Palestinsk krise i Norge

30. mai 2011

Flere hundre palestinske asylsøkere lever nå med avslag i det norske samfunnet. Den rødgrønne regjeringen har bevisst gjort palestinerne til en pariakaste også her, skriver Antirasistisk Senter i Klassekampen.

Anslagsvis 7-800 palestinske asylsøkere har fått avslag av norske utlendingsmyndigheter etter at praksis ble strammet kraftig inn i 2009. Bakgrunnen for innstramningen var en økning i antallet palestinske asylsøkere som kom til Norge. Utlendingsdirektoratet foreslo derfor å stramme inn praksis, et forslag regjeringen støttet. Før innstramningen fikk så godt som alle palestinske asylsøkere fra de okkuperte områdene opphold. Nå får 76 prosent avslag.

Sjelden har norsk asylpraksis endret seg så dramatisk over natten uten at noe faktisk har endret seg på bakken i de aktuelle områdene. Dette handler kun om norske politiske forhold og regjeringens overordnede ønske om å holde antallet asylsøkere så lavt som mulig. Tidligere har både afghanere, somaliere, irakere, tsjetsjenere, Kosovo-serbere og eritreere fått oppleve konsekvensene av dette politiske nullspillet. Nå har turen kommet til palestinerne.

Som i de andre tilfellene er det snakk om en innstramning i strid med anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Til forskjell fra den FN-stridige praksisen for andre nasjonalitetsgrupper, inngår denne innstramningen imidlertid ikke i arven fra den forrige regjeringen. Den dramatiske innstramningen for palestinske asylsøkere har den rødgrønne regjeringen det fulle og hele eierskapet til. Den er rotfestet i den samme regjeringen som har engasjement for palestinere som en av sine viktigste utenrikspolitiske saker. Med andre ord: Verken kunnskaper, engasjement eller empati mangler. Problemet er at asylpolitikken synes å fungere som et mellommenneskelig skrekkammer som ribber bort både engasjement, kunnskaper og empati. Ut på den andre siden kommer en lang rekke avslag, det ene mer forstemmende enn det andre.

Noe av det som gjør innstramningen for palestinerne oppsiktsvekkende, er at det per i dag er umulig for mange av dem å returnere, selv frivillig. Grensene omkring Gaza er for tiden stengt. Andre palestinere har kommet hit fra andre arabiske land som nylig har kastet dem ut etter at de har levd der i årevis, blant annet Irak; for dem er retur også umulig. Det betyr at den rødgrønne regjeringen nå bevisst sender palestinere ut i papirløshet i Norge. De kan ikke arbeide eller gjøre noe annet meningsfullt. Deres eneste tilbud er å bo i et asylmottak, slik mange av dem allerede har tilbrakt store deler av livet i en flyktningleir.

Det juridiske prinsippet bak innstramningen går tilbake til en av den rødgrønne regjeringens mer generelle innstramninger i 2008, nemlig at asylsøkere ikke lenger skal kunne få opphold ut fra den generelle situasjonen i hjemlandet. Det må i alle tilfeller være snakk om individuell forfølgelse. Konsekvensen er at ingen områder lenger regnes som generelt problematiske for retur, nesten uansett hvor prekær og ustabil situasjonen skulle være. Dermed kan man eksempelvis bli sendt tilbake til okkupasjon og til en hverdag preget av menneskerettsovergrep, humanitær elendighet og vedvarende frykt for nye militære aksjoner.

Også vurderingen av asylsøkernes individuelle situasjoner er tidvis oppsiktsvekkende. Den første palestinske asylsaken vi gjennomgikk som et eksempel på den nye praksisen, omhandlet en mann fra Gaza som ble fengslet av Hamas fordi han var mistenkt for å spionere for Fatah. Asylsøkeren fortalte i intervjuet med UDI at Hamas hengte ham opp etter en kjetting og torturerte ham til han mistet bevisstheten. De slapp ham fri etter et døgn. En stund senere arresterte de ham imidlertid igjen, denne gangen i en uke. Igjen ble han torturert.

Dette er hvordan UDI begrunnet avslaget: ”Når det gjelder de to anførte arrestasjonene, legges disse til grunn, men dette er ikke forhold som danner grunnlag for tillatelse i form av asyl. Det vises til at de anførte forholdene ikke er av et slikt omfang og intensitet at de kvalifiseres som forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand.” Det fremstår nesten som at UDI har noe å utsette på Hamas’ torturmetode – den mangler visstnok ”intensitet”. Norge er bundet av flere konvensjoner som stadfester en absolutt beskyttelse mot tortur. At tortur juridisk sett alltid utgjør forfølgelse, synes UDI imidlertid ikke å ha fått med seg.

Nylig hadde vi et møte med statssekretær i Justisdepartementet Pål Lønseth hvor vi tok opp den nye praksisen for palestinske asylsøkere. Da vi omtalte denne saken som et problematisk eksempel, svarte Lønseth at han var ”komfortabel” med den individuelle vurderingen som foretas. Regjeringen har det overordnede ansvaret for at behandlingen av asylsøkere er rimelig, rettssikker og rettferdig, og burde vært særlig aktpågivende etter at den selv har strammet inn praksis så dramatisk. Jevnt over er regjeringen imidlertid helt uinteressert i å etterleve dette ansvaret og påse at vurderingene som foretas, faktisk er i tråd med våre internasjonale forpliktelser.

En annen palestiner vi har hatt kontakt med, tilhører en familie som har levd i eksil siden de flyktet fra Haifa i 1948. De har levd i mange år på irakiske dokumenter, men den irakiske regjeringen har strammet inn, og dermed er de igjen fordrevet. De har nå også fått avslag i Norge. Den eneste konkrete løsningen FN har å tilby dem, er at de kan søke om lov til å bo i en av flyktningleirene i Tyrkia eller Syria. Det kan de imidlertid ikke gjøre så lenge de er i Norge, og det finnes trolig heller ingen steder som vil gi dem innreisetillatelse. Selv en framtid i en flyktningleir kan de med andre ord ikke oppnå uten å bryte et eller annet lands utlendingslov.

Innstramningen for palestinske asylsøkere har skapt en uholdbar situasjon, hvor en av verdenssamfunnets mest utsatte grupper nå går inn blant de mest marginaliserte gruppene i det norske samfunnet. Det må gå en grense for norsk asylpolitikks vilje til FN-trass og mellommenneskelig hardhet. Spørsmålet er: Går den her?

Kari Helene Partapuoli, leder
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter