Karikert ytringsfrihetsdebatt

22. februar 2010

Med tegningen av Muhammed som gris har mang en politiker og redaktør tilsynelatende fått sin sjanse til å stå på barrikadene for en stor sannhet, skriver kommunikasjonsansvarlig Rune Berglund Steen i Antirasistisk Senter i VG.

Men dette er ikke Galileo Galilei eller Giordano Bruno i kamp for vitenskapelige sannheter mot en inkvisitorisk pavemakt. Det er ikke Carl von Ossietzky eller Aung San Suu Kyi i kamp mot totalitær vold. Det er ikke Henry Miller eller Agnar Mykle i kamp mot kristen puritanisme. Det er ikke engang pornokongen Larry Flynt i kamp mot amerikansk sensur.

Det er hva Joseph Goebbels ville tegnet hvis han ønsket å håne muslimer. Og det er en hardt presset avis som gir maksimal synlighet til en hatefull tegning, formodentlig med et håp om å provosere seg til høyere salgstall, men med den pinlige konsekvens heller å provosere store deler av sin gjenværende leserskare.

Naturligvis er også et så skjemmende og anstøtelig salgsfremstøt som dette beskyttet av ytringsfriheten. Naturligvis. Men ytringsfrihet betyr i utgangspunktet ikke mer enn frihet fra straff. Mer bør det ikke bety i dette tilfellet. Respekt er det ingen grunn til. I andre land handler ytringsfrihet om manglende rett til å motsi et totalitært statsapparat eller avsløre tortur. I Norge handler den om hvor langt vi skal kunne gå i å krenke en minoritet. Dermed gjør vi et svært alvorlig anliggende til en parodi.

Få steder i verden har ytringsfriheten så gode kår som i Norge. Faktum er at Norge har lykkes i å ha en av verdens frieste og mest levende offentlige debatter, og det har vi stort sett klart uten å havne i den fallgruve å betrakte hatefull sjikane som en demokratisk livsnødvendighet. Det finnes bokstavelig talt millioner av både spissede og provoserende ytringer man kan fremsette uten å ty til å tegne Muhammed som gris. Stakkars dem som føler sin frihet til å ytre seg begrenset av dette.

Noen ganger har vår dannethet kanskje gått vel langt. Et eksempel var da selvsamme Dagbladet beklaget at de på lederplass hadde sammenlignet Bibelen med en eventyrbok. Det overraskende er at dette ikke skjedde i 1892 eller i 1964, men i 2004. Dagbladets beklagelse den gang var, hvis noe i norsk offentlighet har vært det, en trussel mot ytringsfriheten

Dagbladet beklaget kort sagt noe halvparten av landets befolkning kunne finne på å si uten å trekke på skuldrene.

Essensen synes klar: Når kristne krenkes, er ytringsfriheten beklagelig. Når muslimer krenkes, er den det eneste hellige som gjenstår i et sekularisert samfunn. Som et minimum må Dagbladet velge: Enten beklage tegningen av Muhammed som gris – eller beklage sin beklagelse.

Det er et akutt behov for besinnelse i den offentlige debatten. Vi står ikke ved kanten av et stup, muligvis med unntak av Dagbladet. Vi er ennå langt unna en større ”sivilisasjonskonflikt”, selv om det begynner å bli lettere å forestille seg muligheten av at vi driver den frem. Skulle vi noen gang komme dit, er jeg ikke overbevist om at norske politikere og redaktører alltid vil være en kilde til besinnelse.

Rune Berglund Steen, forfatter og kommunikasjonsansvarlig ved Antirasistisk Senter