Livet er et annet sted

På bestilling fra UDI har Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning vurdert effektene av tiltaket, og konkludert på at det medfører flere i jobb og færre på sosialhjelp. Spørsmålene rapporten ikke går inn i, er imidlertid så mange at rapporten mister mye av sin mening.

Rapporten stadfester det man allerede visste: ”Etter innføringen av underholdskravet har gjenforeningene definitivt blitt utsatt.” Rapporten viser at selv etter fire års adskillelse fra ektefelle og barn, var hver femte som tidligere ville ha blitt gjenforent, stadig alene. I denne sammenheng er det kritikkverdig at ordet ”barn” bare forekommer tre ganger i løpet av hele rapporten, selv om det åpenbart ofte vil handle om gjenforening med ektefelle og barn.

Det tør være åpenbart for enhver at å være atskilt fra ektefelle og barn som kan befinne seg i en totalitær stat, et krigsherjet område eller en flyktningleir i fire år og mer, kan være som å leve i helvete. Ethvert slikt psykisk aspekt faller utenfor UDIs bestilling for rapporten. Hva slags forhold ektefelle og barn lever under, eller hvilken overlast de kan lide, faller også utenfor rapportens rammer.

Frischsenterets rapport viser at en ektemann (og far) som er alene i Norge og lengter etter familien, har sju prosent høyere arbeidsdeltagelse enn en familiefar som allerede har familien her. Det åpenbare spørsmålet er hva slags jobb familiefaren tar for å oppfylle underholdskravet. Frischsenteret bare antyder svaret, nemlig at faren i en slik situasjon ”setter mindre krav til jobben.” Det er allerede slik at personer med minoritetsbakgrunn statistisk sett fyller ”lavere” yrkesposisjoner i samfunnet. At stadig flere tidligere asylsøkere eksempelvis vasker Norge rent for å få se familien igjen, er ikke meningsfull integrering. Det er produksjon av en tjenerklasse.

Kari Helene Partapuoli, leder
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter