Storbritannias eksempel

20. september 2011

Storbritannia har nettopp føyd seg til den lange listen av land som har gitt opphold til større grupper av lengeværende papirløse. Norge blir stadig mer et utenforland hva gjelder både medmenneskelighet og pragmatikk, skriver Antirasistisk Senter og SEIF i Klassekampen.

Iranske, afghanske, kurdiske og etiopiske asylsøkere har nettopp gjennomført en asylmarsj langs pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim for å sette fokus på sin uholdbare limbosituasjon i Norge. De har fått avslag på søknaden om beskyttelse i Norge, men norske utlendingsmyndigheter har ikke praktisk mulighet til å effektuere vedtakene, samtidig som deres uomtvistelige, subjektive frykt og mangel på fremtid i hjemlandet hindrer dem i å velge frivillig retur. Konsekvensen er et økende antall mennesker som lever i Norge uten rett til arbeid, utdanning eller et ordinært familieliv - kort sagt uten rett til noe annet enn å oppholde seg på et asylmottak som passive mottakere på ubestemt tid.

Flere og flere asylsøkere har "feiret" ti års opphold i Norge som papirløse uten at det har vært mulig for norske myndigheter å finne en meningsfull løsning. Det er samtidig viktig å huske at det dreier seg om mennesker som har flyktet fra krigsherjede land, og fra land hvor fravær av menneskerettigheter er fremtredende.

Norge er ikke alene om å ha mennesker som bor i landet uten oppholdstillatelse, men de aller fleste andre land i Europa har gjennomført regulariseringer som har medført at de med lengst botid har fått innvilget oppholds- og arbeidstillatelse i landet.

Sverige gjennomførte en omfattende regularisering i 2006, som medførte at 17 000 tidligere avviste asylsøkere fikk bli i landet. Nederland gjennomførte sin siste regularisering i 2007, da cirka 30 000 fikk bli, og Belgia sin siste i 2009, med opphold til 25 000 personer.

Det siste eksempelet er Storbritannia, som i sommer avsluttet sin behandling av 197 000 restansesaker som har ligget over lengre tid i deres utlendingsforvaltning. Hele 161 000 fikk opphold, mens kun 36 000 fikk avslag. Det som ble vektlagt i avgjørelsene var blant annet botid, alder, tilknytning gjennom arbeid og muligheter for gjennomføring av retur, samtidig som det ble sett hen til om vedkommende hadde begått kriminelle handlinger i landet. Praksisen for innvilgelse ble kraftig endret, slik at seks til åtte års botid var tilstrekkelig for å gi tillatelse, mot tidligere ti til tolv år.

I en perfekt verden ville alle vedtak utlendingsforvaltningen fattet være korrekte, og alle som søkte asyl og fikk avslag, ville ha akseptert avslaget og returnert til hjemlandet. Dessverre er ikke verden perfekt, og vi har en faktisk situasjon som ikke lenger kan møtes med utopiske svar fra ansvarlige statsråder om retur, retur, retur, når det gjennom minst et tiår ikke har vært mulig for norske myndigheter å gjennomføre tvangsreturer til enkelte land. Storbritannias regjering tok nettopp hensyn til de manglende mulighetene for tvangsretur. Den norske regjeringen forsøker derimot å heve seg over realitetene, og lar mennesker leve uten en fremtid, midt iblant oss.

Samtidig dreier det seg i Norge om svært få mennesker, sammenlignet med andre land som har gjennomført regulariseringer. Vi har tidligere gjort et anslag på at antallet som har vært i Norge uten lovlig opphold i mer enn fem år trolig ikke dreier seg om mer enn 1500-3000 personer. Det er forsvinnende få sammenlignet med andre europeiske land. Men for hvert enkelt av menneskene er livssituasjonen dramatisk, og behovet for en meningsfull og realistisk løsning akutt. Vi kjenner til mennesker som har bodd over 15 år på mottak.

Utlendingsforvaltningen fremmet selv et konkret forslag om regularisering allerede i 2003, sammen med Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. De foreslo at opphold burde kunne innvilges for dem som fortsatt er i Norge fem år etter endelig avslag dersom det ikke er tvil om identiteten, og etter åtte år ved tvil. UDI skrev i sin rapport:

"På et eller annet tidspunkt kan det spørres om myndighetene får et ansvar for å skjære igjennom og få satt strek. Uansett opprinnelig årsak, vil tidsmomentet i seg selv reise spørsmål om myndighetenes forhold til menneskerettighetene. Disse må forstås slik at det etter en viss tid, er nødvendig med en ny grundig vurdering hvor man i større grad vektlegger nye momenter slik som: at vedkommende har skikket seg vel, slått rot og tilpasset seg et nærmiljø, etablert nære relasjoner, skaffet seg opplæring og utdannelse, støttes av lokalmiljøet og så videre".

Hva gjaldt gjeldende restriktive praksis overfor lengeværende papirløse, uttalte UDI:

"Arbeidsgruppen har stor forståelse for denne restriktive linjen, men vil samtidig understreke at man av humanitære og menneskerettslige hensyn må avveie disse allmennpreventive hensyn mot hensynet til det enkelte menneskes faktiske livssituasjon, når denne situasjon har bestått i en årrekke. Det er en stor belastning å leve i utrygghet i forhold til egen fremtid i mange år".

Vi møter mennesker som tjener ned til 20 kroner timen på det svarte arbeidsmarkedet, og mange blir fanget i en situasjon hvor de er forsvarsløse mot grov utnyttelse. Det er også et økende antall barn som lever i en slik tilværelse. Over 300 barn har bodd tre år eller mer i norske asylmottak. Dette er en uholdbar situasjon der barna blir frarøvet sin barndom. Vi ser eksempler på barn med over ni års botid som får avslag etter avslag. De trenger sårt ansvarlige politikere som tør å ta voksne beslutninger for å sikre barns grunnleggende rettigheter og en meningsfull fremtid.

Den senere tid har det vært økt oppmerksomhet om papirløses situasjon. Likevel virker det som det mangler politisk vilje og mot til å komme med realistiske, humanitære tiltak. Åtte år etter UDIs forslag har ingenting skjedd. Samtidig gjennomfører andre land det er naturlig å sammenligne oss med regulariseringer som omfatter atskillig flere enn hva som ville vært tilfelle her i Norge.

Bak kampanjen "Ingen mennesker er ulovlige" står det nå 39 organisasjoner som alle krever at det må være en grense for hvor lenge et menneske kan være ulovlig i Norge, både barn og voksne.

Jon Ole Martinsen, rådgiver, Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter