt viktigheten av kommunikasjon, er lite trolig, og en trenger ikke gå lenger enn til deres Internettsatsing for å se at de også der har ligget i forkant av utviklingen. Det er derfor klart at denne parten i konflikten har et godt grep på hva kommunikasjon dreier seg om.

En symbolfaglig tilnærming til hakekorset, eller svastikategnet, viser at det er et gammelt hinduistisk solsymbol. Tegnet i seg selv betyr ingenting, bortsett fra å etterligne en sol, og bærer hverken positive eller negative verdier i seg. Hinduene, buddhistene, og vikingene så på solsymbolet som en kilde til den rene urkraft eller kilde til liv.

Det som er spesielt, er den mening man i dag legger i symbolet, etter at nazistene gjorde monopol på å legge mening i symbolet etter den annen verdenskrig. Det er altså de verdier nazistene sto for, som vi i dag legger i symbolet. Den mening vi legger i symbolet, øver psykisk vold på dem som føler seg rammet av bruken, og det er det som i dagens situasjon er relevant.

Det er interessant at rødfargen som omslutter hakekorset, er brukt av flere regimer som ønsket å monopolisere arbeidernes verdier. Både Kina, Sovjet og Nazi-Tyskland gjorde bruk av den samme rødfargen, som skulle representere deres forankring i arbeiderbevegelsen, og det er viktig å huske på at det offisielle navnet på nazi-bevegelsen var Nationalsozialistische Deutsche Arbeiter-Partei (NSDAP). Arbeiderbevegelsen i Europa brukte rødfargen som en referanse til de blodige slag de hadde kjempet mot maktinstanser i samfunnet lenge før sosialismen eksisterte, slik vi kjenner den fra det forrige århundre.

Det er derfor en kamp om det visuelle herredømme som utspiller seg når en legger sterke føringer for mening i farger eller symboler. Svastikaen er ved siden av Jesus-korset, Davidsstjernen, det amerikanske flagg, og Coca-Cola-tegnet et av de mest kjente symboler eller logoer i den vestlige verden.

Den amerikanske journalisten Naomi Klein diskuterer i sin bok "No Logo" (2000) hvordan såkalt branding av logoer er en bevisst strategi for at mottagere av budskapet skal legge visse verdier inn i logoen. Nazistene har siden 1920 arbeidet bevisst med å legge føringer for våre meninger om dette visuelt tiltrekkende symbolet som hakekorset er. I tillegg til den visuelle kraften i tegnet, er det nærliggende å tro at nazistene prøvde å skape en forankring for sin påstand om å være den rene ariske arvtageren gjennom symbolet.

For at man skal kunne forstå det visuelt sterke ved slike kulturelle ikoner, er det nærliggende å trekke en parallell til andre sterke symboler. Hver gang den amerikanske presidenten holder en pressekonferanse, har han et skilt på talerstolen hvor publikum kan se en ørn med det amerikanske flagg som bakgrunn. Hva om vi bytter ut ørnen med en kanin, eller svastikaen? Ørnen var forøvrig også flittig brukt av nazistene for å kommunisere styrke.

Siden Voltaire på 1700-tallet kom med sine berømte ord om ytringsfrihet, har det rådet en naiv tro på at den faktisk har eksistert i ren form. Ytringsfrihet i sin ytterste form har aldri eksistert i den vestlige verden, og historien er full av eksempler på dette, enten man snakker om hvordan den katolske kirke brente Giordano Bruno på bålet for hans frimodige tale, eller man ønsker å se på dagens rasismeparagraf og dens begrensninger på talefriheten.

Et forbud mot hakekorset og andre symboler fra den annen verdenskrig er ikke annet enn å erkjenne at disse symbolene og den vanlige mening vi legger i dem, faktisk er rasistiske i sin bruk. Dermed er en lovendring her ikke så stor som man kan få inntrykk av.

Når man da innser at ytringsfriheten allikevel ikke eksisterer totalt, kan man spørre seg om dette er så ille? Vil vi virkelig ha ytringsfrihet i sin ytterste konsekvens? Hva med den volden ytringsfrihet medfører for berørte parter?

Kommunikasjon styrer forståelse, og man trenger ikke å være språkdeterminist for å skjønne at ord og symboler legger føringer for vår forståelse. Mediene i Norge lever av å omtale motsetninger og konflikter, og dermed får slike ytterliggående grupper en uforholdsmessig stor dekning, og som konsekvens blir da disse aktørenes symboler med på å skape referanser i vår kognitive symbolbank.

Henrik Lunde, informasjonsleder i Antirasistisk senter, treffer spikeren på hodet da han i sitt innlegg i Aftenposten 13. juli i år sier at "det vil også bli mindre attraktivt å arrangere marsjer og lignende når man ikke kan bruke de kjente symbolene". Ved å kneble disse gruppers kommunikasjonsmidler vil man oppnå at denne bevegelsen blir mindre attraktiv for ungdom som ønsker sosial tilhørighet.

Man kan gå så langt som å si at hvis man tar fra nynazistene og rasistene deres verktøy, som symbolene i realiteten er, vil de som gruppe i stor grad forsvinne, de blir tapere i kampen om å prege den offentlige agenda. Skinheads som løper rundt og hoier, virker ikke like slagkraftig og bindende som et visuelt sterkt hakekors på hvit og rød bakgrunn.

Spørsmålet om man skal forby slike symboler, er egentlig et spørsmål om man i dette tilfellet sverger til konsekvensetikk eller sinnelagsetikk. Førstnevnte forsvarer handlinger ut fra et perspektiv om at handlingen skader mindre enn den gjør godt, og i dette tilfellet vil man da si at samfunnsskaden man får ved å nekte slike grupperinger å dominere meningsinnholdet i det offentlige rom, er mindre enn fordelen man høster ved et slikt forbud. Sinnelagsetikk sier kategorisk at å nekte ny-nazister å bruke slike symboler, er å bryte et hellig prinsipp om ytringsfrihet, selv om dette måtte medføre ulemper. I Tyskland har man tatt konsekvensene av den annen verdenskrig og kategorisk nektet slike grupper å få bruke disse symbolene eller en annen form for offentlig kommunikasjon av de nazistiske verdier. I Sverige endret man lovverket etter at nazist- og rasistkritiske journalister ble drapstruet og i noen tilfeller drept.

Skaden slike symboler gjør på mottagere, er store, og resultatene i Tyskland og Sverige gjør at jeg i dette tilfellet er tilhenger av konsekvensetikk. Det synes å være en smule naivt å skulle la nynazistiske kommunikasjonseksperter få fortsette å okkupere det offentlige rom med holdninger og handlingspåvirkning fordi vi mangler evne til å gripe inn.