Norske muslimer

 

160 000 norske innbyggere har bakgrunn fra et muslimsk land, enten ved at de selv eller deres foreldre er født der. Dette utgjør ca. 29 prosent av den samlede innvandrerbefolkningen (550 000 personer) og ca. 4 prosent av den norske befolkningen totalt (ca. 4,68 millioner personer). 99 000 personer er medlem i et muslimsk trossamfunn; dette utgjør mindre enn 2 prosent av befolkningen. [1]

 

Mens nordmenn normalt ikke omtales som ”kristne” hvis de ikke selv definerer seg som det, vil enhver person med bakgrunn fra et muslimsk land ofte omtales som ”muslimsk”. Dette er åpenbart misvisende. Blant de 160 000 personene det er snakk om, vil man finne like stor variasjoner som man finner i etniske nordmenns forhold til kristendommen, også et betydelig antall ikke-troende. Eksempelvis er personer med bakgrunn fra Iran i gjennomsnitt like sekulære som etniske nordmenn.

 

Dette er de ti største befolkningsgruppene i Norge som har bakgrunn fra et muslimsk land: [2]

-        Pakistan: 31 061

-        Irak: 26 374

-        Somalia: 25 496

-        Iran: 16 321

-        Tyrkia: 15 998

-        Bosnia-Hercegovina: 15 918

-        Kosovo: 12 719

-        Afghanistan: 10 475

-        Marokko: 8 058

-        Russland: Det er til sammen 14 873 personer med bakgrunn fra Russland. Hvor mange som eksempelvis har bakgrunn fra Tsjetsjenia, er uklart.

 

I dagens mediesituasjon har artikler om innvandring og integrering ofte et fokus på islam, selv om de fleste innvandrerne i Norge ikke er muslimer. Dette markerer også en endring fra tidligere, da fokuset var mer på innvandrere som sådan, ikke på religiøs tilhørighet. I 2009 var det omtrent like mange oppslag i norske medier om islam og muslimer som det var om Jens Stoltenberg, flere enn om svineinfluensaen, og dobbelt så mange som om klimatoppmøtet i København. [3] Ikke alle oppslagene var negative, men de hadde i stor grad et problemfokus. Mengden oppslag etterlater i seg selv et inntrykk av en slags krisesituasjon.

 

På denne bakgrunn er det ikke overraskende at en undersøkelse fra 2009 viser at nordmenn er mer redde for islam enn de er for global oppvarming og finanskrisen (som den gang truet). [4] Det er kort sagt et betydelig behov for besinnelse i deler av det norske samfunnets omgang med islam og muslimer – også fra medias side.

 

De gruppene som opplever mest negativ dekning i media, møter også mest diskriminering i hverdagslivet. Ifølge integreringsbarometeret til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) for 2009, var 42 % mer skeptiske til personer med muslimsk tro enn til andre folk.

 

Den norske frykten for og diskriminering av muslimer er en del av en europeisk trend. Undersøkelser viser at muslimer diskrimineres i alle deler av samfunnslivet i europeiske land. European Union Agency for Fundamental Rights (FRA) ga i 2009 ut en rapport basert på undersøkelse i 14 EU-land. 11 % av muslimene forteller at de har vært utsatt for trusler eller vold i løpet av de siste 12 månedene, og 1 av 3 at de har opplevd diskriminering i samme periode.

 

Halvparten av de spurte ikke-muslimene i IMDIs integreringsbarometer (2009) mente at verdiene i islam ikke er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Men hva er islamske verdier, og er det sammenfallende med hva man tror er islamske verdier?

 

Liberalt Laboratorium gjennomførte i 2007 en undersøkelse som viser at den norske befolkningen generelt tror norske muslimer er mer religiøse, mer kritiske til norske verdier og mer åpne for sharialover enn de faktisk er. [5] Liberalt Laboratorium tok utgangspunkt i en undersøkelse gjennomfort av TV2 om muslimers holdninger:

 

”I april 2006 offentliggjorde TV2 resultatene fra landets første meningsmåling blant muslimer i Norge, utført at TNS Gallup. Resultatene, som lå til grunn for dokumentarfilmen ”Muslimske meninger,” viste at muslimske nordmenn i gjennomsnitt er mindre opptatt av religion og mer positivt innstilt til det norske samfunnet og dets normer enn mange eksperter hadde forventet.”

 

Liberalt Laboratorium spurte deretter etniske nordmenn om hvilke holdninger de tror norske muslimer har. Liberalt Laboratorium konkluderer:

 

 

”De største forskjellene finner vi i oppfatningen av hva muslimer synes om sitt forhold til Norge. Befolkningen generelt tror i gjennomsnitt at bare 38% av muslimene ønsker mer integrering og at 37% av dem synes innvandrere må gjøre mer for å oppnå dette. Men i virkeligheten svarer så og si alle muslimske nordmenn ja på disse spørsmålene (henholdsvis 93% og 94%). Samtidig tror befolkningen generelt at to tredeler av muslimske nordmenn synes det norske samfunnet er umoralsk. Faktum er at bare 15% sier de gjør det. Avviket mellom gjennomsnittsoppfatningen og virkelige holdninger er altså mellom 51 og 57 prosentpoeng.

 

Det er også store forskjeller i spørsmål som vedrører religion. Befolkningen generelt tror muslimske nordmenn er langt mer religiøse enn de faktisk er. I gjennomsnitt tror befolkningen at 62% av muslimene deltar i religiøse seremonier minst en gang i uken (det egentlige tallet er 18%). Feiloppfatningene er også store for spørsmål om forholdet mellom religion og politikk. De tror at hele 39% er blitt oppfordret til ”sverdets jihad” (bare 2% av muslimene svarte ja på dette). De tror at 43% av muslimene ønsker å innføre sharia i Norge og at 64% ønsker strengere straffer for publisering av krenkende tegninger og bilder (mot henholdsvis 14% og 42% i virkeligheten). Avviket for disse spørsmålene er mellom 24 og 44 prosentpoeng.”

 

”Faktum er at sterk religiøsitet og aversjon mot det norske samfunnet bare blir uttrykt av et mindretall muslimske nordmenn. En viktig lærdom å trekke av dette er at ikke-muslimene blant oss må bli mye flinkere til å se forskjell på muslimer.”

 

Man får samme resultat når man undersøker muslimers holdninger og tanker på europeisk plan: Europeiske muslimer deler i høy grad samme verdier, ønsker og prioriteringer som andre europeere, som dokumentert blant annet gjennom en bred undersøkelse i elleve europeiske storbyer. [6] Både muslimer og andre europeere har de samme daglige bekymringene: Ønsker om bedre kvalitet på utdannelsen, bedre boligstandard og mer effektiv kriminalitetsbekjempelse. Det store flertallet føler seg også knyttet til landet sitt, og enda flere til stedet de bor.

 

Også grunnleggende demokratiske verdier er felles for muslimer og ikke-muslimer, selv om muslimer setter religionsfrihet (som også skulle være en grunnleggende demokratisk verdi) høyere:

 

“…both Muslim and non-Muslim respondents identified similar values as being important to the country they live in: respect for law, freedom of expression and equal opportunities were accorded the highest recognition by both Muslim and non-Muslim respondents. Among Muslim respondents, respect for all religions was more important than it was for non-Muslims.”

 

Muslimske og ikke-muslimske respondenter ble her bedt om å identifisere hvilke verdier de mente var viktigst for et samfunn i et nasjonalt perspektiv:

 

“Muslims and non-Muslim agree that freedom of expression, respect for the law and equality of opportunity are key national values, although for Muslim respondents respect for the law (64 per cent) was identified more frequently than freedom of expression (50 per cent), while for non-Muslims, freedom of expression (62 per cent) came ahead of respect for the law (54 per cent). A similar proportion of both Muslims (41 per cent) and non-Muslims (44 per cent) cited equality of opportunity. A significant difference between the two groups emerged in relation to respect for faiths and tolerance towards others. For Muslims, “respect for all faiths” came second, after respect of the law, as a key national value. It was identified as an important national value by 52 per cent of Muslim respondents but only 29 per cent of non-Muslim respondents. In fact the gap between the two groups is greatest for this value.”

 

The Pew Research Center for the People & the Press har gjennomført en undersøkelse som viser at forekomster av islamofobi og antisemittisme i stor grad følger hverandre: I land og befolkningssegment hvor det er et høyt nivå av antisemittisme, er det gjerne også et høyt nivå av islamofobi. Det er eksempelvis høye nivåer av både islamofobi og antisemittisme i Spania og Tyskland. Et land som skiller seg positivt ut i begge sammenhenger, er Storbritannia.

 

Vi siterer Pew Global Attitudes Project (september 2008): [7]

 

“A spring 2008 survey by the Pew Research Center’s Pew Global Attitudes Project finds 46% of the Spanish rating Jews unfavorably. More than a third of Russians (34%) and Poles (36%) echo this view. Somewhat fewer, but still significant numbers of the Germans (25%) and French (20%) interviewed also express negative opinions of Jews. These percentages are all higher than obtained in comparable Pew surveys taken in recent years. In a number of countries, the increase has been especially notable between 2006 and 2008.

 

Great Britain stands out as the only European country included in the survey where there has not been a substantial increase in anti-Semitic attitudes. Just 9% of the British rate Jews unfavorably, which is largely unchanged from recent years. And relatively small percentages in both Australia (11%) and the United States (7%) continue to view Jews unfavorably.

 

Opinions about Muslims in almost all of these countries are considerably more negative than are views of Jews. Fully half of Spanish (52%) and German respondents (50%) rate Muslims unfavorably. Opinions about Muslims are somewhat less negative in Poland (46%) and considerably less negative in France (38%). About one-in-four in Britain and the United States (23% each) also voice unfavorable views of Muslims. Overall, there is a clear relationship between anti-Jewish and anti-Muslim attitudes: publics that view Jews unfavorably also tend to see Muslims in a negative light.”

 

“A notable parallel between anti-Muslim and anti-Jewish opinion in Western Europe is that both sentiments are most prevalent among the same groups of people. Older people and those with less education are more anti-Semitic and anti-Muslim than are younger people or those with more education. Looking at combined data from France, Germany and Spain – the three Western European countries where unfavorable opinions of Jews are most common – people ages 50 and older express more negative views of both Jews and Muslims than do those younger than 50. Similarly, Europeans who have not attended college are consistently more likely than those who have to hold unfavorable opinions of both groups.” [8]

 

Det har de siste årene vært en del fokus på antisemittiske holdninger blant muslimer. Samtidig som dette problemet må tas alvorlig, kan dette fokuset lett tildekke den omfattende antisemittismen som stadig finnes i Europa helt uavhengig den muslimske befolkningen. Dette ble gjort spesielt tydelig under det nylige valget i Ungarn, da det fascistiske og åpent antisemittiske partiet Jobbik fikk 16 prosent av stemmene. Det svært høye nivået av antisemittisme i Polen er spesielt rystende, gitt at Polen var et primært åsted for Holocaust. Det er også et land med svært få muslimer. Antisemittisme er dessverre en farsott som stadig herjer i det europeiske folkedypet, side om side med islamofobi.

 

Overgrep som finner sted helt eller delvis i islams navn må åpenbart bekjempes på linje med overgrep begått i andre religioners navn - kort sagt på linje med annen grov kriminalitet. Også kritikk av konservativ religion mer generelt er naturligvis legitimt. Det er lang tradisjon i Norge, som i andre land, for diskusjon om livssyn og verdier – den diskusjonen må fortsette.

Samtidig går det et skille mellom religionskritikk på den ene siden og muslimfrykt/muslimhat på den andre. Dagens debatt preges i alt for stor grad av at legitim kritikk går over i en illegitim mistenksomhet og fiendtlighet som ingen muslim i Norge er beskyttet mot, hvor ufortjent det enn skulle være.

 

Som Kunnskapsdepartementets arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme i skolen skriver:

 

”Både antisemittisme og islamofobi kan sees på som ulike former for rasisme. Det kristne Europa har siden middelalderen hatt et konfliktfylt forhold til både jøder og muslimer. Begge grupper har på ulike måter hatt rollen som «de andre», som motpol til en europeisk, kristen identitet. I middelalderen var jødene «de andre» i Europas midte, muslimene «de andre» ved Europas grenser.”

 

”En rapport fra Runnymede Trust, som var tidlig ute med å bruke begrepet islamofobi, definerer islamofobi som handlinger og holdninger basert på en lukket forståelse av islam. Islam oppfattes som en enhetlig og fast størrelse, som står i kontrast til og er fiendtlig til «Vesten» (The Runnymede Trust 1997). Alexa Døving har pekt på tre feilaktige trekk som går igjen i norske mediers framstilling av islam: Muslimer framstilles som en gruppe, men er en kategori. Islam beskrives som tidløs, men er i endring. Islam framstilles som en politisk religion, men er først og fremst en frelsesorientert religion (Døving 2010b).” [9]

 

”Døving har pekt på at en del forestillinger om islam i dag svarer til antisemittiske forestillinger ved begynnelsen av for¬rige århundre, selv om den historiske konteksten er svært ulik (Døving 2010a). Påstandene om en jødisk konspirasjon for å ta over verdensherredømmet var en viktig del av antisemit¬tiske forestillinger. Tilsvarende hevder en rekke forfattere i dag at Europa er truet av islamisering, et «Eurabia» kontrollert av muslimer. Debatten rundt begrepet «snikislamisering» våren 2009 avdekket liknende synspunkter i Norge.

 

Et av redskapene for islamisering som nevnes, er muslimers påstått høye fødselsrate. Muslimene kommer til å ta over rett og slett ved at de føder flere barn. Dette har en parallell i antisemittiske forestillinger om jødenes høye fødselsrate. Døving peker også på paralleller i myter om jødisk og muslimsk kvinnesyn, deres sterke religiøsitet og illojalitet til staten.”

 

Det har de siste årene vokst frem en ideologipreget antiislamisme som eksempelvis hevder at islam ikke er en religion, men en totalitær ideologi, i den hensikt å eliminere muslimers likeverdige krav på religionsfrihet. Det har også blitt vanlig innen antiislamismen å hevde at islam er den siste tilveksten på den totalitære aksen, den store trusselen mot ”europeisk sivilisasjon” etter nazismen og kommunismen. Å sammenligne islam med politiske ideologier som hver av dem har forvoldt millioner av menneskers død i noen av de verste utrenskningene menneskeheten har sett, være seg i Hitlers Tyskland eller Stalins Russland, er like feil som det er uanstendig.

 

Historien er mangefasettert, og det er ikke vanskelig å grave frem inkriminerende forhold innen enhver kulturkrets. Farlig blir det når man blir selektiv i utvelgelsen – når noen velger å betrakte islam og muslimer utelukkende gjennom de samme negative forholdene som de samtidig nedtoner eller helt fornekter innen egen kulturkrets. De mange politiske og ideologiske katastrofene som har hjemsøkt Europas historie, har i hovedsak vært europeiske oppfinnelser. Islams historie er ikke fullt så mørk som mange forestiller seg, og kristenhetens historie ikke fullt så lys.

 

 

 

---