Rasisme i Norge etter Benjamin og Durban

11. september, Arve Beheim Karlsens død og drapet på Benjamin Hermansen . Midt i alle tragediene avholdt FN verdenskonferansen mot rasisme i Durban. Samtidig har norske medier avslørt overgrep i minoritetsmiljøene og vi er på fornavn med ofre som Nadia, Kadra og Fadime. Har disse hendelsene ført til målbare effekter for rasisme, diskriminering og menneskerettigheter i Norge?

Da faklene sluknet.
Etterkrigstidens største folkemønstring fant sted etter Benjamin Hermansens død, og politikerne overgikk hverandre i store ord. Mange av oss hadde lenge advart mot den likegyldighet og manglende innsats som samfunnet viste i forhold til høyreekstreme miljøer, og de store ord fra de ansvarlige var bitre å svelge. "Et tidsskille" mente statsminister Stoltenberg, men mange politikere mente også at det var et tidsskille da Arve Beheim Karlsen ble funnet død i elven. Hvor mange grufulle hendelser skal til før vi våkner for alvor og holder oss våkne? Stoltenberg innkalte til samråd om rasisme etter Benjamin-drapet, og - et møte der ingen fagpersoner eller antirasistiske organisasjoner var representert. Trenden fortsatte og etter de siste par års oppslag og avsløringer av forhold i minoritetsmiljøene har ofrene blitt fagpersoner over natten, fått ledende stillinger og rikelig med midler fra en regjering der ønsket om å vise tempo og handlekraft overskygger faglig innhold i prosjektene. Norges justisminister gikk til valg med et løfte om "å levere", og kvantiteten er det ingenting å si på, men det går i rasende fart. Terrorfrykten har ført til forslaget om å utvise utenlandske statsborgere på mistanke og ikke fellende dom. En rettssikkerhetsskandale som fikk få reaksjoner. De få ramaskrikene dette utløste ga ikke gjenlyd i tabloidene som agurket seg med debatter for og mot Shabana Rehman.

De siste års debatt har gitt oss en Bush-doktrine der den som ikke er enig med Shabana og de andre jentene er for omskjæring og tvangsekteskap. De som hadde jobbet med problemene i det stille opplevde offentlighetens søkelys som ødeleggende for det vanskelige og tillitsbaserte arbeidet de hadde drevet. Slik er vår tabloide virkelighet. Langvarig forebyggende innsats er sjanseløs mot rocka tabloidiserte reportasjer og en "åpen debatt".

Kampen mot rasisme inkluderer kamp for alle menneskerettigheter uansett hvem overgriperen er. Påstander om at disse problemstillinger har blitt fortiet og at noen har villet legge et lokk på en debatt om dette er kunnskapsløst. Mange har ropt, men mediene og politikere har ikke villet høre. I dag diskuteres det om undertrykking og patriarkalske tradisjoner er de største problemet for "innvandrerjenter" eller er det problemer med å få jobb? Kan noen bestemme hva som er verst for alle "de andre"? Å bli sparket eller slått er vondt, og hva som er mest vondt er en lite fruktbar diskusjon. Det bør heller ikke være noen motsetning mellom å støtte ofrene og jobbe forebyggende mot potensielle overgripere. Det positive er imidlertid AT det er bred enighet om at problemene eksisterer. Det er det nødvendige første skritt i veien videre.

Er det mer rasisme nå enn før?
Ingen kan si sikkert hvor mye rasisme det er i Norge, ei heller om rasismen øker eller minsker. Rasisme omfatter alt fra holdninger til handlinger, fra drap til avisinnlegg. Å sette et tall på dette er svært vanskelig. Det meste som skjer kommer ikke andre enn offeret og dets nærmeste for ørene, og den informasjon som finnes har myndighetene nektet å systematisere. Etter tolv års mas fra Antirasistisk Senter og kritikk fra FN har myndighetene endelig kommet i gang på veien mot bedre statistikk på rasistisk vold og trakassering. Men – til tross for mangel på empiri – jeg våger påstanden om at hovedtyngden av diskriminering som rammer minoriteter er av unnlatelses-karakter: Norskinger vil ikke ansette, ikke leie ut til, ikke sitte ved siden av på bussen, ikke ansette – ikke, ikke, ikke.

Spør man minoritetsbefolkningen vil man møte de som aldri har opplevd et stygt blikk til de som mener seg diskriminert fra morgen til kveld. Begge har rett i sin virkelighetsoppfattelse, men ingen besitter det "sanne" bildet. Norge har lite rasistisk vold, men det inkluderende fellesskapet har ennå ikke manifestert seg i den norske hverdagen. Meningsmålinger gir en indikasjon på holdninger, men ikke noe mer. Man kan ikke slutte av en ringerunde til norskinger om rasisme som fenomen har økt eller ikke i samfunnet. Problemene finnes og det har skjedd mye viktig den siste tiden som gir en grunn til optimisme på tross av den tabloide debatten.

I mange år har det foregått en stadig grenseutvidelse for hva som er legitimt å si om minoriteter i Norge. Ord og utsagn som ville blitt kraftig fordømt for ti år siden er gangbart i dagens politiske debatt under dekke av viktigheten av å ha en "åpen debatt" der alt skal kunne sies. Nivået i norsk innvandringsdebatt skaper forferdelse og vantro hos utenlandske journalister på Norgesvisitt, men vår hjemlige debatt går lengre og lengre for hvert år.

Durban - bare prat eller viktig redskap?
Formålet med FNs verdenskonferanse mot rasisme i 2001 var å videreføre arbeidet med de internasjonale konvensjonene mot rasediskriminering. Konferansen skulle være handlingsorientert og vektlegge praktiske løsninger; inkludert tiltak for å hindre, informere om og beskytte mot rasisme. FN har siden 1945 arbeidet for å fremme menneskerettigheter og å sikre grunnleggende frihet for alle uavhengig av rase, kjønn, språk eller religion. Som en del av FNs generalforsamlingen vedtok Erklæringen om avskaffelse av aller former for i 1963. Denne erklæringen er ikke juridisk bindende. Det er imidlertid konvensjonen som fordømmer rasisme og krever tiltak for å utrydde alle former for rasediskriminering som er undertegnet av 155 land. CERD ( Committee on the Elimination of racial discrimination) skal overvåke menneskerettighetene og ble opprettet samme år. Verdenskonferansen vedtok en politisk erklæring og en som nå er ute til høring blant FNs medlemsland for endelig godkjennelse. FN-konferansen var et viktig skritt i riktig retning, men konferansen bar preg av mange agendaer fra ulike grupper og det er for tidlig å konkludere om sluttproduktet vil gi noen virkninger. Men allerede har det skjedd positive ting i Norge.

Lov mot etnisk diskriminering
I vår la Holgersen-utvalget fram sitt forslag til lov mot etnisk diskriminering. Antirasistisk Senter forslo en slik lov allerede i 1988, og gleden var stor da resultatet forelå. Utvalget har tenkt nytt, offensivt og kreativt og rettsvernet til minoriteter i Norge vil bli vesentlig styrket dersom loven blir vedtatt. Den håndhevelse som forslaget legger opp til med et tilsyn og en tilhørende klagenemnd er en konkret og velegnet måte å ta den praktiske delen av dette arbeidet. Loven vil at hele CERD skal inkorporeres i norsk lov, og dette er et dramatisk forslag i en menneskerettighetssammenheng. Det sivilrettslige nivået gir en lavere terskel enn offentlig påtale og er vesentlig for at loven skal virke etter hensikten. Ingen lover kan alene fjerne diskriminering, og lovverket er bare ett av mange virkemidler. Det er et uttalt mål i vårt demokrati at hele befolkningen skal ha samme rett til beskyttelse, og dette målet om resultatlikhet synes mer oppnåelig med denne loven. Det blir spennende om departementet og i neste instans Stortinget virkelig tør å ta rasismen på alvor og vedta denne loven. Håpet er der, men erfaringen sår tvil hos mange.

Handlingsplan mot rasisme.
Sommeren var såvidt i gang da fire statsråder svært stolte presenterte handlingsplanen mot rasisme. Men ved gjennomlesing av planen var skuffelsen blandet med vantro. Kort sagt så håper regjeringen at rasismen vil minske snart.. Det er positivt at regjeringen i så stor grad erkjenner problemets eksistens, og planen er bedre enn de foregående og viser vilje til handling, men motet svikter når tiltak skal konkretiseres. Planen er blottet for konkrete mål og tidsplaner og økonomiske ressurser på de områder som handlingsplanen omfatter. Når handlingsplanens målsetting er å øke deltakelsen og fremme like muligheter for minoriteter, burde det være mulig å konkretisere dette i målbare indikatorer. Regjeringen ønsker at "ingen skal bli stengt ute fra det statlige arbeidsmarkedet", men kunne hatt en konkret målsetting som "3 % ansatte med minoritetsbakgrunn innen fire år". Dermed ville man hatt et mål å arbeide mot som kunne evalueres. Ingen av de tidligere handlingsplaner har vært skikkelig evaluert og denne planens manglende konkretisering gjør den også lite egnet for evaluering. Dermed slipper regjeringen å bli stilt til ansvar. Det er bemerkelsesverdig at frivillige organisasjoners arbeid og publikasjoner blir sitert en rekke steder i planen, men de inngår ikke som en del av arbeidet mot rasisme i planen. Eksempelvis trekker man fram at frivillige spiller en viktig rolle og har viktig erfaring og kunnskap. Dette skal imidlertid samles og formidles av UDI og ikke organisasjonene selv. Handlingsplaner kan være gode redskap, men da bør regjeringen snarest ta de fromme håp og omsette dem til konkrete, målbare handlinger.

Dramatiske hendelser som 11. september førte til at muslimer over hele verden følte seg og faktisk ble utsatt for hets og trakassering. Den samme prosessen gjentok seg da Midt-Østen-konflikten eskalerte, hvor jøder ikke lenger kunne gå i fred, men ble møtt med skjellsord. Den rasistiske generaliseringen er like vanskelig å få bukt med som den er stupid. Skråsikre konklusjoner og enkle analyser har preget norsk innvandringsdebatt i 30 år, og ja/nei-svar passer sjelden på de kompliserte spørsmål et moderne samfunn er oppe i. Ei heller kan spørsmål om rasismens utvikling besvares enkelt.

Integrering er en toveis prosess. Storsamfunnet må legge forholdene til rette, og minoritetene må ville integrere seg. Rasisme er et hinder for integrering, og det blir en stor utfordring for Antirasistisk Senter å bidra til at man både har søkelys og konkrete handlinger på både forholdet mellom majoritet og minoritet, og overgrep innad i minoritetsmiljøer. Framfor en tabloid konkurranse om hva som er "verst" bør man heller konsentrere seg om å si "Begge deler takk!"

Henrik Lunde
sosiolog og informasjonsleder ved Antirasistisk Senter