Rasisme og antirasisme i fotball-Norge

En riktig god formiddag alle sammen!
Jeg er Henrik Lunde og arbeider ved Antirasistisk Senter som informasjonsleder.
Jeg vil aller først få gratulere Norges Fotballforbund og Vålerenga med denne konferansen som jeg både håper og tror vil ha betydning for fotball-Norge og derigjennom resten av samfunnet. Dernest vil jeg få takke for at jeg ble invitert og får anledning til å snakke om dette temaet som har opptatt meg mye i mange år.
Jeg skal gjøre alt jeg kan for å holde meg innen tidsrammen som Torild (chk) har gitt meg, men det medfører at jeg bare får sagt littegranne av alt jeg har på hjertet om dette, og det er helt sikkert ting som dere vil savne. Men sånn er det – det er mange som har mye å si her i
dag, og vi kan jo ikke holde på hele natta heller.

En ting som jeg ikke skal si – og det er jo trist – men jeg skal ikke si at jeg vet hvordan man skal fjerne rasisme fra fotballen. Jeg skulle gjerne hatt et fasitsvar som jeg visste virket overalt for alle. Da kunne jeg delt ut det og så kunne vi ha slappet av resten av dagen – det har jeg dessverre ikke, men jeg har noen ideer likevel.

Vi har satt opp en stand der borte, så ta en tur dit i en av pausene så kan dere få vite mer om hva vi driver med, men la meg bare si at Antirasistisk Senter har arbeidet mot rasisme i Norge siden 1978 og er den eldste organisasjonen på dette feltet. Vi arbeider med mange temaer innen rasisme og integrering – alt fra nynazister til sangbøker for barnehager, fra deltakelse på FN-konferanser til jobbsøkerkurs for ungdom.

Det har vært et sentralt poeng for oss helt siden oppstarten på 70-tallet at vi verken kan, vil eller skal gjøre jobben selv. Arbeid mot rasisme er ikke noe som noen ”eksperter” kan drive med alene. Det må alminneliggjøres og forankres på alle nivåer i hele samfunnet. For oss vil det si at vi arbeider for at antirasisme blir en selvfølgelig del av alle organisasjoners, instansers og virksomheters daglige arbeid.
Rasisme angår alle og alle må følgelig gjøre det de kan.
En viktig oppgave for oss blir da å gi råd, videreformidle erfaringer, rose og eventuelt også rise andre når de gjør noe på dette feltet.

Jeg jobber både i forhold til majoritet og minoritet og får således anledning til å arbeide med rasisme fra mange sider og på mange måter. På samme dag kan jeg holde foredrag på Oslo Politikammer om formiddagen og på et møte på Blitz om kvelden, møte 50 års gamle menn fra Tåsen Rotary og 10 somaliske 15-åringer. Jeg tror det er viktig, fordi rasisme har mange sider med mange vinklinger og det er et tema som vekker sterke følelser som de aller fleste har meninger om.

Men – det vi har som utgangspunkt på enhver sak - det er å ta parti for dem som blir rammet.
Jeg er ikke nøytral eller objektiv om rasisme, så la meg være krystallklar på dette:
Hensynet til dem som blir rammet av rasisme og diskriminering kommer først.
Hvorfor-analysen kommer er selvsagt viktig, men det kommer som nummer 2.

Vi vet at det som oftest er mange årsaker til at noe skjer og at det i saker som handler om diskriminering eller trakassering så behøver det slett ikke å handle om rasisme.
Det er ikke noe mål å kalle mest mulig for rasisme eller flest mulig for rasister. Men når rasismen er tydelig som motiv eller som resultat, så nøler vi heller ikke med å kalle en spade for en spade. Selv om det er upopulært, gammeldags, politisk korrekt eller hva nå enn man kaller det for tiden.
Vi har hatt mange episoder der utøveren avviser rasisme-aspektet ved å henvise til at han/hun ikke ”er rasist”, eller har mange utenlandske venner, eller at arbeidsplassen, borettslaget eller klubben gjør mye mot rasisme. Det er sikkert riktig, og vedkommende behøver slett ikke å være noen 24 timers rasist – det er heldigvis ikke mange av dem, men det fritar ikke handlingen for å bli kalt rasistisk av den grunn.
Det blir like galt å fornekte rasismen som å konstruere den der den ikke finnes. Ikke minst av hensyn til den som rammes.

