Raseideologi i norske aviser

28. april 2010

Klassekampen har 23. april et tosiders intervju med Ole Jørgen Anfindsen, som i sin bok ”Selvmordsparadigmet” går inn for raseideologi. Det er lett å tenke at også ekstremisme som dette bør omtales. Den faktiske konsekvensen er imidlertid at Anfindsen bygges opp som en skikkelse av betydning, en skikkelse som kan – og i noens ører bør – lyttes til. Boksalg går opp, og han vil finne stadig flere invitasjoner til paneldebatter i innboksen, skriver Antirasistisk Senter i Klassekampen.

Ingen skal nekte Anfindsen å skrive sin bok eller snakke til de forsamlinger som ønsker å lytte til ham. Selv om han reelt sett går langt i å levere et forsvar for vold, går han ikke så langt som til oppfordringer til vold, og han er derfor i sin fulle rett til å ytre seg på det vis han gjør. Hva dette handler om, er hvordan ansvarlige medier bør omgås slike holdninger. I løpet av kort tid har tre aviser som garantert står langt fra Anfindsens ståsted, Dagbladet, Vårt Land og Klassekampen, utpekt Anfindsen for offentligheten som en sentral talsperson for denne typen ekstremisme. Naturligvis tror ikke Anfindsen at han kommer til å vinne over særlig mange av Klassekampens kjernelesere. Det han vet, er at intervjuer som dette spiller en viktig rolle i å plassere ham i forhold til offentligheten.

Nå skal ikke Anfindsen hausses opp til mer enn han er, og i en norsk debatt med massevis av stemmer kan vi nok tåle dette også. Men selv om Norge per i dag åpenbart er langt unna å bli en raseideologisk stat, gir historien bare én leksjon: Tenkning som dette må tas alvorlig. Selv om få nordmenn vil være direkte enige med Anfindsen, utvider Anfindsen rommet for hva som skal kunnes sies, både i offentligheten og over middagsbord. Vi har nå om dagen langt flere diskusjoner i norske hjem og norske kafeer om afrikaneres intelligens enn tjener til nordmenns ære. Man kunne nesten utfordret en forsker på å måle hvilket tap som har blitt forårsaket, så vel økonomisk som IQ-messig, av at dette igjen har blitt en snakkis som legger beslag på en nokså anselig mengde av samfunnets tid.

Standardargumentet for omtale av holdninger som dette er at de bør frem i lyset, slik at de kan drøftes og avsløres. Dette er en enkel, og langt på vei naiv tanke som innebærer at det blir ikke bare riktig, men også tilrådelig å publisere nær sagt hva som helst. Her er det nok Anfindsen som beregner riktig: Oppmerksomheten han får, har en konkret verdi, både i forhold til boksalg og hvor mange paneldebatter han vil bli invitert til. Det er åpenbart at nazisme og rasehat bør drøftes og avsløres, slik de blir i våre skolebøker. Det betyr derimot ikke at vi inviterer raseideologer inn i skoleklassene eller hjelper dem å selge bøker. Noen synspunkter har, etter de enorme katastrofer de har ført over menneskeheten, frasagt seg ethvert krav (dels til forskjell fra formell rett) på agitasjon og forsvar.

Ellers er det mest instruktive ved Anfindsens fremtreden som raseideolog, etter en del års virke som sterk kritiker av islam og muslimer, at han tydelig avslører de mørkeste sidene ved den antimuslimske trenden. Det finnes naturligvis islamkritikk som er både legitim og nødvendig, men Anfindsen kunne ikke gjort det tydeligere at deler av islamkritikken er et dekke for gammeldags hattenkning. Gjennom denne avsløringen risikerer han også å gjøre sin egen agenda en bjørnetjeneste: Ingen kan igjen påstå at det er feil å se en sammenheng mellom rasisme og muslimhat.

Kari Helene Partapuoli, leder
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter