Korsfarernes plass i debatten

3. august 2011

Noen mener at innvandringsdebatten nå må bli enda mer "åpen". Etter år med økende mistro og hat mot norske og europeiske muslimer, skal svaret på katastrofen være at mistroen og hatet må få enda større plass, skriver Antirasistisk Senter i Dagbladet.

Tanken er at man gjennom økt åpenhet skal unngå at ekstremisme skapes under taushetens trykk. Det er som om noen tror at terrorangrepet mot Norge kunne vært unngått hvis Breivik hadde fått flere leserinnlegg på trykk. Når blir det egentlig nok hat - når korsfarere inkluderes i partilederdebattene? Og ville det virkelig være en god metode for å bekjempe dem?

Per i dag kan man nyte respekt som samfunnsdebattant hvis man uttaler at Norge islamiseres av late muslimer som føder for mange barn. Man kan også ta til orde for å gripe til våpen, slik Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) gjorde på TV2 i 2009, uten juridiske konsekvenser. Det gjør det nødvendig å spørre hva mer vi skal slippe til i debatten. Hva konkret er det man ikke kan si i dag som noen mener vi heretter bør høre mer av?

De større lag av nordmenn som i varierende grad er kritiske til innvandring, må kunne sies å være godt representert i media og på Stortinget. Mye av frustrasjonen deres ser egentlig ikke ut til å handle om at de ikke får ytre seg - det får de dag ut og dag inn, side opp og side ned - men at de ikke får det politiske gjennomslaget de vil ha. De får riktignok en streng innvandringspolitikk, men de får ikke en fanatisk streng innvandringspolitikk. Det er imidlertid ikke mer enn den naturlige konsekvensen av å leve i et flertallsdemokrati.

De som derimot mener at debatten ikke er åpen og ærlig nok hvis den ikke inkluderer en og annen referanse til voldsbruk, utgjør en liten gruppe som umulig kan fortjene en privilegert plass i offentlig debatt. Ekstremister som dette bør i hovedsak være et anliggende for PST. Det kan åpenbart ikke være slik at vi skal begynne å gi ekstremister en særlig plass i media fordi vi er redde for at de ellers kan ty til vold, og ikke bare snakke om det. Det ville også være en naiv strategi. Ekstremister ønsker mer plass i debatten fordi det gjerne har en effekt; hatpropaganda skaper faktisk hat.

Norge har trolig en av de mest åpne samfunnsdebattene i verden. Slik må det forbli. Det betyr imidlertid ikke at vi har lov til naivitet. Ikke alle tankesystemer og ideologier er like egnet til å skape monstre. Det synes umulig at et monster skal kunne vokse ut av Gandhis ideer. Det er også vanskelig for et monster å bli produsert ut fra sosialdemokratiske verdier. Derimot vil monstre nokså regelmessig bli skapt av tankesett og ideologier som omfatter modeller for utvikling av fiendebilder. Når man forsyner samfunnet med oppskriften for hvordan man kan legge andre mennesker for hat, vil noen nødvendigvis ende med å hate.

Kort sagt: Det er en grunn til at vi har et forbud mot rasistiske ytringer i Norge. Det er en type tenkning som vi igjen og igjen og igjen har erfart tar liv. Etter annen verdenskrig var det få som så økt spredning av høyreekstremt tankegods som en del av løsningen. Det er det heller ikke nå.

Kari Helene Partapuoli, leder, Antirasistisk Senter