Merkverdig FN-regnskap

1. september 2010

En sentral del av kritikken mot Regjeringens gjennomført restriktive linje i asylpolitikken har vært rettet mot avviklingen av tradisjonen med å la anbefalingene til FNs Høykommisær for Flyktninger (UNHCR) ha en avgjørende betydning for norsk praksis. Åpenbart for å imøtegå dette har Justisdepartementet nylig fått UDI til å lage en sammenlikning mellom FN-anbefalingene og norsk praksis for de mest sentrale landene. Les Antirasistisk Senter og NOAS sin kritikk av regjeringens FN-regnskap i Klassekampen.

Oversikten er av justisminister Knut Storberget blitt presentert som et bevis for at det, i motsetning til hva kritikerne har hevdet, ”i hovedsak” er slik at norske myndigheter følger FNs linje, likevel. Skrivet kan ses som et signal om at den politiske ledelse stadig er opptatt av FNs anbefalinger, og derfor i det minste berøres av kritikken, noe vi selvsagt ser positivt på.

Problemet er at måten sammenligningen er lagt opp på, går langt i å snu virkeligheten på hodet. De som tar bryet med å se litt nærmere på innholdet, får nemlig tvert imot se at kritikernes oppfatning om en mangel på samsvar bekreftes. Hvordan er det så mulig å framstille dette som det motsatte? Det er særlig to grep i sammenlikningen som fører i retning bakvendtland.

Det ene er at den omstendighet at UDI gjør ”individuelle vurderinger” i flere kategorier av saker, i seg selv brukes som eksempler på at FNs linje ”følges”. Men når disse individuelle vurderingene i stor grad fører til avslag og tvangsretur, så følges FNs retningslinjer åpenbart ikke når organisasjonen nettopp understreker hvor vanskelig det er i det aktuelle området, at det bør vises spesiell varsomhet, at kun spesielt ressurssterke bør henvises til internflukt, osv. Å gi seg selv plusspoeng fordi det foretas ”individuelle vurderinger” som sådan, blir helt feilaktig når disse vurderingene foretas fra et helt annet utgangspunkt enn det FN legger til grunn.

Det andre grepet er at elementene i vurderingene er splittet opp på en slik måte at den faktiske praksisen for et land ikke kommer fram. Dette gjelder tilfeller der det henvises til å ta opphold i andre deler av hjemlandet, såkalt internflukt.

Mest påtakelig er dette i framstillingen av Afghanistan, hjemlandet til den største gruppen asylsøkere i fjor. Kort fortalt er norske myndigheters vurdering at afghanere som ikke er fra Kabul er vernet mot retur til sine utrygge hjemområder, men at de aller fleste av disse kan klare seg i Kabul og derfor kan henvises dit (internflukt). Dette er klart i strid med anbefalingene til FN, som anser at det er urimelig å henvise noen til Kabul som ikke har et nettverk der, og som derfor har protestert tydelig mot den norske praksisen.

Likevel blir det at afghanerne vernes fra sine hjemdistrikt i UDIs rapport oppsummert som at FN ”følges”, selv om afghanerne i neste omgang henvises til FN-stridig internflukt på bar bakke i Kabul. I sum gir UDIs rapport to positive sammenligninger og én halvveis positiv – i en situasjon hvor det faktiske resultatet er FN-stridig tvangsretur for de fleste enslige afghanske menn.

Samme type framstilling finner vi i øvrige sammenlikninger som omhandler internfluktproblematikk, som Sri Lanka og den serbiske minoriteten i Kosovo.

Samtidig er de områdene hvor UDI i rapporten faktisk innrømmer avvik, markante og alvorlige. Når UDI eksempelvis stadfester at de ikke følger FNs anbefalinger om at det foreligger et generelt beskyttelsesbehov for asylsøkere fra det sentrale Irak, gjelder det mange mennesker som får avslag og som tvangsreturneres til Bagdad og andre sentrale områder mot FNs protester.

Minst like alvorlig er avviket angående Somalia, der FN anbefaler beskyttelse til alle fra Sentral- og Sør-Somalia. UDI har hittil holdt en varsom linje i de individuelle vurderingene angående hovedstaden Mogadishu, og har fått foreløpig støtte for dette fra Justisdepartementet. På den annen side har departementet samtidig bifalt klageorganet Utlendingsnemndas vedtak om at betydelig flere skal kunne henvises til internflukt i andre deler av landet. Resultatet er forutsigbart: Enda flere vil presses inn i den miserable flyktningtilværelsen i en av de enorme, og stadig voksende, flyktningleirene i Somalia eller Kenya.

Å bruke denne sammenlikningen for å hevde at Norge ”i hovedsak” følger FNs anbefalinger, er i uredelighetens grenseland. Slikt sett ligger dette nær opptil Storbergets friske framstillinger av egen politikk på feltet, der bruk av uttrykk som ”humanisme” sitter løst, i en situasjon der norsk asylpolitikk inkluderer nevnte mildt sagt problematiske internflukt-henvisninger, og Norge er verstinglandet når det gjelder å returnere asylsøkere til et liv på gata i Hellas.

FNs anbefalinger er uten sammenligning de tyngste faglige føringene som foreligger for vurderingen av asylsøkeres beskyttelsesbehov. Med sin brede tilstedeværelse i de fleste landene det er snakk om, og gjerne i omkringliggende land, besitter FN en kompetanse og en detaljkunnskap som utlendingsmyndighetene sjelden kan matche fullt ut.

Det er et åpenbart mønster at de norske innstramningene, og avvikene i forhold til FNs anbefalinger, kommer i en sterkt politisert kontekst. Instrukser om innstramninger utstedes primært når man mener det kommer for mange asylsøkere, og har ofte liten sammenheng med noen forbedring i situasjonen på bakken i de landene folk flykter fra. Å insistere på betydningen av FNs anbefalinger er ikke bare å insistere på FNs faglige tyngde, men også på at vurderingen av flyktningers beskyttelsesbehov gjøres ut i fra andre hensyn enn politiske føringer.

UDIs framstilling er merkverdig i seg selv; dertil oppsummeres den tendensiøst av departementet. Vi håper Storberget vil være tilbakeholden med å henvise til denne i markedsføringen av regjeringens asylpolitikk. Vi foretrekker tross alt politikere som i det minste kan kalle en spade for et arbeidsredskap.

Ingvald Bertelsen, kommunikasjonsrådgiver, Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter