Kunsten å være innvandrerungdom

Henrik Lunde, informasjonsleder Antirasistsisk Senter

Ungdom med minoritetsbakgrunn møter mange barrierer i hverdagen. Veien til uthenging og fordomsfull stigmatisering av hele grupper er kort når enkelte gjør noe ulovlig. Foreldrene og deres kultur gjøres til syndebukker for de fleste problemer ungdommene kommer ut for. Viktige negative rammebetingelser for ungdom med innvandrerbakgrunn er blant annet manglende vilje til å satse på særtiltak til skoleverket, manglende lærlingeplasser, assimileringspress, samfunnets fordommer mot og manglende respekt for foreldrenes bakgrunn samt få relevante fritidstilbud.

Når det snakkes og skrives om innvandrerungdom, fokuseres det ofte på problemer. I avisene leser vi om gjengkrig, blodbad eller lignende dramatiske hendelser. Diskusjon om forskjeller på en gjeng og en venneflokk, eller hvordan teller man gjenger og gjengmedlemmer er fraværende. Inntrykket av mange og voldelige innvandrergjengene har blitt en "sannhet" i samfunnsdebatten.

Innvandrere generelt og innvandrerungdom spesielt oppfatter og reagerer på de motstridende signaler som sendes ut av storsamfunnets representanter. Ungdom blir oppfordret til å ta utdanning, men leser i avisen at innvandrere med etterspurte kvalifikasjoner har søkt over 200 jobber uten å bli innkalt til intervju. Innvandrere kritiseres for å samle seg i "ghettoer", men møter avslag hver gang man ringer på en boligannonse. Innvandrerungdom bes om å delta i samfunnet, men kommer ikke inn på diskotek. Nyankomne flyktninger får beskjed om at en borger er en borger, og samtidig får man "tilbud" om DNA-testing. Signaler av denne art kan virke langt tyngre enn all verdens velmente integreringstiltak. Ungdom hører at de har like rettigheter og like plikter, men opplever å ikke få besøk av bestemor fordi UDI tror hun ikke vil reise hjem igjen.

Et eksempel på sistnevnte signal er en familie fra Afrika der mor måtte gjennom en nyretransplantasjon og havnet i koma. Overlegen mente at kvinnens foreldre kanskje kunne bistå med å få henne ut av tilstanden. Besøksvisumet for bestemor ble kontant avslått av UDI, og sønnen på 7 år skjønte at bestemor ikke fikk komme for å hjelpe mamma: "Pappa! De er slemme!". Det er åpenbart at slike opplevelser påvirker barn og ungdoms forhold og tillit til det norske samfunnet, og det påvirker også deres følelse av å være velkomne som likeverdige borgere i Norge.

Barneranere er et relativt nytt begrep i norsk samfunnsdebatt, og ikke minst innvandrerungdom har kommet sterkt i fokus. Barn og ungdom som truer og stjeler fra jevnaldrende er et problem i Oslo. Det er mange årsaker til at ungdom stjeler, men som så ofte når innvandrere er involvert blir kultur og opprinnelse de primære årsaksforklaringer. Blant ungdom er det å ha de "riktige" tingene svært viktig for å bli akseptert. Rike mennesker blir helter, og statussymboler får stor betydning. Hva gjør man når man ikke har penger til å kjøpe det som de andre har, og samtidig møter rasisme i hverdagen?

En måte å skaffe seg status på er å ha de tingene som de andre har. Fysisk makt er en måte å tiltvinge seg den respekten man ellers ikke ville fått. Blir man fryktet vil ingen tørre å spytte etter deg på gaten. Men når man ikke har penger - hvordan skal man skaffe seg de tingene man ønsker? Arbeidsmarkedet for ungdom med minoritetsbakgrunn er ikke lett. Et alternativ kan bli å stjele. Denne rapporten viser hvordan ungdom med minoritetsbakgrunn blir fotfulgt av butikkvakter når de går i butikker, så butikktyveri er en lite egnet måte å skaffe seg det man vil ha. Da gjenstår ran og innbrudd som alternativer. I stedet for å gå veien om å rane en butikk for penger, for så å kjøpe det man vil ha, så velger man minste motstands vei - man tar de tingene man vil ha direkte fra de som har dem.

Når man opplever å stå utenfor "det gode selskap" og blir demonisert i media og blant majoritetsbefolkningen, krever det styrke å late som ingenting og fortsette et lovlydig liv. Drømmen om å bli akseptert og kanskje til og med sett opp til kan kanskje bli en realitet hvis man tar snarveien: På uærlig vis skaffe seg eiendeler som gir litt selvfølelse og et snev av luksus, og i tillegg en viss status fordi du turde stjele, rane eller true.

De bakenforliggende årsaker til barneran er lite framme i debatten. Det forekommer vage oppfordringer til foreldre om å "ta ansvar" samt rop om mer politi, raskere og strengere straffer. Med den kunnskap som finnes om fengslenes manglende rehabiliterende evne, så skal man være svært naiv for å tro at dette vil hjelpe noen som helst.

Ungdoms erfaringer med politiet kan ha store implikasjoner både for den enkelte der og da, og i forhold til hvordan man føler seg som en del av samfunnet.

En 17 år gammel gutt med marokkanske foreldre bor i et rekkehus i Holmenkollåsen; et av Oslos "bedre" boligstrøk. Patruljerende politifolk har vanskelig for å akseptere at en gutt av marokkanske opprinnelse kan bo der, men stopper ham og lurer på hva han har der å gjøre. "Jeg blir stoppet nesten hver eneste helg. De ber om legitimasjon, og ringer hjem for å kontrollerer at jeg er den jeg gir meg ut for å være. Noen ganger sjekker de om mobiltelefonene min er stjålet....Jeg føler meg fanget, for jeg kan ikke gjøre som jeg vil...De norske vennene mine blir aldri stoppet sammen med oss."

Det blir som Are Kalvø skriver i boken Kunsten å være neger; som innvandrer bør man holde seg hjemme. Går du ut med venner er dere innvandrer-gjeng, og går du alene er du voldtektsmann. Det er ganske morsomt skrevet, men ikke så festlig for dem det angår.

Å gå i butikken er ingen selvfølge hvis du ikke har norske besteforeldre. Mange ungdommer som kontakter Antirasistisk Senter, kan fortelle den samme historien om hvordan de blir fotfulgt av vektere på en rundtur i en butikk eller et kjøpesenter. Fem ungdommer, tre gutter med utenlandsk opprinnelse og to "helnorske" jenter var på Steen og Strøm i Oslo. Jentene gikk inn i en butikk, mens guttene satt seg på en benk og ventet. Vaktstyrken som hadde fulgt dem siden de kom inn i butikken ble fordoblet og de fikk beskjed om å fjerne seg, for andre kunder følte seg truet av dem. En av guttene forklarte: "Nesten alle har opplevd slikt, men ingen av de norske jeg kjenner har opplevd det samme." En av de norsk-norske jentene bekrefter at vekterne oppfører seg annerledes hvis hun kommer sammen med noen med innvandrerbakgrunn enn hvis hun er sammen med etnisk norske ungdommer.

Den nye generasjonen av ungdom med minoritetsbakgrunn som nå vokser opp vil ventelig ikke finne seg i å bli behandlet som i eksemplene ovenfor. Det er en erkjennelse som storsamfunnet må ta på alvor, men som også kan være et bidrag til en raskere og mer positiv utvikling.