Når stillheten (nok en gang) senker seg.

13. oktober 2008

I 1987 ble det bråk da Antirasistisk Senters daværende leder Khalid Salimi sa at Norge er et flerkulturelt samfunn enten man liker det eller ikke. I 2002 diskuteres det fortsatt i Norge om vi skal være et flerkulturelt samfunn eller ikke. Skal vi komme videre må vi innse at det har bodd, bor og kommer for all framtid til å bo mennesker i Norge med ulik opprinnelse. Utfordringen er ikke om vi skal ha et flerkulturelt samfunn, men hvordan vi skal få det til å fungere.

Drap utløser sjelden brede samfunnsdebatter i Norge. Dessverre vil mange si, for selv om drap er en ekstrem og ofte irrasjonell handling, så kan drap være symptom på forhold vi kan gjøre noe med. Regelen er imidlertid at man går inn i den konkrete sak og forholder seg utelukkende til de(n) aktuelle utøver og vedkommendes motiver. Kriminalitet har et bredt sammensatt årsaksmønster, og begås i hovedsak av unge menn bosatt i byer; en kategori som en større del av minoritetsbefolkningen faller inn under enn den norske befolkningen. Levekår er en viktig faktor og minoritetsbefolkningen er fattigere, mer arbeidsløse, bor dårligere og har generelt dårligere levekår enn resten av befolkningen.

Statistikk er vanskelig og det er selsomt å se medias omgang med fakta i denne debatten. Kunnskapsløst sauser man sammen som pågrepne, siktede, dømte, gjerningsmenn og lovbrudd. Innvandrere er overrepresentert på voldsstatistikken, sies det, og det er helt korrekt. Men hvor mange vet hva dette faktisk betyr? Det betyr ikke som Politidirektør Killengren sier at "Innvandrere er mer voldelige enn nordmenn". Innvandrer-personer er ikke som sådan mer voldelige enn norske personer. Det er flere med innvandrerbakgrunn som blir dømt for vold i forhold til deres andel av befolkningen enn tilfellet er for nordmenn. Det er en annen skål.

Mange journalister kontaktet Statistisk Sentralbyrå for å få fakta til videre artikler om problemets omfang, og skuffelsen var stor da de oppdaget at de ferskeste tallene var fra 1998. Det finnes altså ingen tall som er nyere som kan understøtte de mange og svært bastante påstandene som har fremkommet den siste tiden.

Og hva sier tallene? I 1998 var det 2.655 norskinger dømt for vold mot 270 med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn. Det er helt korrekt at det var dobbelt så mange dømte innvandrere som det burde vært i forhold til folkemengden. Men det som glemmes i debatten var at 90% av de dømte var integrerte, innfødte, norsktalende norskinger.

Etter saken i Moss dreide imidlertid diskusjonen seg ikke om de konkrete forhold som f.eks. uhell, overlagt, krangling, rus, provokasjoner, sinnsyskdom eller andre individuelle forklaringer.

Premissene ble raskt slått fast: De mistenkte hadde utenlandsk opprinnelse. Alle andre faktorer ble irrelevante og de mistenktes bakgrunn dannet hele grunnlaget for debatten og på det premisset kom et kappløp blant politifolk og politikere som forsøkte å overgå hverandre i uvitenhet og fordomsfulle uttalelser.

Det inntrykket vi sitter igjen med etter at debatten har rast fra seg var at dette var verre enn på svært lenge. Det er vanskelig å rangere de mange utsagn som kom, men Arne Huuses utsagn om at "det ikke var noen norsk tradisjon å stikke ned dørvakter" kommer høyt opp. Underforstått påstår Huuse at dette er en tradisjon i andre land. En uttalelse som ligger svært nær den beryktede engelske rasisten og parlamentsmedlemmet Enoch Powells uttalelse om at "mugging is a black crime" i 1976.

I dagene etter drapet ble "alle" enige om at drapet handlet om mangelende integrering. Og som ikke det var nok - det ble en like stor enighet om at integreringen som sådan hadde slått feil. 30 års politikk og samfunnsutvikling ble rekordraskt evaluert og konklusjonen ble like enkel: "mislykket!".

Det er en underlig følelse å oppleve så bastante konklusjoner på bakgrunn av en handling (muligens) utført av en person slik etterforskingen står i skrivende stund.

Argumentasjonen om "bedre" integrering har en ekkel undertone. Mener man at drapene hadde vært unngått om de fire mistenkte hadde vært mer integrerte? At vel-integrerte norskinger IKKE begår drap eller vold? Fokuset på de mistenktes opprinnelse er også en insinuasjon at den slags handlinger er akseptert i den kultur/religion. Det er vanskelig å forstå påstanden om manglende integrasjon som forklaring på annen måte. Det er et sterkt signal å sende til minoritetsbefolkningen i Norge. Og signalet er definitivt oppfattet. Dessverre.

Forrige runde av voldsdebatten var etter det såkalte "Tøyen-drapet". Da følte ungdom med minoritetsbakgrunn seg så presset at de gikk i demonstrasjonstog for å vise at ikke alle var involvert i kriminalitet. Media, politikere og politiet roste initiativet og var såre fornøyd. Men hvorfor skrek ikke noen: "Stopp! - Dette er galskap! Det er unødvendig! Vi norskinger er ikke så dumme at vi tror at alle ungdommer med minoritetsbakgrunn er drapsmenn selv om en person har begått et drap. Ungdom i Kristiansand følte ikke noe behov for å gå i tog etter Baneheia-drapene, og hvorfor skulle de det? Et tilsvarende tog i Kristiansand ville ha blitt møtt med vantro. Men innvandrerungdom roses.

Skillet mellom "oss" og "de andre" har blitt dypere etter aprils integreringsdebatt. Hva tenker debattanter og redaktører nå i etterkant? Tror de at følelsen av å være velkommen som et likeverdig medlem av det norske samfunnet har blitt sterkere? Eller kan det tenktes at de mange, harde og høyrøstede ropene har bidratt til økt stigmatisering, økt utestengelse og økt følelse av å være en annenrangs borger? Hvordan vil dette påvirke lysten til å delta i det norske samfunnet?

Ingen annen samfunnsdebatt, med periodevise unntak av EF/EU-debatten, har vært ført med samme intensitet og hyppighet som innvandringsdebatten. Å påstå at det har vært lokk på denne debatten og at vanskelige tema som vold, kvinnesyn, mishandling ikke har vært ført er - med respekt å melde - tøv. Alle debatter har kanskje ikke vært ført i TV eller på avisenes førstesider, men de har vært der. Antirasistisk Senter ble startet i 1978 nettopp for å få en debatt om innvandring og integrering. Politikere, media og byråkrater har hatt tilgang til en mengde kunnskap og erfaringer de siste 30 årene, men de har valgt å ikke lukke øyne og ører.

Norsk flyktninge- og asylpolitikk skal hjelpe "de som trenger det meste". Slik snakker vi alle sammen. Men de som trenger det mest, er de som har hatt det verst og følgelig de som trenger mest hjelp. Noe de ikke får. Noen blir tatt i mot av et underbemannet og lite prioritert helsevesen som får nedkjørte og tungt traumatiserte barn og unge som har levd liv som de fleste av oss ikke orker å lese om en gang. Når problemene tårner seg opp og får sitt utløp så fnyser det norske vi og mumler om manglende integrering og er hoderystende til denne utakknemlighet som de nedkjørte viser.

Skal Norge makte å komme videre må vi komme oss forbi det stadiet vi har stått på stedet hvil på i tyve år. Norge er et flerkulturelt samfunn og minoritetsmedlemmer er like forskjellige som andre. Noen begynner på politihøyskolen og noen havner i fengsel. Alt annet ville vært unaturlig. De som trenger mest hjelp må få den hjelpen de trenger og ikke bli møtt med krav de ikke er i stand til å leve opp til. Individuell behandling og omtale må bli selvsagt også på reportasjeplass og ikke kun i etterpåkloke meninger en uke etter sensasjonsoppslagene. Politifolk og politikere må skaffe seg fakta før de uttaleler seg og også være seg bevisst hvor stor tyngde deres posisjoner gir uttalelsene.

Et økt skille mellom oss og de andre vil kun bidra negativt, og hvem vil integrere seg i et samfunn der en samstemt offentlighet stempler deg som en annenrangs borger?