Trues på livet

8. oktober 2011

Etter utvidelsen av EU østover har vesteuropeiske land opplevd at også romfolket benytter seg av reisefriheten. Det har gitt oss et nytt møte med et gammelt europeisk problem: Marginaliseringen av et helt folk, skriver Antirasistisk Senter, Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen i VG.

Romfolket har en tusenårig historie i Europa. Den historien er ikke god, og den er verre enn de fleste er klar over. Mange vet at en halv million rom ble drept under Holocaust. Færre vet mye om hvordan romfolket har blitt jagd fra sted til sted med brutale midler i fem hundre år.

Brutaliteten har vedvart til våre dager. En bred EU-undersøkelse fra 2009 viser at rom er den minoritetsgruppen som utsettes for det høyeste nivået av diskriminering i Europa. Hver rom som ble intervjuet for rapporten oppgir å ha vært utsatt for diskriminering, og 74 prosent har blitt angrepet eller truet i løpet av det foregående året. I Ungarn har flere rom blitt drept i målrettede angrep. I det siste har det også brutt ut omfattende opptøyer i Bulgaria, rettet nettopp mot landets rombefolkning.

Utvidelsen av EU i 2007 førte til at Oslo og andre europeiske byer opplevde en økning i antall rumenere og andre europeere som så etter arbeid og et bedre liv utenfor hjemlandet. Romfolk som tigget eller underholdt for å tjene til livets opphold, ble et nytt og synlig innslag i Oslos gater. De ble snart anklaget for å utnytte det norske velferdssystemet, og de ble av mange forbundet med vinningskriminalitet i form lommetyveri og innbrudd.

Både Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon har valgt å åpne dørene for tilreisende rom, med kafé på dagtid og overnatting på kalde vinternetter. Det har skapt nærhet til en ekstremt marginalisert gruppe. De som besøker oss bor ofte ute, også om vinteren.

Flere forteller oss at de ikke har hatt arbeid på mange år, og at heller ingen andre i familien har jobb. De trenger å tjene penger til familien hjemme, til å kjøpe mat og reparere hus - rett og slett penger til å leve for. Svært få har imidlertid registrert seg som arbeidssøkere, og de fleste vet ikke hvilke regler som gjelder eller hvordan de skal gå fram for å søke arbeid i Norge. Mange snakker dessuten kun rumensk ved siden av morsmålet sitt, og ikke alle kan lese eller skrive. De fleste tjener penger ved å tigge, spille musikk, selge ting og samle flasker. Vi har også blitt kjent med kvinner og menn som selger sex mens de er i Oslo.

En av de største utfordringene for folk som bor på gaten er personlig hygiene, uten tilgang til dusj og med begrenset tilgang til toaletter. Det er få offentlige toaletter i Oslo sentrum, og nesten uten unntak er de kun for betalende gjester. Dette tvinger noen av de hjemløse til å benytte seg av mer eller mindre avskjermede steder utendørs. Oslo og andre større byer trenger sanitæranlegg som er tilgjengelige for mennesker uten penger, inkludert tilreisende rom.

Tilreisende rom har ikke kommet for å bli, men de vil fortsette å komme. Hvordan mennesker blir møtt, er en viktig målestokk for vår medmenneskelighet. Til og med Oslos lavterskeltilbud er stort sett stengt for denne gruppen. Det kan ikke fortsette slik. Hvordan skal vi som rikt velferdssamfunn møte denne lille delen av Europas fattigdom? Skal vi følge opp tradisjonen med å ville dehumanisere og fjerne, eller skal vi være et samfunn som ser og møter mennesker i nød? Hvordan møter vi mennesker som lever så marginalt at de ikke engang har et sted å gå på toalettet? Møter vi dem med forakt fordi de har det nettopp slik?

Johannes Heggland, konstituert generalsekretær, Kirkens Bymisjon
Knut Haugsvær, kaptein, leder, Frelsesarmeens rusomsorg
Kari Helene Partapuoli, leder, Antirasistisk Senter

Foto: Sigrid Kolbjørnsen.