Vi må ikke glemme!

26. januar 2011

Det er i dag ti år siden Benjamin Hermansen ble drept av personer tilknyttet den nynazistiske grupperingen Boot Boys på Holmlia utenfor Oslo. Benjamin Hermansen ble 15 år gammel, skriver Antirasistisk Senter i Dagbladet.

26. januar har blitt en antirasistisk merkedag ikke bare på grunn av meningsløsheten og grusomheten bak handlingen, men også det veldige fakkelhavet gjennom Oslos gater kort tid senere, da folket ga uttrykk for sin avsky. Rasismen sluttet ikke der og da, men kanskje levde vi oss for en tid inn i et håp, en illusjon om at vi hadde kommet litt nærmere.

Sist sommer avdekket vi at sju av elleve utesteder i Oslo sentrum diskriminerte på hudfarge. Vi overhørte også grove rasistiske utsagn. Det betyr at minoritetsungdommene var fritatt for diskriminering på bare ett av stedene. En avhandling fra Universitetet i Oslo viser at en afrikansk innvandrer med samme mastergrad fra et norsk universitet og like gode karakterer som en etnisk nordmann, har kun 30 prosent av nordmannens sjanse til å få jobb etter endte studier. Statistikken er nedslående i sin etniske forutsigbarhet: Først blir etniske nordmenn ansatt, så vesteuropeere, så asiater, så østeuropeere, og til sist afrikanere. (Idunn Brekke, 2008.) Undersøkelser viser også at personer med minoritetsbakgrunn i snitt må betale høyere husleie enn etniske nordmenn, i Bergensområdet ca. 10 prosent mer.

Også statlig sektor har sviktet. Etter at Ali Farah ble mistenkeliggjort av politi og forlatt av ambulanse i Sofienbergparken i august 2007, gjennomførte Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) en bred kartlegging av arbeidet mot diskriminering i statlig sektor. Nesten en tredjedel av de statlige virksomhetene unnlot å svare. Svarene som faktisk kom, avslørte at staten på et angivelig satsningsområde ikke har fulgt sine egne pålegg. Konklusjonen: ”Redegjørelsene gir… inntrykk av at Norge ikke har kommet dit hen at anti-diskriminering og det å sikre like muligheter er en innarbeidet del av staten verken på overordnet nivå eller i hver enkelt virksomhet.” Det er en konklusjon vi ikke kan leve med.

Vi kan heller ikke leve med at så mange av våre ungdommer vokser opp i skyggen av en enda hardere debatt om deres plass i landet. Storsamfunnet følger med på minoritetsungdom med en mistenksomhet kanskje ingen annen gruppe opplever. Hvordan de lever livet sitt måles og veies, for kontinuerlig å vurdere hvilket problem de kan tenkes å utgjøre. Spesielt utsatt er de hvis de skulle ha en muslimsk bakgrunn. Men hvor farlig er egentlig en muslimsk jente som studerer medisin? Hvilken trussel mot norske verdier utgjør en muslimsk gutt som studerer til å bli politi eller snekker? Får man kanskje ikke rett medisin på apoteket også av en jente i hijab? La dette være dagens budskap: Som alle andre må disse ungdommene ha et absolutt krav på å bli betraktet, behandlet og respektert både som enkeltmennesker og som nordmenn.

Flere datoer fortjener å bli husket, flere familier har mistet en av sine til meningsløst hat: Arve Beheim Karlsen 23. april 1999, Mahmed Jamal Shirwac 23. august 2008. De døde begge som ofre for hat mot hudfarge og mot religion. Både Benjamin og de andre ofrene fortjener mer fra oss enn fakler. Deres minne fortjener vår troskap, deres død vår utrettelige innsats for å verne om alles rett til et liv i trygghet og fred i et land som tilhører oss alle.

Kari Helene Partapuoli, leder
Mari K. Linløkken, nestleder, Antirasistisk Senter