Multikulturell fremtid

27. mai 2011

Når multikulturalisme defineres av dem som ønsker den død, blir definisjonen deretter: Tvangsekteskap, burka og terrorisme. Hvis dette er multikulturalisme, er det lett å være enig med innlegget fra Ove A. Vanebo, formann i Fremskrittspartiets ungdom, 18. mai: La oss inderlig håpe at ”Multikulturalismen er død”.

Hva Vanebo tar utgangspunkt i, er vulgærutgaven av multikulturalisme. Metodikken i de stadige dødserklæringene er forutsigelig: Vanebo trekker blant annet frem et uklokt synspunkt fra en britisk professor, som om det er første og siste ord om hva multikulturalisme er. Det er lett å diskreditere ethvert syn hvis man velger ut de mest ekstreme standpunktene. Slik sett kunne hele FrP avskrives på grunn av Carl. I Hagens angrep på alenemødre på 80-tallet.

Et multikulturalistisk perspektiv er naturligvis noe helt annet enn Vanebo gjengir. Først og fremst er det et motstykke til et assimilert samfunn hvor ett svar gjelder for alle. Konsekvensen av Vanebos tilnærming er ikke et frihetlig samfunn, men et ufritt formyndersamfunn som vi forhåpentligvis har forlatt en gang for alle. Det er for så vidt riktig at multikulturalisme i en ekstrem form kan gi mer eller mindre segregerte samfunn, men det har aldri vært den norske utgaven, og bør åpenbart ikke være det.

Vanebo triumferer med å sitere Torbjørn Jagland: ”Som vi forstår det nå, tillater multikulturalisme at parallelle samfunn utvikles innenfor stater. [ ...] Dette må stoppes. Det er også klart at enkelte parallelle samfunn har utviklet radikale ideer som er farlige.” Vanebo er imidlertid ikke redelig overfor sin politiske motstander når han utelater fortsettelsen: Det Jagland i neste setning referer til, er terrorisme, noe vel ingen av oss støtter, heller ikke såkalte multikulturalister. Andre grunnleggende verdier Jagland snakket om var likestilling og motstand mot tvangsekteskap. Igjen: Man må lete lenge for å finne multikulturalister som støtter tvangsekteskap.

Jagland sa også: ”Vi må være forsiktige slik at vi ikke misforstår multikulturalisme, fordi kulturelt mangfold er ønskelig.” Naturligvis siteres stort sett bare det første han sa av Vanebo og hans meningsfeller. Særlig mange referanser til Jaglands krasse advarsler mot islamofobi finner man heller ikke fra FrPs talersol.

Vanebo skriver videre: ”En innvandringspolitikk der man stiller for slappe krav til integrering, er nødt til å skape utfordringer.” Folk som selv aldri har innvandret er gjerne raske til å sette seg i innvandreres sko og oppsummere opplevelsen. Det er få andre livssituasjoner i Norge i dag med flere krav enn det å komme hit som innvandrer eller flyktning. Det handler om å bygge opp et liv fra grunnen i et samfunnsklima hvor alle aspekter ved dette livet er til kontinuerlig debatt. Allerede integreringskravene før en asylsøker kan få gjøre noe så essensielt som å hente sin ektefelle eller sine barn hit, er i en del tilfeller brutale – bare for å nevne noe av det mest grunnleggende for menneskelig velferd.

Vanebo avlegger også Antirasistisk Senter en visitt. Vi skal angivelig ha ment at et forbud mot burka er like ille som å nekte bruk av sminke og høyhælte sko. Naturligvis er dette sludder – vi sa aldri at dette var likestilte fenomen. Våre primære eksempler var dessuten strippeklubber og silikonpupper. Poenget var enkelt: ”Selv om vi er imot at kvinner presses til å ta silikon i puppene, kan vi ikke forby silikon.” Vårt poeng i forhold til sminke og skotøy var mer generelt: De fleste kulturer har en særlig besettelse for kvinners utseende, med en serie krav og forventninger. Forbrukersamfunnets forventninger bidrar til å sende titusener av kvinner ut i bulimi og anoreksi. Vanebo må gjerne fnyse av dette, men god kvinnekamp er det ikke.

Det grelleste eksempelet er likevel strippeklubbene som finnes i nokså nær avstand til Stortinget, og som det er ingen politisk interesse for overhodet. Poenget er ikke at strippeklubber nødvendigvis skal forbys – det er det ikke Antirasistisk senters jobb å mene noe om. Poenget er hvor dobbeltmoralsk en del politikeres engasjement for kvinners rettigheter er, når man vil forby at kvinner dekker seg til, men betrakter det som adekvat festunderholdning at de kler av seg for penger.

Vanebo fortsetter: ”Resultatet er en likegyldighet overfor autoritære strukturer og ukultur.” Hvordan stemmer dette med en virkelighet hvor Antirasistisk Senter har samarbeid med skeive organisasjoner som et satsningsområde, nettopp fordi vi erkjenner at det er problemer med homofobi også i muslimske miljøer? Erklæringer om multikulturalismens død baserer seg på like stereotype oppfatninger av hva en ”multikulturalist” er som Vanebos partifelle Christian Tybring-Gjeddes idé om hva en ”muslim” er.

Vanebo refererer til en liberalistisk modell ”der alle samfunnsborgere har nøyaktig de samme statsborgerlige rettighetene og pliktene. Dermed kan man ikke akseptere særkrav og undertrykking som skjer i kulturens navn.” Når Vanebo nevner hijab i politiet som et slikt særkrav, misforstår han. Hijab i politiet handler nettopp om likeverdig deltagelse uansett bakgrunn.

Vanebo fortsetter i vant FrP-dur: ”Utlendinger må akseptere verdigrunnlaget vertslandet bygger på.” Premisset er åpenbart at de ikke gjør det. Statistikken viser det motsatte: Innvandrere flest ligger generelt nært det norske gjennomsnittet i synet på grunnleggende demokratiske verdier. Videre: ”Det eneste vi krever, er en oppslutning om grunnleggende verdier og kjøreregler i et samfunn. Her finnes ikke rom for forhandlinger.” Dette er cowboy-versjonen av innvandringsdebatten. Tåpelig blir det når det står en politiker på hvert gatehjørne og utbasunerer at folk skal godta det de fleste for lengst har omfavnet.

Kari Helene Partapuoli, leder
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter
 

(En forkortet utgave ble trykt i Bergens Tidende 26. mai.)