Noen tanker dreper

10. januar 2012

Walid al-Kubaisi mener 7. januar i essens at islam bør kritiseres, mens islamkritikk bør gå fri for kritikk. Han går langt i å antyde at et kritisk blikk på antimuslimsk retorikk er intet mindre enn ondt, skriver Antirasistisk Senter i Klassekampen.

Han fremfører dette synet innenfor en samfunnsforståelse hvor han selv hører hjemme blant Ibsen, Munch og Wergeland, mens de som kritiserer ham har mer til felles med Mussolini, Hitler, Stalin, Mao, Gaddafi og Saddam Hussein.

Hvis man ikke skal kunne kritisere så ekstreme perspektiver som dette, ja da har man virkelig opphevet ytringsfriheten og lagt den offentlige debatten død. Jeg er ikke ute etter å gi al-Kubaisi munnkurv, kun etter å møte ham med motargumenter. Al-Kubaisi er derimot i nokså rene ord ute etter å få kritikerne til å holde kjeft.

Al-Kubaisi insisterer med rette på et skille mellom tanker og handlinger, men han trekker det alt for langt. Hans syn vil medføre at man ikke kan kritisere ideologier før de blir voldelige, og selv da er det bare volden man skal kritisere, ikke ideologiene bak. Den naturlige konsekvensen av hans syn er at man ikke bør kritisere islamisme heller, med unntak av de konkrete forekomstene av vold. Al-Kubaisi slenger lett om seg med anklager om at kritikerne mangler evnen til ”abstrakt tenkning”. Det er imidlertid hans kronikk som svever over denne åpenbare selvmotsigelsens avgrunn.

Faktum forblir at ikke alle holdninger og alle ideologier risikerer å utløse vold. Det er eksempelvis vanskelig å tenke seg at en drapsmann vil motiveres av gandhismen. Det er heller ikke lett å se for seg politiske drap i sosialdemokratiets navn. Men det er påregnelig at en ideologi eller ideologisk pregede perspektiver som baserer seg på fiendebilder, regelmessig vil medføre vold. Dette gjelder islamsk fundamentalisme, men det gjelder også antimuslimsk fundamentalisme. Det bør i så måte være lett å se at dagens muslimkritiske strømninger kan gi grobunn for voldshandlinger. Al-Kubaisi ønsker å løsrive Breivik fra tankegodset, men hva da med English Defence League (EDL) - er dette også vold løsrevet fra ideologi? EDL har sågar institusjonalisert en voldelig utgave av noen av de groveste antimuslimske perspektivene. Å lukke øynene for sammenhengene mellom ideologi og handlinger, er en ganske merkelig øvelse i å trekke ned rullegardinene mot verden. Verken Breivik eller EDLs handlinger gjør personer som deler noen av deres perspektiver skyldige i noe som helst - men at det finnes noen som begår grove handlinger ut fra likeartede perspektiver, gir dem da virkelig heller intet krav på vern mot kritisk analyse.

Al-Kubaisis redegjørelse for skillet mellom fordomsfull islamkritikk på den ene siden og humanistisk religionskritikk på den andre, er godt og viktig. Det er da bare synd at han selv har gitt seg hen til såpass konspiratoriske utgaver av islamkritikk som eksempelvis i hans film Frihet, likhet og det muslimske brorskap. Det er også vanskelig å godta kronikkens grunnleggende premiss om at islamkritikere nå er truet, samtidig som al-Kubaisi nyter godt av en dobbeltside for å fremsette klagemålet. Det er merkelig hvordan de som gang på gang fremsetter dette synet i store oppslag, stadig ikke synes å se selvmotsigelsen. Hva gjelder den faktiske situasjonen, fremstår det som at islamkritikk, også i dens islamofobe utgave, har fått mer plass i media de siste månedene heller enn mindre.

Al-Kubaisi sier at det ikke var en tanke som drepte ungdommene på Utøya, men et gevær. Selv rent fysisk stemmer dette dårlig; et gevær verken løfter eller utløser seg selv, det kreves en hjerne som sender et signal til fingeren. Det gjør det naturlig å være nysgjerrig på denne hjernen, og på hvilke tanker som medfører at en voksen mann løfter et gevær mot uskyldige barn. Å unnlate å rette et analytisk blikk mot dette, representerer en alvorlig intellektuell brist.

Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter