Spark rasismen ut av banen

Hvert eneste år kommer det rapporter om rasistiske tilrop og voldsepisoder i norsk idrett. På lik linje med alle andre områder av samfunnet kan ingen idrettsgren  påberope seg å være fullstendig fri for rasisme. Rasistiske holdninger kan være hos alle typer utøvere, men å vise rasisme i praksis krever at det er noen synlig forskjellige deltakere på den aktuelle arena - det må være noen ofre tilstede. Holdninger og handlinger har en sammenheng, og det er ikke tilfeldig hva slags skjellsord man bruker om andre mennesker. En rasistisk holdning behøver strengt tatt ikke være noe problem før den gir seg utslag i handlinger eller ytringer, men når først det skjer - da har rasismen fått konsekvenser for dem som blir rammet.

Alle deltakere i et idrettsarrangement kan utøve rasisme, enten det er utøvere, lagledere/trenere eller tilskuere. Dommere er heldigvis et unntak som sjelden blir nevnt i denne sammenhengen, og godt er det siden dommeren skal være en nøytral og rettferdig person som skal behandle alle deltakere likt. Utøvere har alltid ropt dumme ting til hverandre i kampens hete, særlig når det ikke går så greit som man håpet. Voksne er modeller for barn, og dette gjelder enda sterkere på idrettsbanen, og senior-utøvere har derfor et spesielt ansvar enten de liker det eller ikke. Geir Moen reagerte svært negativt på å bli omtalt som et hvitt håp og "den raskeste hvite mann i verden", og ga i klare ordelag uttrykk for at hudfarge ikke hadde noe med dette å gjøre. Et viktig signal til de mange unge som har Geir Moen som forbilde. Da blir det verre med den "uheldige" bronsevinner Rodal som det "glipper dumme ting ut av". En idrettsutøver som har uttalt at han bare kan pakkis-vitser og som "blir rasist" før hvert løp. Hva slags tanker snurrer inne i hodet til Vebjørn da mon tro? Det snurrer tydeligvis så mange rare tanker at mannen som knep sølvmedaljen fra ham blir "en svarting". Ingen har beskyldt Vebjørn Rodal for å være rasist, men bruken av ordet "svarting" om en konkurrent indikerer at Vebjørn kanskje burde tenke seg litt om neste gang han er ute og konkurrerer, og skal uttale seg om sine motstandere.

Å tenke seg om er viktig for utøvere, og det gjelder også ledere. Under en fotballkamp for jenter 12 år rett utenfor Oslo hadde det ene laget en spiller som var adoptert fra Asia. Hun var uheldig og felte en av sine motspillere rett utenfor straffefeltet. Motstandernes trener (en stor, voksen mann med bart og det hele) skrittet ut på banen i all sin velde og skrek, ildrød i ansiktet av raseri: "Hei dommer! Se og hiv den jææævla svartingen ut av banen!" Det trengs lite fantasi for å forestille seg hva jenta følte etter dette utropet. Ledere og trenere har posisjoner overfor utøverne der de vet best og utøverne skal gjøre som de sier. Signaleffekten av deres rasistiske uttalelser er derfor ikke ubetydelig.
Tilskuere til idrettsarrangementer er den tredje part, og det ligger nesten i kortene at det skal ropes mye rart fra tribunen. Norsk idrett har mange legendariske historier om treffende kommentarer fra tribunen, men disse er som oftest av en humoristisk art. Det finnes et ideal om sportslighet også fra tribunen, og i Norge er vi selvsagt det mest sportslige av alle publikum.  Skøytesporten er en arena der tilskuere oppfører seg meget sportslig og heier på alle, selv om man heier mest på sine egne heter. Vi kunne godt heie på Bart Veldkamp i OL, i alle fall når det var klart at han ikke hadde sjanse i havet til å slå Kong Koss. I lagidretter der det er mere kamp enn konkurranse er situasjonen en annen, men det ble like fullt et moralsk ramaskrik nå daværende landslagskaptein Rune Bratseth oppfordret norske tilskuere om å bue mot landslagets motstandere.

