Verdige antirasister

Henrik Lunde, informasjonsleder Antirasistisk Senter

Etter at 15.000 mennesker samlet seg på Youngstorget 19. august har det oppstått en debatt om antirasistiske strategier. Slike diskusjoner har vi hatt i alle år, og takk for det!

Maren Sæbø fra Blitz advarte i et innlegg i Klassekampen mot en opprivende konflikt: "Det nazistene ønsker aller mest er en splittelse i en brei front mot fascismen." På tross av ønsket om å unngå konflikter bruker hun hele kronikken på å angripe "et norsk organisasjonsliv som skal jobbe for toleranse" der det skal finnes grupper "som har verre ting på samvittigheta enn Blitz". Intet mindre. Respekt for ulike synspunkter er en gjensidig sak, og et Norgesmesterskap i antirasisme fører lite godt med seg.

Kritikk mot militante antirasister er ikke noe nytt. Det er faktisk en saklig og reell uenighet om metoder og strategier utfra konkrete erfaringer fra siste tyve års aksjoner og de konsekvenser de fikk. Det er ikke - for alle - snakk om å "sluke tabloide overskrifter". Det er ikke så enkelt som Sæbø skriver at strategien med å ikke gi nynazistene en meter asfalt å spre hatet sitt fra alene har gjort Norge til hva det er. Mange faktorer fører til vekst i høyreekstreme bevegelser, og et mangfold av strategier har bidratt til at dette er et lite problem i Norge.

Militante antirasisters aksjoner har spilt en vesentlig rolle i arbeidet mot høyreekstremisme i Norge. Man kan like det eller ikke, men nynazister i Oslo blir møtt med håndfast motstand fra bl.a. Blitz/AFA. Det er følgelig ikke tilfeldig at nazimarsjer blir lagt til Sørum eller Askim.

Det betyr ikke at strategien er uproblematisk, men kritikk mot den militante strategi må bygges på en fakta-basert analyse. Mange antirasistiske aktivister over hele landet, og ikke minst fra Blitz/AFA har blitt utsatt for terror og trusler mot seg og sin familie fra det høyreekstreme miljøet. De erfaringer folk har blitt påtvunget bidrar også til deres valg av strategier. Gjeng-krig-tesen som Sæbø med rette kritiserer tabloider og "andre" for å ta til seg har bred oppslutning i opinionen; fra Francis Sejersted til Tore Bjørgo. Å hevde at antirasister skulle trenge nynazister bunner i en noe begrenset forståelse av hva rasisme og antirasisme handler om. For å si det svært forsiktig. Prosjektet EXIT påstår at militante antirasister jager avhoppede høyreekstremister tilbake til det brune selskap. Enkle syndebukk-teorier og demonisering av antirasister er lite konstruktive bidrag i en viktig debatt.

Det viktigste i antirasistisk arbeid er resultatet av de metodene man velger. Konsekvenser for innvandrere og flyktninger, for det langsiktige antirasistiske arbeidet og for holdninger blant "folk flest". Reklamekampanjer som vinner priser er til liten nytte hvis de ikke selger flere varer. Det hjelper ikke om vi selv er fornøyde hvis vi ikke oppnår noen resultater. Det er et overordnet mål for Antirasistisk Senter å velge virkemidler utfra hva vi ønsker å oppnå både i den konkrete sak og for opinionen. Man skal ikke la tabloidene dirigere det antirasistiske arbeidet, men det er lite klokt å utelate medias rolle i analysen.

Etter Haraldsheim-møtet der Glistrup ble slått og spyttet på, opplevde Antirasistisk Senter en telefonstorm. Det hjalp fint lite at vi ikke hadde arrangert demonstrasjonen, ikke var tilstede og ikke hadde slått. Kritikken og raseriet ble rettet mot "antirasister".

På 80-tallet medførte maskering i demonstrasjoner en opphetet debatt. Folk med innvandrerbakgrunn innvendte at mens de maskerte kunne ta av seg masken, skifte klær og forsvinne i mengden, så ville en svart gutt fremdeles være like svart. Hvordan var det å være 17 år gammel nigerianer i Arendal den lørdagskvelden etter at de maskerte satt seg på bussen til Oslo?

Antirasister har et problem som ikke nynazistene har. Vi er så mange! Nynazistene samles rundt et lite bord og blir enige. Men når vi er femten tusen er det ikke like lett. Noen har holdt på i 30 år, andre er på sitt livs første demonstrasjon. Noen har arr i hodet etter forrige gang de ble overfalt av nynazister, mens andre har lest om dem i VG. Noen vil markere sin avsky i stillhet, mens andre vil kjeppjage pakket. Aksjoner og demonstrasjoner får et eget liv der tilfeldigheter og ytre omstendigheter påvirker hva folk gjør. Man kan ikke legge skylden for utfallet på en gruppe eller en organisasjon. Forståelse av denne dynamikken må være med i en diskusjon av antirasistiske strategier.

Antirasistisk Senter har siden 1979 aldri hatt noe fast samarbeid med noen andre, samtidig som vi har søkt allianser fra sak til sak. Ingen kan vinne fram i kampen mot rasisme alene. Blitzmiljøet har vært en trofast og viktig samarbeidspart i mange saker. Folk fra Blitz har vært lynende forbanna på strategier som vi har valgt, og vi like oppgitte over enkelte aksjoner som Blitzmiljøet har gjort. Sånn har det vært og sånn vil det sikkert være framover også, uten at det skal hindre konstruktivt samarbeid når vi er enige.

Den perfekte strategi finnes ikke. I antirasismens lune favn finner vi alt fra rollespill til slagsmål; fra løpesedler til TV-debatter. En dynamisk, mangfoldig og bred antirasistisk bevegelse har vært det beste bolverk mot organiserte rasisters mulighet til å vokse seg sterke. Det har vært og skal være plass til alle - nye som gamle. Mangfoldet er ingen trussel, men en styrke.