Jeg flyr ikke bare rundt og snakker, jeg skriver også, og i fjor laget jeg en rapport som het ”Mellom kebab og vaffel” som var en kartlegging og analyse av hva som ble gjort på lokalplan mot rasisme i Norge. Det var ganske morsomt i en ellers ofte problemfokusert hverdag - for vi fant at det gjøres veldig mye og ganske mye bra. Det er selvfølgelig store forskjeller fra sted til sted, fra tema til tema og fra folk til folk, men det er samtidig ganske mye felles, og derfor kan man overføre erfaringer fra ett område til et annet for å se om det kan tilpasses og brukes der. Jeg har fartet rundt og lært og sett, snakket og gitt råd i mange år og jeg har forsøkt å samle noen erfaringer som kan være nyttig i en fotball-sammenheng i et innspills-dokument som det ligger noen eksemplarer av det dokumentet jeg laget borte på bordet vårt som dere kan kikke på.

Mye kan og skal sies om rasisme og antirasisme i fotball-Norge, og jeg vil starte generelt for så bli mer konkret etter hvert.

Dette handler om personer med minoritetsbakgrunn, innvandrere, flyktninger, 2. generasjonsinnvandrere, adopterte – mange klistrelapper på mange forskjellige folk. Men vi veit hvem vi snakker om – de som er synlig forskjellige fra majoriteten og la meg gå litt videre om dem det handler om i tre punkter:

1. Inkludering i planlegging av inkluderingsarbeid og antirasistisk arbeid.
Ikke lag antirasistiske arbeidsgrupper som er kritt hvite. Erfaringen fra ”Mellom kebab og vaffel” var at mange antirasistiske tiltak mislyktes fordi man lagde planer og prosjekter helt over hodet på dem det angikk. Dette gjelder fra topp til bunn – fra NFF til fotballskolen i klubben. Få med dem det handler om så tidlig så mulig – da er det mye større sjanse for at hele prosjektet blir bra og man unngår mye frustrasjon og skuffelser.

2. Ikke glem offeret i konkrete saker
I antirasistisk arbeid gjøres det ofte en stor feil og la meg illustrere det med et eksempel fra noen år tilbake. I Brumunddal – drev en paktistansk mann en kolonialbutikk. Han ble utsatt for rasistisk hets, mobbing og hærverk av en lokal gjeng. Butikken ble utsatt for hærverk og brannstiftelser. Det tok utrolig lang tid før noen reagerte og alt ble bare verre og verre og tilslutt var hele butikken bombet og utbrent. Tilslutt reagerte bygda og det var fakkeltog, aksjonsgrupper Brumunddal på Nye Veier, brosjyrer og plakater og helsides annonser i Aftenposten. Mobilgjengen ble tatt – noen i fengsel og andre i gang med arbeidsmarkedstiltak. Kjempemasse bra jobbing fra omtrent hele Brumunddal. Alt ble mye bedre og hele Brumunddal fikk et kjempeløft. Alt ble bra, men en ting glemte de – mannen i butikken.
Han kom til oss og var ruinert – ingen forsikringsselskap vill jo etter hvert forsikre butikken hans, og han satt fast i en langvarig leiekontrakt han ikke kom seg ut av. Han satt i sofaen vår og var uføretrygda og ruinert. Dette er kanskje et ekstremt eksempel – men likevel – havner dere oppe i en konkret sak – ikke glem dem det handler om.

3. Minoritetsungdom
Først og fremst – folk er forskjellige. Minoritetsungdom også, men mange av dem er lei.
Lei av rasisme og - Lei av ingen reaksjoner og lei av å være fargerike.
Antirasistisk arbeid er vanskelig, og det vil alltid være noen som reagerer negativt på det som gjøres, og den perfekte tilnærming som alle er fornøyde med finnes antagelig ikke. Dette gjelder også – og ikke minst – ungdom med minoritetsbakgrunn. Noen blir kjempeglade og er strålende fornøyde med at det arrangeres ”Fargerik Fotball”-turneringer, mens andre er ”møkk lei” av at hver gang de gjør noe så skal det være ”fargerikt, berikende og festlig”.
Fargerik sjakkturnering og flerkulturell dansegalla og fargerik akedag osv.
De er møkk lei alt dette og vil være og bli behandla som vanlig ungdom.
Dessverre vil de grunnet sin synlige forskjellighet fra majoriteten ikke kunne garantere seg mot rasistisk hets eller diskriminering.
Det er følgelig en vanskelig balansegang i hvor stor grad ulikhet skal være i fokus, og med en mangfoldig minoritetsbefolkning vil det være umulig å finne en endelig perfekt løsning.

Det er viktig at man inkluderer det antirasistiske arbeidet i det generelle arbeidet som gjøres med å skape et godt sosialt miljø både på og utenfor banen og i alle ledd og på alle nivåer i fotball-Norge og så får man – i samarbeid med dem det gjelder – ha løpende vurderinger på hvor man legger fokuset.

La oss så gå over fra dem det handler om til DET vi snakker om – rasisme – og selve handlingene vi vil jobbe mot.

Hva rasisme er.
Vi som er her har en forståelse av hva rasisme er, så jeg skal ikke bruke tid på det, men bare veldig kort si at for meg er rasisme ført og fremst urettferdighet.
Rasisme deler folk inn i to grupper ”oss” og ”de andre” og når de båsene er laget så kommer fordommer, myter og negative generaliseringer der alle som vi putter inn i ”de andre”-båsen blir like ille alle sammen. Når vi har laget en mur mellom OSS og DE ANDRE så kan vi behandle de andre annerledes enn vi behandler hverandre, og da kommer den urettferdige forskjellsbehandlingen til syne.

Å bli behandlet dårligere enn de andre bare fordi man blir puttet i en bås oppleves selvfølgelig som dypt urettferdig, og et sted – skole, fotballag, samfunn – som lar det skje – det blir et dårlig sted å være for alle som er der.
Å bli behandlet dårlig, skjelt ut eller slått ned – det er ille nok, men når det er fordi man tilfeldigvis og rett og slett har en far eller etter hvert en bestefar fra utenfor Europa da føles det enda verre.

La meg ta et eksempel:
Jeg har jobbet en del i forhold til forskjellige idretter og et spørsmål som ofte dukker opp er:
Hvorfor er det verre å rope ”SOTRØR” enn ”DUST”?
OK – vi skal ikke rope ”stygge ord” til folk – det er de fleste enige om – men hvorfor skal det ene være verre enn det andre? Er ikke det urettferdig at innvandrere skal ha egne ekstra regler for det som gjelder dem? Egne antirasistiske handlingsplaner - er ikke det rasisme mot norske?

Alle har vi samme risiko for å bli utsatt for urettferdighet og sjikanerende tilrop, men personer med minoritetsbakgrunn kan bli utsatt for rasisme i tillegg til alt det som alle andre kan bli utsatt for. En tilleggsrisiko krever tilleggsbeskyttelse for at det skal bli like rettferdig for alle. Derfor har vi et eget lovverk mot rasisme, og derfor har vi også konferanser som denne her.

De aller fleste med minoritetsbakgrunn i Norge har møtt rasisme, på ulikt vis – og det er vondt når det du er født som – og som du ikke har valgt og som du ikke kan gjøre noe med – blir grunnlaget for tilrop. Det er ikke rasistisk å rope DUST til en svart spiller som klipper ned din spiss på vei mot blank goal, men å rope SOTRØR er rasistisk fordi da går det på hans opprinnelse – på hva han er.
La meg si det på en annen måte: Alle kan være ”duster”, men bare noen kan være ”sotrør”. Forskjellen mellom de to ordene går på at ”sotrør” og andre rasistiske ord har noe bak seg. Og det ”noe” er rasisme med alt det innebærer generelt og for den det rammer spesielt.

Man kan ikke forklare dette nok ganger eller for tydelig. Ikke ta for gitt at folk vet hva rasisme er eller hvorfor det er ille. Ta det helt fra bånn på enkleste og grundigste måte.

Reaksjoner på handlinger
På mange felt i samfunnet i 2006 så er det mye bra som skjer på toppen. Man er klare på at rasisme er uønsket – det være seg NHO eller Politiet – og mange har laget flotte erklæringer, laget antirasistiske soner, kanskje til og med handlingsplaner og strategidokumenter og jegvettikkehva.
Men det som teller – og det er her det så alt for ofte svikter – det som teller er det som skjer i hverdagen – her og nå. Det hjelper ikke at Oslo Politikammer har laget erklæringer om at de skal behandle alle byens borgere likt når en svart ung gutt får beskjed om å pelle seg hjem til jungelen og ”ta rei en bannan til!”
Det er en kjempejobb og en utrolig viktig utfordring å få hele dette antirasistiske arbeidet på plass i alle ledd nedover. Det er god og viktig tenking som er gjort av NFF på dette området og det går på forankring som må skje på alle nivåer:
Forbund
Krets
Klubb
Lag foreldre, spillere, tilskuere, trener, dommer, administrasjon
Vet laglederen til 8-åringene hva han skal gjøre når en far roper: ”Ta svartingen, da!” som jeg selv har opplevd.
Vet vakten på Ullevaal hva hun skal gjøre når det kommer en tilskuer og forteller om at sidemannen roper rasistiske kommentarer?
Vet dommeren hva han skal gjøre når en spiller roper jævla nigger til en motspiller?

Det er i disse hverdagssituasjoner at det antirasistiske arbeidet er oppe til eksamen.

Her er kompetanse et nøkkelord. Rasisme og diskriminering er et felt der det finnes få fasitsvar, og mange har aldri vært oppe i en situasjon med rasisme før. Noen veit hva de skal gjøre og er tøffe nok til å gjøre det, men her trengs det kunnskap, trening og praktiske tips.

Tilpassete reaksjoner
Det er viktig at dette omhandler alle nivåer av fotballen, og at regelverk med tilhørende tiltak
og sanksjoner er tilpasset hvert nivå. Det må reageres annerledes på
9-åring roper til en annen spiller
Far på sidelinen roper
3000 supportere roper
Toppseriespillere roper til hverandre
hva en trener i tippeligaen sier på TV

Reager, men ikke overreager. Skal det rapporteres til kretsen eller var den unnskyldningen gutten kom med grei nok og saken er ute av verden? Hva gjør vi når pressen får tak i det?
Mange ting å tenke på og få fasitsvar her også dessverre.

Signaler
Omverdenens reaksjoner på en rasistisk handling er viktig for de det angår, men også for alle andre som leser og hører om saken. Har en rasistisk uttalelse først kommet, så ruller snøballen av gårde og uansett hva de ansvarlige gjør, så får det konsekvenser.
At ingen bryr seg, ingen sa noe, ingen gadd å høre – det er også et signal og som også får konsekvenser, ikke minst for yngre spillere. Vi har flere eksempler på ungdom som har sluttet å spille fotball, fordi de var lei av rasistisk sjikane og like lei av at ingen brydde seg om det.
Vi må gi klar beskjed om at rasisme ikke er akseptert, og at det må vises i praksis.

Ris bak speilet
La meg nå mot avslutningen nevne et ris bak speilet som finnes og som vil bli mer brukt nå etter hvert; ikke minst fordi vi har fått et eget rasismeombud som kommer til å presse på.

Straffelovens §135a har blitt endret for å utvide virkeområdet
La meg først lese opp lovteksten.
Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, eller homofile legning, leveform eller orientering.
Den endringen var nok et resultat av kritikken som ble reist etter den såkalte ”Beheim Karlsen”-saken der en ung gutt døde etter å ha blitt jaget av to gutter som kom med rasistiske tilrop uten at de ble dømt for dette. Før måtte du ha lagd et blad, holdt en tale eller lignende for å bli dømt, men nå har man senket kravet til hvordan ytringer blir framsatt slik at for eksempel tilrop på gaten eller på en fotballbane eller tribune er nok.
Roper du rasistiske tilrop så kan du bli dømt etter §135a med strafferamme på 3 år. Rett og slett. Dette bør også med i denne diskusjonen.

For det positive og mot det negative
En viktig erfaring jeg har gjort opp gjennom årene er at skal man lykkes med et helhetlig arbeid må man arbeide for det positive og mot det negative samtidig. Det positive tiltakene blir kraftig svekket hvis man ikke samtidig har en beredskap for å ta tak i det negative. Man kan gjøre en kjempejobb med å rekruttere barn med all slags bakgrunn til klubben, men hvis gutta blir møtt med ropet_ Jævla svartinger uten at noen reagerer – da blir det litt fånyttes.

Fotballbanen er noe annet enn resten av samfunnet, men det er ikke en egen planet hvor alt er lov. Vi skal ikke måtte tåle ting på fotballbanen som vi ellers ikke ville akseptere selv om det er et spill.