Sommerens avsløringer av at nynazister forsøker å infiltrere VIF-Klanen har vist at det finnes krefter som ser et stort potensiale i idretten som en arena for å fremme sitt politiske syn. Men dette er ikke noe nytt, ei heller for VIF-Klanen. Det er ikke så mange år siden en ikke-kritthvit fotballspiller fra Kongsvinger opplevde at det ble kastet bananer på banen når han spilte, mens tilskuerne laget ape-lyder.

Rasistisk mobbing, ukvemsord og rasistisk motivert vold foregår på alle nivåer og i alle klasser - fra 10 år gamle jenter til voksne utøvere i verdensmesterskap. Det er alvorlig for dem det rammer uansett hvor og hvordan det skjer. Opplevelsen er den samme.

Det har blitt hevdet at å rope "svarting" ikke bør være noen stor sak å bry seg med. Det bør ikke være noen sak i det hele tatt, mener enkelte. Om man roper svarting til en neger eller hviting til en hvit mann er samme sak. Ja, mon det. Hvor mange norske, hvite barn har kommet gråtende hjem fra fotballbanen og fortalt mamma at de ble ertet og kalt "hviting"?  Ikke-kritthvite idrettsutøvere reagerer sterkt på rasistiske tilrop, og deres opplevelse av situasjonen blir viktigere enn andre utøveres ytringsfrihet til å si hva de vil i kampens hete. Utøvere som har kommet med rasistiske utbrudd og uttalelser har, så vidt jeg har kunnet følge med de siste fem år, angret kraftig når de har blitt konfrontert med det de har gjort og bedt offeret om unnskyldning. Alle idrettsutøvere har de samme muligheter for å bli utsatt for hets og mobbing av en rekke ulike grunner fra trenere, motspillere og publikum. Men bare ikke-hvite utøvere kan bli skjelt ut for den hudfargen de er født med. Denne tilleggs-risikoen gjør at ekstra oppmerksomhet bør rettes mot problemet.

Det offisielle idretts-Norge har et stort ansvar i denne sammenhengen ved å gjøre idrettsbanene til et sted der folk kan være sammen og konkurrere utfra sine ferdigheter og ikke utfra hudfarge. Idretten har et viktig fortrinn framfor andre områder i samfunnet, og derfor også et stort ansvar. Det virker som om man har tatt det på alvor i Norge, og reagert kontant og uten nøling på rasistiske episoder på alle nivåer innen idretten. Det finnes selvsagt unntak, men hovedinntrykket er svært godt. Heldigvis.
Norway Cup har spilt en svært viktig rolle i arbeidet mot rasisme på fotballbanen, og vil forhåpentligvis fortsette med det også i framtiden. Turneringsopplegget og turneringens størrelse har muliggjort kontakt mellom ungdom på tvers av grenser og vektleggingen av det sosiale aspektet har også bidratt til at vennskap og kjennskap har blitt virkelighet.  De få ganger hvor rasistiske tendenser har vist seg under Norway Cup har turneringsledelsen vist en imponerende handlekraft, og Frode Kyvåg har ved en rekke anledninger, benyttet medieinteressen omkring Norway Cup og sin egen person til å gi krystallklart uttrykk for at rasisme ikke har noe på en idrettsbane å gjøre, og således gitt viktige signaler til hele fotball-Norge.

De siste ukers debatt og medieinteresse rundt nynazisters infiltrasjonsforsøk i VIF-Klanen viser at idretten ikke slipper unna rasismen, og at man må være konstant på vakt mot rasistiske tendenser. Det er derfor imponerende å se hvordan Vålenga-supporterne har gitt krystallklare signaler om at rasisme og nynazisme ikke skal bli en del av tribunekulturen.

Å bli kalt "svarting" kan for enkelte synes bagatellmessig, og bli forsøkt bortforklart som ubetenksomt, dumt, "mente det ikke sånn" eller som et utslag av "fremmedfrykt". Alle vakre forklaringer kan sikkert hjelpe den som sto for handlingen, men for offeret hjelper det lite. Idrett kan fungere som en svært viktig brobygger og gi signaler til andre områder i samfunnet om at det slett ikke er umulig å respektere hverandre og å leve sammen. Derfor har idrettens aktører et særlig ansvar for å slå ned på de tilløp til rasisme som dukker opp.