Populismens forsømmelse

11. mai 2010

"I ordskiftet i dag dyrkes oppfatningen om at muslimer er et problem med sin blotte eksistens og er statiske bærere av visse egenskaper som innebærer sosiale problemer - en type rasisme som stigmatiserer og dømmer muslimske barn før de kommer til verden," sa Bushra Ishaq i sin takketale for Fritt Ords pris 10. mai. Antirasistisk Senter gratulerer Ishaq med prisen, og er samtidig svært glade for å kunne ønske henne velkommen som nytt styremedlem i Senteret.

En redigert versjon av talen Bushra Ishaq holdt under Fritt Ords Pris-utdeling 10. mai 2010, publisert som kronikk i Dagbladet 11. mai:

Jeg føler dyp ydmykhet over å motta årets Fritt Ords Pris sammen med Abid Raja, og vil takke styret i Fritt Ord for tildelingen. Dette er den høyeste utmerkelsen for ytringsfriheten i vårt land, noe som jeg med min alder og bakgrunn aldri hadde tenkt over at jeg skulle få. Gleden er veldig stor, ikke bare fordi prisen går til meg selv, men fordi tildelingen vitner om at bruk av ytringsfriheten for å skape åpenhet basert på forståelse og innsikt, verdsettes på lik linje med provoserende og krenkende ytringer.

Det ble sagt av Amalie Skram: ”Har jeg villet noe med hva jeg har skrevet, så har det vært å bringe en og annen til å forstå, til å se og dømme mildt.”

En modig kvinne som fikk samtiden mot seg da hun hevet sin stemme, og i form av enestående diktning og psykologisk argumentasjon skapte innsikt og argumenterte for kvinnekampen.

Det er langt opp til Amalie Skrams nivå, men i den hatske tonen i debattklimaet om islam i Norge kan en gjenkjenne noe av motstanden Skram møtte.

Det har på mange måter gitt oss et felles mål for hvorledes vi har ønsket å prege norsk samfunnsdebatt - et ønske om å skape forståelse for at en kvinne betraktes som et individ og blir forstått som et menneske med egen verdi, fremfor del av kulturelle normer.

Jeg har stått for kvinnens rett til å realisere seg selv som et selvstendig individ - i en sekulær og pluralistisk kontekst som også inkluderer retten til religiøs selvrealisering, i et fritt demokratisk samfunn uten tvang. Jeg har argumentert prinsipielt ut fra norske verdier som likeverd, likhet for loven og likestilling.

Fordi jeg har tatt til orde for religiøse ytringer og forsvart den muslimske troen, er jeg blitt dømt som en islamist, fundamentalist og anklaget for å snikislamisere Norge. Jeg er blitt møtt med trusler og sjikane som mange andre muslimske debattanter som våger seg ut i debattene, kanskje i større grad fordi jeg er en kvinne.

Like ille har det vært med gjennomgående usakelige ytringer som bygger opp under fremmedfrykt og et bilde av muslimer som en trussel mot det norske samfunnet. Muslimske kvinner beskrives blant annet som fødemaskiner som er i ferd med å levere et overtall av muslimske barn som vil overta det norske samfunnet.

Debatten om ”hva hvis muslimer blir i flertall?” ble blant annet igangsatt av Dagbladet. En debatt som baserte seg på konspiratorisk teori og fortolkning av SSBs framskrivning som antydet økning i folketallet i Oslo uten å spesifisere etnisitet eller religionstilhørighet. I stedet for kritisk, saklig journalistikk og søk etter sannheten, ble debatten dominert av ytterpunktenes personlige synsing.

Høyst aktuell forskning fra professor Grete Brochmann og forsker Kåre Hagen viser at familiesammensetningen blant minoritetene tenderer mot den etniske norske normen med 1-2 barn.

Ser man på andre tall fra SSB viser det seg ifølge Hagen at det ikke er minoritetskvinnene, men derimot kvinnelige leger, som får flest barn i Norge i dag.

I ordskiftet i dag dyrkes oppfatningen om at muslimer er et problem med sin blotte eksistens og er statiske bærere av visse egenskaper som innebærer sosiale problemer - en type rasisme som stigmatiserer og dømmer muslimske barn før de kommer til verden.

Rune Berglund Steen fra Antirasistisk senter formulerer det slik: ”Det finnes en mistro overfor fremmede som alltid er på jakt etter sin form. Den kan ta form av rasistisk hat, som nazismen; den kan ta form av økonomisk hat, som den ekstreme kommunismen; eller den kan ta form av kulturelt og religiøst hat, som islamofobi”.

Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet konkluderte nylig i sin årsrapport at medienes dekning av innvandrere skaper islamfrykt og grobunn for diskriminering. I 2009 ble islam og muslimer omtalt 77 000 ganger i norske aviser, 70 prosent av sakene hadde et problemfokus.

Tendensen følges opp av politikere. Demagogi og populisme ser ut til å dominere den politiske retorikken fremfor ideologisk argumentasjon hva angår integrering og muslimer. Ali Esbati omtaler det som en ny debattform; der problembeskrivelsen er et mål i seg selv, og det er selve debatten og stemningen den medfører som er hensikten. Rastiske ytringer som sammenligner muslimer med fanden og Ku Klux Klan, blir forsøkt forkledd i religionskritikk og er med på å sette premissene for debatten.

Det ser ut som norsk samfunnsdebatt stagnerer, og mangler bredde. Det er ofte de samme debattene som går igjen. De konstruktive samtalene med inngående og grundig argumentasjon er forsømt.

Det er i ytringsfrihetens natur å krenke og provosere verdier og strukturer i et samfunn, men det er problematisk når det går på bekostning av ytringsfriheten mål om et saklig, kritisk søk etter sannheten.

Med debattarenaens krav om provokasjon og en dominerende preg av hersketeknikker, finner jeg ofte meg selv i et etisk dilemma, og spør meg om nytteverdien av mitt engasjement som debattant. Ønsket om å skape forståelse avveies mot tanken om at jeg samtidig kan være med på å øke spenningene ved å delta i de polariserte samtalene.

Debattledere innbyr til opphetet stemning ved å oppfordre debattantene til å avbryte og skape temperatur.

Motdebattanter nekter å hilse, himler med øynene ved direkte samtale og skjeller en ut i etterkant av debattene.

Dette er noen av tendensene som gjør at debattene til tider virker verdiløse og vanskelig å utholde. Ikke fordi jeg ikke er sterk nok til å holde ut presset, men fordi jeg i kraft av min tro som praktiserende muslim skal etterstrebe fred og dermed avstå fra engasjement som kan være med på å øke konfliktnivået i samfunnet.

Mitt forsett har derfor vært å føre dialogens verdier inn i debattarenaen - lytte til mine motdebattanter med et åpent sinn, respekt og nestekjærlighet til tross for uenighet.

Jeg håper å gjøre det motsatte av det enkelte redaktører og programledere vil, nemlig å senke temperaturen i debattene.

Forfatter Kari Sveen snakker om at ”en samtale skal både bringe det usagte opp til overflaten, og det som flyter oppå, ned i dybden”. De gode dialogene fører nettopp det som ligger taust og usagt av frykt opp til overflaten - og får svart-hvittposisjonene ned på et plan hvor man får nyanser, innsikt og ydmykhet inn i samtalen.

Ytringsfriheten innebærer at krenkende utsagn kan ytres. Det er skremmende når det virker som det er de eneste som kommer frem.

Jeg håper vi kanskje står ved et skifte, og jeg velger å se på pristildelingen i dag som en bekreftelse på det håpet. At vi forhåpentligvis går inn i en tid hvor det er argumentets kraft som gjelder. Det er en lang vei, men jeg håper vi kommer dit.