Klokt fra domstolsadministrasjonen

2. juli 2010

Gunnar Skirbekk mener at det er både ”uhaldbart og uakseptabelt” at domstolsadmini- strasjonen har valgt ikke å forby hijab, turban og kippa for dommere. I sitt innlegg 25. juni bruker han stor plass på å insistere på å misforstå en av domstols-administrasjonens formuleringer. Derimot kommer han overhodet ikke inn på det som nødvendigvis må være et av de sentrale vurderingstemaene, nemlig religionsfrihet, skriver Antirasistisk Senter i Morgenbladet.

Man må gjerne mene at et forbud ikke ville vært i strid med religionsfriheten, men simpelthen å forbigå spørsmålet demonstrerer en manglende årvåkenhet for de grunnleggende, prinsipielle forholdene i denne saken.

Noen flere grunnleggende spørsmål som Skirbekk ikke berører: Hvor problematisk er det hvis noen grupper – gjerne dem som er mest marginalisert i utgangspunktet − utestenges fra de grunnleggende maktinstitusjonene? Det kan hevdes at dette vil skape første- og annenrangs borgere på et vis som er demokratisk meget betenkelig. Er det reelt at en muslimsk kvinne i hijab, en jødisk mann i kippa eller en sikhisk mann i turban ikke vil dømme upartisk og i tråd med norsk lov? Det kan hevdes at en slik skepsis primært handler om fordommer – at det er å sette forutinntatte og populistiske ideer, spesielt om muslimer, i høysetet.

Hvordan kan vi noen gang tro at en dommer opptrer nøytralt, all den tid de fleste dommere formodentlig stemmer ved politiske valg, og flere av dem sågar har andre offentlige roller med klart uttrykt politisk eller religiøs tilhørighet? Det kan hevdes at en dommer, straks vedkommende trår inn i dommergjerningen, er en høyt utdannet, profesjonell aktør som forholder seg til loven og ikke til privat oppfatning og tro, om de så er medlemmer av Rødt, Høyrepolitikere, kristne, muslimer eller ateister. Og hvor svake skal vi egentlig oppfatte domstolene som – er virkelig standardene for forsvarlig saksbehandling så skrøpelige at den rene tilstedeværelsen av slike plagg på dommerens hode vil svekke den faktiske rettssikkerheten? Det kan hevdes at dette er et fånig standpunkt.

Skirbekk er derimot tydelig på at utvalget høringsinstanser skal ha vært selektivt. Virkelig? 65 instanser ble invitert til å kommentere forslaget, inklusive de politiske partiene, dette i tillegg til alle domstoler og departementer. Til sammen 45 leverte svar. Det skal godt gjøres å anse dette smalt.

Skirbekk mener videre at Politiets fellesforbund, Advokatforeningen og Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM), som gikk inn for et forbud, bør tillegges større vekt enn Organisasjonen mot offentlig diskriminering, Islamsk Råd og Antirasistisk Senter, som gikk imot. Dette, derimot, er et selektivt utvalg. Man kan like gjerne nevne at Mangfolds- og integreringsdirektoratet, Oslo politidistrikt, Borgarting lagmannsrett, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Riksadvokaten gikk imot et forbud, at Den norske kirke var åpenbart kritisk, og at Norsk senter for menneskeretter mente at det må vurderes langt mer inngående om et forbud vil være menneskerettsstridig. Og hvorfor, mon tro, trekker Skirbekk frem motstanden fra Islamsk Råd, men ikke fra Det Mosaiske Trossamfund? Det Mosaiske Trossamfund hadde en av de tydeligste formuleringene mot et forbud, nemlig at domstolsadministrasjonen i så fall ”legger … seg flat for fordommer”.

Skirbekk anser at folkemeningen allerede har kommet til uttrykk i denne saken, og at domstolene bare skulle ha bøyd av for fjorårets mediesirkus mot hijab i politiet. Folkemeningen er nok mer sammensatt enn Skirbekk legger til grunn. Uansett kan folkemeningen aldri være det siste ordet i behandlingen av minoriteter. Alternativt ville majoriteten alltid ha frie tøyler overfor dem som er få. Det er ikke minst når det gjelder å bidra til denne balansen at domstolene har en sentral rolle å spille.

Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter