Michelets mage

9. juni 2011

Marte Michelet beskrev nylig opplevelsen av å skulle sette et barn til verden sammen med en mann av iransk opprinnelse i et samfunnsklima hvor barn som dette betraktes som en særlig problematisk sort, skriver Antirasistisk Senter i Klassekampen.

Bjørgulv Braanen svarte henne 7. juni med å advare mot ”uviljen mot å få fram tall og fakta på integreringsfeltet”.

Det oppleves som et mangelfullt svar. Det bør vekke en magereaksjon i oss når noen forsøker å redusere samfunnsdebatten til enkel, økonomisk kalkyle, slik mange har gjort den senere tiden. Ikke bare Michelet bør få lyst til å skrike og knuse ting. Vi bør alle få lyst til å hyle at et samfunn er mer enn en bedrift eller en industriplantasje, akkurat slik en fødende mor er mer enn en rugekasse for mer eller mindre produktiv arbeidskraft. Denne magereaksjonen bør komme også hvis man ikke har nytt liv i magen.

Hvis man skal ta innvandringsdebatten på de samfunnsøkonomiske premissene som har fått dominere den senere tiden, slik Braanen går inn for, er argumentene mot de negative kalkylene åpenbare: Annengenerasjon kan vise seg å bli svært så lønnsom for det norske samfunnet. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv ville det også være klokt å spørre om demografisk isolasjonisme faktisk ville tjent norske økonomiske interesser, eller om det ville hatt nokså dramatiske skadevirkninger hvis vi hadde hatt den tidligere utgaven av Albania som modell for vår omgang med omverdenen.

Et samfunn handler imidlertid om mer enn de sosioøkonomiske forbindelsene mellom folk. Også hvordan vi betrakter hverandre - den offentlige diskurs som sådan - utgjør et sentralt aspekt ved samfunnsutviklingen som det er nødvendig å debattere. Derfor er det pussig at Braanen ikke reagerer med å fremsette et annet perspektiv på Michelets magereaksjon, men som om Michelets perspektiv knapt er relevant i det hele tatt.

Dette ser også ut til å føre til en viss reduksjonisme i Braanens egne perspektiver. Braanen stadfester eksempelvis at det er ”uviljen mot å møte de konkrete utfordringene” som gjør at noen etniske nordmenn forlater Oslos østlige bydeler. Men hva gjør at noen flytter mens andre blir? Handler det virkelig bare om ”de konkrete utfordringene”, eller også om perspektivene man anlegger? En del av de som har uttalt seg om de angivelig utålelige forholdene på Oslo Øst, fremstår knapt som pålitelige instrumenter å styre etter i hardt vær. Et eksempel er tidligere skolebyråd Robert Wright, som altså foreslo å opprette etnisk rene klasser. Er tall og fakta et fullgodt svar på ideen om etnisk opprydning i klasserommene?

Kort sagt: Det er mulig at ikke alle perspektiver fortjener slike politiske løsninger som Braanen etterlyser. Nylig hørte jeg en forelder snakke på Litteraturhuset om at han ikke kan ta de muslimske mødrene i klassen i hånda. I et land som er kjent for lite og kjølig kroppskontakt, blir det nesten noe latterlig over den sterke opplevelsen av det formelle håndtrykkets fravær. Jeg reagerer på den implisitte kjønnsdelingen, men jeg overbevises heller ikke om denne forelderens evne til å møte kvinnene det er snakk om med åpenhet og respekt. Reelle problemer krever reelle tiltak, men en forsert problembeskrivelse krever først og fremst tilsvar.

Som Michelet påpekte vil hennes datter regnes som muslimsk av alle som ønsker å bygge skremselsbilder av islamsk invasjon, uansett hvor venstreradikale både datterens far og mor skulle være. Legg til at Siv Jensen har antydet at muslimer ikke egner seg som lærere, at Per-Willy Amundsen mener at muslimer er latere enn andre folk og at Christian Tybring-Gjedde frykter at vi er lukt på vei inn i sharia. Svarer man på dette med bare tall og fakta, svarer man ikke i det hele tatt. Vi trenger en ”politique du ventre” - en debatt som er opptatt av de sosioøkonomiske forholdene, om det så er hva vi har å stappe i magen eller andre materielle og målbare sider ved vår samfunnseksistens. Men debatten om Michelets mage er vel så nødvendig.

Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter