Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...
Da jeg deltok på denne markeringen for ett år siden, snakket jeg om Elyud Dawit, den seks år gamle gutten som ble båret i land av en gresk fisker. Den gang ble bildet delt verden over. De fleste av oss har glemt ham nå. Jeg hadde selv glemt ham, inniblant alle de andre døde, men en stund var han symbolet på hva som hele tiden går tapt i Middelhavet.
Nå husker vi kanskje, eller kanskje ikke, Alan Kurdi. Vi har allerede begynt å glemme ham også. Vi glemmer ham litt mer hver gang et gjerde bygges litt høyere, hver gang en utlendingslov strammes enda litt mer til. Kjærligheten er så kort, og glemselen så stor, skrev Pablo Neruda.
I Norge har vi blitt så realistiske. Vi har fått det for oss at den realistiske medmenneskeligheten er å gjøre det vanskeligere for mennesker på flukt fra krig og forfølgelse, å forsøke å skremme dem fra i det hele tatt å krysse havet over til oss. Men da har vi ikke forstått hvem de er, hva som driver dem, deres nød og deres desperasjon.
Og, hvis de lykkes i å komme seg over havet, har vi fått det for oss at vi i alle fall skal forsøke å skremme dem fra å komme hit nord. Men da har vi ikke forstått hvem vi er, eller hvem vi burde være. De fleste viktige ord som finnes i dette språket, i alle taler av våre politikere og i alle stortingsproposisjoner (kanskje med unntak av noen byråkratiske uttrykk), er en eller annen gang brukt av Henrik Wergeland. Han brukte dem bedre.
Vi trenger ikke å tenke nytt om medmenneskelighet. Medmenneskelighet er hva det alltid var. Medmenneskelighet er å møte menneskene på flukt med noe av oss selv. Forstå at det vi gir, er mindre enn det vi får.
For noen dager siden gikk jeg forbi et hus som lå litt bortgjemt inniblant vårens grønnfarger, et slags grendehus. På huset hang det et skilt – Refugees welcome – til den delen av byen hvor jeg bor. Det engasjementet finnes over hele landet nå, og det strekker seg helt ned til de greske øyene.
Hvem har hatt det best det siste året – de som har knuget engstelsene til sitt bryst foran dataskjermen eller på avisforsidene, eller de som har møtt menneskene som kommer hit, hjulpet dem, latt seg hjelpe av dem til å finne noe større enn det aller minste i oss?
Vi skal ikke latterliggjøre engstelsene. Det er naturlig å kjenne usikkerhet i møte med det som er ukjent, og enhver forandring har alltid noe av det ukjente i seg. Engstelse er menneskelig, men engstelsen gir ikke alltid et godt utgangspunkt for å opptre medmenneskelig. Andre følelser er bedre der.
For ett år siden avsluttet jeg med følgende ord: “Det er en tid for sinne. Det er en tid for sorg. Og det er en tid hvor sinne er den formen sorgen bør ta.” Jeg føler ikke like mye sinne nå. Jeg kjemper mye mer med en følelse av en resignasjon som jeg vet at det virkelig ikke kan være rom for.
Jeg tenker nå likevel at sinne var for enkelt. Samtidig må det sies enda enklere: Hva vi trenger, er mindre glemsel og mer kjærlighet.
