Menneskeretter eller fordommer?

21. juni 2010

I sin rapport til FNs rasediskrimineringskomité har Antirasistisk Senter stilt seg kritiske til at Human Rights Service (HRS) årlig mottar et millionbeløp for å fremme holdninger til islam som fremstår som ensidige og hatefulle. Informasjonsleder Hege Storhaug i HRS svarer i Klassekampen 11. juni at «ingen i Norge har jobbet mer for å løfte muslimske jenter og kvinnene inn i frihet enn HRS». Det har de i så fall gjort uten å vinne særlig mange muslimske jenter og kvinner over på sin side, skriver Antirasistisk Senter i Klassekampen.

Tvert om: HRS sitt gjennomslag synes i hovedsak å ha vært i majoritetsbefolkningen. Effekten av deres arbeid har i stor grad vært å bygge opp under det både engstelige og hatske fiendebildet som har vokst frem mot muslimer i store deler av Europa, og i utstrakt grad å skyve fra seg akkurat de personene de hevder å ville hjelpe. HRS fremholder ofte sitt politiske gjennomslag, men det er snakk om et gjennomslag i hvite miljøer for en forbuds- og kravlinje: Heller enn å virke i minoritetsmiljøene, vil HRS at minoritetene skal kontrolleres, styres og tuktes av de hvite som vet best.

Antirasistisk Senter har ingen problemer med at HRS har en «islamkritisk» agenda. Vi har derimot problemer både med HRS sin ensidige og regelmessig nokså ekstreme retorikk overfor islam, og med at de omfavner så ekstreme skikkelser som de gjør. Å være kritisk til hijab er én ting; å sammenligne hijab med SS-uniformer er noe helt annet. Å være kritisk til islam er én ting; vedvarende og ensrettet å omtale islam som en totalitær trussel, noe annet. Det er å formidle et budskap om at enhver muslim dypest sett er en bærer av ondskap.

Hvis man faktisk følger utviklingen med «et ærlig og humanistisk blikk», som Storhaug hevder, vil man også ønske å distansere seg fra så ytterliggående aktører som den nederlandske politikeren Gert Wilders og den amerikanske forfatteren Bruce Bawer, ikke å fremme eller sågar lønne dem, slik tilfellet er med Bawer. Dette er skikkelser som går langt i å støtte bruk av ekstreme maktmidler. Essensen i Wilders hatefulle tale i et nesten tomt britisk overhus i mars om at «vi» aldri må overgi oss til muslimene, eller i Bawers anbefaling om å sette inn politi og militære mot muslimer, er mer enn tydelig nok. Bare bytt ut «muslimer» med «jøder». Vi har aldri tatt til orde for å gi Wilders eller Bawer munnkurv. Det er imidlertid noe helt annet når HRS uttrykker beundring for den ytterliggående Wilders, eller når norske statsmidler går til å finansiere spredning av Wilders tankegods eller til å lønne Bruce Bawer.

Det er også nødvendig å bemerke at det ikke er HRS som gjør den daglige jobben for å hjelpe muslimske kvinner og jenter den jobben gjøres av MiRA-senteret, Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF), Primærmedisinsk Verksted og andre. HRS er en tenketank, men de har fått atskillig troverdighet på feil grunnlag ved at mange tror de faktisk stiller opp for jentene det er snakk om.

Man trenger organisasjoner som retter et kritisk søkelys på problematiske og undertrykkende sider ved konservativ religion, inklusive deler av islam. HRS har imidlertid vist at de er langt fra å være oppgaven moden. Vi har naturligvis ingen problemer med å støtte en ideologisk kamp for frihet, men en slik frihetskamp må også være en kamp mot noen av de ekstreme holdningene og skikkelsene som HRS omfavner. Gir man seg hen til egen ekstremisme, er slaget tapt i utgangspunktet.

Kari Helene Partapuoli, leder
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter