Politisk forfølgelse?

5. juli 2010

Rettsprosessen mot Beret Werner risikerer å være noe av det nærmeste vi har kommet bruk av rettssystem og politi for å forfølge en meningsmotstander i Norge de senere år. At en kjent politisk aktivist får politi inn i stua og blir trukket gjennom rettsapparatet for å ha sendt nokså moderate sms-er på jobbmobilen til en ansvarlig direktør, er hårreisende. Nå er Beret Werner, tidligere leder av Oslo Rødt og aktiv i Støttenettverket for afghanske flyktninger, dømt av Høyesterett, skriver Antirasistisk Senter i Klassekampen.

Som Werner selv uttalte til Aftenposten 15. juli 2007: "Jeg sender SMS til Sjeggestad hver eneste dag. Han må være drit lei av meg nå." Det hadde hun rett i.

Etter å ha fulgt Utlendingsnemnda gjennom snart et tiår, har jeg registrert hvordan direktør Terje Sjeggestad kontinuerlig har gått etter meningsmotstandere, om det så er biskop Rosemarie Köhn, politikere, fritenkende jurister, organisasjoner eller sågar enkeltasylsøkere. Prosessen mot Beret Werner kan lett virke som en naturlig forlengelse av denne, i en norsk kontekst, merkelige og uvanlige virksomheten fra en direktør i et høyere forvaltningsorgan.

I det minste gjenstår flere spørsmål knyttet til Sjeggestads påstander og handlemåte. En av Lund-kommisjonens konklusjoner var at myndighetspersoner ikke må bruke PST for å forsøke å kue meningsmotstandere. I denne saken skal Sjeggestad ha gått direkte til PST tidlig i løpet, selv om sms-ene var moderate og åpenbart i en helt annen kategori enn de grove drapstruslene stort sett alle som jobber på dette fagfeltet mottar. Det er aktoratet som har valgt å føre saken mot Werner videre, men de gjør det på bakgrunn av Sjeggestads initiativ og redegjørelse

At Sjeggestad ikke skal ha vært kjent med hvem Beret Werner er før etter at hun hadde sendt sms-er en god stund, er vanskelig å forstå. Han skal med andre ord ha følt seg så truet av sms-ene at han gikk rett til PST, men aldri engang ha googlet henne? Når Antirasistisk Senter mottar trusler, er vi naturligvis raske til å sjekke hvem de kommer fra, desto mer hvis vi opplever dem reelt truende. Beret Werner var også en godt kjent person i miljøet og var allerede kjent spesifikt som engasjert i afghanernes sak.

Det er også underlig at Sjeggestad aldri på noe vis svarte Werner, eksempelvis med en enkel stadfestelse om at han opplevde sms-ene ubehagelige eller truende, ved å advare med politiet, eller ved å be henne rette kritikken gjennom andre kanaler. Det er hva de fleste av oss ville gjort stilt overfor sms-er som dette. I stedet gikk han til PST - noe de fleste av oss altså ikke ville gjort. PST anbefalte ham å anmelde forholdet til politiet. I stedet valgte Sjeggestad å vente til hun hadde sendt flere sms-er. Igjen: Hvorfor ventet han med å gå til politiet hvis han virkelig opplevde sms-ene truende?

At Werner selv uttalte seg om sms-ene i Aftenposten bare to uker etter at hun begynte å sende dem, burde også gjort det vanskeligere å oppfatte dette som faktiske trusler; tvert om fremhever det at Werner selv oppfattet sms-ene som politiske protester. Om ikke annet må sms-ene hun sendte etter uttalelsen i Aftenposten ha fremstått i et annet lys. Det er ikke uten grunn at Werner først ble frifunnet i Oslo tingrett, før staten anket videre i systemet.

Oppe i det hele er afghanerne dette handlet om, naturligvis helt glemt. Mange av afghanerne som ble sendt ut den dagen Werner sendte den første sms-en, 30. juni 2007, burde aldri vært sendt ut. NOAS, blant annet ved undertegnede, advarte mot returer til dette området (distriktet Jaghori i provinsen Ghazni) så sent som dagen før mange av afghanerne nettopp herfra ble tvangsreturnert. Det samme området ble erklært utrygt straks de neste retningslinjene fra FN kom. Det var Utlendingsnemnda, og direktør Sjeggestad, som valgte å overse ustabiliteten i dette området, og som dermed forårsaket at en del mennesker ble sendt ut som meg bekjent den dag i dag stadig befinner seg på flukt.

Beret Werners aksjonsmåte var nok ikke den beste. Men at hennes protester skulle være «helt klart ... moralsk forkastelig» - en formulering fra Straffelovrådets formulering som er gjengitt innledningsvis i dommen - hører intet sted hjemme. Påfallende er det også hvor stor forskjell det er på folk. Da jeg selv mottok beskjed fra en høyreekstremist om at jeg burde dø og at noen burde skyte meg, fikk han ikke engang politiet på døra.

Sluttresultatet av den norske rettsstatens beste innsats: En direktør som er medansvarlig i meget problematiske utsendelser til et krigsherjet land, med store konsekvenser for dem det gjaldt, sitter stadig ved makten, uten meg bekjent noen gang å ha tatt selvkritikk. Afghanerne er henvist til sine ublide skjebner. Den politiske aktivisten som protesterte mot dette rettsovergrepet mot mennesker på flukt, er dømt av Norges høyeste organ.

Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter