Vilt og upresist fra Human Rights Service

30. juni 2010

Vår kritikk mot Human Rights Service (HRS) har gått på de ekstreme holdningene som HRS igjen demonstrerer i sitt svarinnlegg 26. juni. HRS sin benektelse av rasismens problem er et både påfallende og avslørende fellestrekk for den ytterfløyen som HRS representerer. Ensidigheten i perspektivene og blindheten for alle forhold som ikke passer inn i egen agenda, er nettopp det som kjennetegner HRS, skriver Antirasistisk Senter i Klassekampen.

Selv om vi langt fra deler HRS sitt syn på muslimers tilstedeværelse i Europa, ville vi aldri finne på å benekte at det finnes problemer. Tvert om har vi også engasjert oss i forhold til noen av problemene, spesielt hva gjelder negative holdninger til homofile. Vi så for øvrig ikke noe til HRS i homoparaden sist lørdag.

Hva gjelder Storhaugs påstand om at rasismen i Norge er minimal: Antirasistisk Senter har i den senere tiden gjennomført kontroller på flere utesteder. To kvelder fulgte vi blant annet en ung, afrikansk mann flere steder i Oslo sentrum. På et av flere utesteder hvor han til forskjell fra sine dårligere kledde hvite venner ble nektet adgang, lagde en hvit ungdom som kjørte forbi jungellyder i hans retning. På et av svært få utesteder hvor han faktisk slapp inn, ble det i køen kommentert hvor mye sot han hadde i ansiktet. Rasisme finnes i Norge i dag. Både Antirasistisk Senter og Likestillings- og diskrimineringsombudet har også hatt flere saker hvor jenter får problemer i arbeidslivet på grunn av hijab. Men dette er altså en type diskriminering HRS mener ikke finner sted.

Når Storhaug viser til at "Geert Wilders har rett til å mene at koranen bør forbys", diskuterer hun med stråmenn; vi har aldri hevdet noe annet. Storhaug vet godt at det vi har trukket frem som spesielt problematisk ved Wilders, er den militante retorikken. Storhaug velger her å overse det sentrale poenget: Den av Wilders’ taler som vi spesielt har vist til, er et klassisk eksempel på hattale, hvor referanserammen for omtalen av muslimer konsekvent er annen verdenskrig. Når Storhaug ikke distanserer seg fra den militante tonen, men tvert om skriver at ”der er HRS enig med Wilders”, er det derfor skremmende.

Hva gjelder de tiltakene HRS skryter av å ha fått inn i Soria Moria 2, er det naturligvis positivt med økt fokus på barn som sendes til foreldrenes opprinnelsesland for å avdekke de tilfellene hvor overgrep finner sted. Det gjør de nemlig – både i majoritets- og minoritetsbefolkningen. Derimot er HRS sin fremstilling av å ha vunnet en seier med innføringen av fireårsregelen for familieetablering nokså misvisende. Som HRS vet gjelder dette tiltaket nemlig ikke norske borgere som ønsker å gifte seg med en utenlandsk borger. Innstramningen gjelder kun hvis en person som selv har innvandret (typisk en asylsøker) ønsker å hente en kjæreste eller forlovede til Norge. At dette vil hjelpe ”mange sårbare”, er derfor langt fra sikkert. Derimot vil det med stor sikkerhet bety at kjærestepar som har blitt skilt eksempelvis av krig, ikke vil kunne gjenforenes på mange år.

Vi har fremmet en konkret kritikk av HRS som de, nå som før, i liten grad velger å svare på. I stedet henfaller HRS til den samme kombinasjonen av spekulasjoner og ville insinuasjoner – i vårt tilfelle pengegriskhet, karrierisme og sågar et gudekompleks – som de så ofte møter muslimer med. Slik sett er det bedre at de bruker tiden på oss.

Kari Helene Partapuoli, leder
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter