Juridisk bistand mot etnisk diskriminering ­ med uheldige begrensninger.

Mari K. Linløkken, nestleder ved Antirasistisk Senter.

Det nye organet skal behandle saker om diskriminering, enten diskrimineringen utøves av private eller offentlige parter, det skal overvåke omfang av diskriminering og dessuten fremme forslag til tiltak som hindrer diskriminering. Dette er et svar på et lenge uttrykt behov, og er da også utredet  av en arbeidsgruppe der flere frivillige organisasjoner, deriblant Antirasistisk Senter, var representert.

Vi som jobber i de antirasistiske organisasjonene vil gjerne ha en slik instans som kan bidra til bedre rettsvern for folk som utsettes for rasisme, og som kan fylle et rom som organisasjonene verken har kapasitet eller kompetanse til. Men vi ser også at flere endringer må til hvis vi skal ha håp om å få en instans som blir noe mer enn en papirtiger. Dette er forhold som våre representanter i utvalget kjempet for, men som er blitt svekket eller har forsvunnet i regjeringens endelige forslag. Derfor fremmer vi disse igjen i en felles kommentar til departementet som OMOD, INLO, MIRA-senteret og Antirasistisk Senter står bak.

Ordningen kan ­ på sitt beste ­ bidra til å bygge opp juridisk kompetanse i og erfaring med det eksisterende lovverkets sterke og svake sider, og fremme endringsforslag for å forbedre det.  Men for at det skal skje må flere forutsetninger være tilstede.

Regjeringens forslag gir rom for å gi økonomisk støtte slik at prinsippielt viktige saker skal bli ført for retten, men kontoret selv skal ikke gjøre dette. Dermed blir den faglige kompetanse i framtida ­ som i dag -  spredt rundt omkring hos de personlig engasjerte advokatene som tar disse sakene. Vi trenger imidlertid et sentralt knutepunkt  som samler kunnskap og kompetanse, som en så kan bruke som grunnlag for større og systemorienterte endringer. Da må den juridiske bistand tones opp i mandatet, og mandatet må utvides til å inkludere det å føre saker for domstolene .

Uavhengighet er et annet viktig stikkord. Ordningen må være uavhengig av politiske og byråkratiske myndigheter. Dette er fordi den også skal reise saker der staten er motpart.  Den praksis som byråkrati utøver med velsignelse av politikerne når det gjelder f.eks. avslag på søknader om besøksvisum og familiegjenforening er det prinsippielt viktig å belyse. Saker som den om danseren fra Sri Lanka som fikk sin søknad avslått med den begrunnelse at "5 av 6 kunstnere aldri reiser tilbake", eller den indiske statsborger i en britisk band som ble nektet adgang for en spillejobb i riket fordi indere generelt bedømmes som "avhoppingsrisikable" er bare et par saker som viser en generell trend og disse må prøves juridisk. Representerte dette virkelig individuell behandling som ville bli hvem som helst ­ uavhengig av nasjonalitet ­ til del, eller utøves det forskjellsbehandling på grunnlag av etnisk eller nasjonal bakgrunn?
Et statlig organ under Kommunaldepartementet vil ikke akkurat gi dem som skal bruke ordningen tillit til upartiskhet, det ligner snarere det å sette bukken til å passe havresekkenÉ.

Navnet regjeringen foreslår lover langt mer enn mandatet omfatter. Senter mot diskriminering  antyder at en kan få hjelp i alle slags diskrimineringssaker, mens ordningen jo avgrenser seg til jurdisk bistand mot diskriminering som er forbudt ved lov, og da diskriminering på grunnlag av tro, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Navnet gir helt feil assosiasjoner og forventninger, fordi det for det første er på langt nær alle former og uttrykk for rasisme som rammes av lovverket, og for det andre omfatter ikke ordningen diskriminering på annet grunnlag som f.eks. kjønn eller seksuell orientering. Navnet må reflektere det ordningen faktisk skal tilby, i stedet for å gi inntrykk av at en skal ta på seg "hele pakka" . Det viktigste argumentet mot navnet er likevel at det lett kan forveksles med flere frivillige organisasjoner som arbeider mot rasistisk diskriminering. Derfor krever organisasjonenes at navnet skal være "Juridisk bistand mot etnisk diskriminering".

Bare enkeltpersoner, og dertil personer som har lovlig opphold i landet, skal i følge regjeringens forslag kunne få hjelp fra dette kontoret. Dette må utvides i to retninger; saker må for det første kunne fremmes av organisasjoner, for det andre også av personer med såkalt avledede rettigheter ­ dvs mennesker som søker om familiegjenforening eller besøksvisum som slektninger. Det ligger i forslaget at prinsippielt viktige saker skal prøves for domstolene. Da må en åpne for at organisasjonene skal fremme saker, fordi organisasjonene pr i dag har den beste oversikten over hvor de prinsippielle problemer ligger, og hvilke saker som er spesielt utbredte eller vanskelige. Dette er fordi organisasjonene har bredere kontaktflate og større nedslagsfelt enn offentlige kontorer. Opprettelsen av denne ordningen vil ikke endre på det. Det argumenteres for at ordningen med juridisk bistand ikke skal bli en "ny ankeinstans" ­ derfor skal den bare kunne hjelpe i saker som fremmes av folk med oppholdstillatelse. Men med dette utelukker myndighetene et område som er prinsippielt viktig og hvor kritikken med god grunn har vært hard (og ikke sjelden med omgjørelse som resultat); nemlig praksisen når det gjelder besøksvisum og familiegjenforening. Dette er kanskje de områdene hvor fremmedloven gjør størst forskjell på folk, og hvor avgjørelsene fattes mest utfra generell snarere enn individuell vurdering.

Rasisme må rammes av en generell lov, på samme måte som diskriminering på grunnlag av kjønn. Det vi har nå er et lappverk av enkeltlover og tilføyelser med så stor maskevidde at mesteparten av diskrimineringen på viktige områder som bolig og arbeidsmarkedet kan fortsette uhindret. Det vi trenger er rett og slett en likestillingslov mot diskriminering på rasistisk, etnisk, religiøst eller nasjonalt grunnlag. Dommen i Oslo byrett for få dager siden som sier at utleiere som diskriminerer på etnisk/nasjonal kan fortsette med det, også med hjelp av utleiebyråer, viser behovet for å innta et mer omfattende perspektiv på bekjempelse av og beskyttelse mot rasisme. Dersom denne ordningen kan bringe oss et skritt nærmere dette, ønsker vi den velkommen. Hvis ikke, fins det nyttigere ting å bruke pengene på.