Integrasjon og arbeidsliv

Biram Diouf, Antirasistisk Senter

Instanser og individer som har posisjonert seg som uunnværlige aktører i forhold til voldsforebyggende arbeid vil oppleve en ny vår takket være nye ungdomsundersøkelser, som nok en gang forteller oss noe vi allerede vet: Ungdom med innvandrerbakgrunn er ikke mer tilbøyelig til vold og kriminalitet enn andre, og det er en liten gruppe ungdommer som står bak det meste av den harde kriminaliteten i Oslo.

Med jevne mellomrom dukker det opp nye rapporter for Å minne oss om dette, og utrolig nok skaper disse rapportene hver gang like mye sensasjon i media, noe som etter min mening sier mer om voldsinteressen i dagens samfunn enn den faktiske volden som rapporteres. Denne utviklingen har gjort det vanskelig Å drøfte nytten av og kvaliteten på de undersøkelser og alle de panikkartede tiltak og prosjekter som blir satt i gang i takt med medieoppslagene. Det er en liten gruppe som står bak det meste av kriminaliteten, men disse sies å trekke andre ungdommer med seg i en kriminell løpebane. Derfor brukes de som påskudd for å legge premissene for utvikling av tilbud til flertallet, som på sin side på ingen måte ønsker å bli assosiert med denne gruppen, eller å dele fritidsarena med dem.

Hvorfor er det bare et fåtall som utvikler aktivt avvikende adferd gjennom vold og kriminalitet? Hvorfor er det slik at majoriteten av barn og ungdom enten holder seg friske og sunne, eller om de utvikler negativ adferd, er dette en passiv adferd i form av skolefrafall, psykiske lidelser, isolasjon, depresjon og selvmord? Disse viktige spørsmål vekker dessverre ikke samme interesse og engasjement. Forskerne spør om adferd, tegner profilen for et gjengmedlem og finner ut hvor mange voldsfilmer gjengmedlemmer klarer Å få med seg, men unnlater ofte Å gjøre oss noe klokere på hvorfor ungdommer havner i slike miljøer. I tillegg forbeholder de seg eneretten til Å tolke sine undersøkelser selv. Om de gjør dette som forsker eller som bekymret borger er ikke alltid lett å vite.

Forebyggende arbeid heises som en fane som samler lekfolk, sosionomer og politiske partier på tvers av ideologiske skillelinjer, og mørklegger uenigheter og uklarhet om hva en vil fremme, hva slags samfunn en vil ha, og hvorfor resultatene uteblir etter de store bevilgningene som har kommet mange instanser og organisasjoner til gode.
Det er på tide å rette søkelyset på eksisterende tiltak og prosjekter, fordi den gruppen som skaper overskriftene på ingen måte er ukjent for politiet og hjelpeapparatet. Disse ungdommene har et korps av hjelpere og instanser bak seg, som til sammen rår over betydelige ressurser. Panikkartede bevilgninger og meningsløse prosjekter vil uten tvil bidra til økt stigmatisering av innvandrere, fordi mye av volden og kriminaliteten i Oslo fortsatt forbindes med ungdom med slik bakgrunn. De tilhører som sådan en gruppe, som allerede anses som storforbruker av offentlige ressurser. Vi blir fortalt i undersøkelser og politirapporter at det finnes norske gjenger, men disse trekkes sjelden fram for Å illustrere økende vold og kriminalitet i Oslo eller i Norge generelt. Volden øker, og voldsinteressen i samfunnet øker enda raskere. Her er det viktig Å holde hodet kaldt.

Rasisme og frustrasjon knyttet til diskriminering bør ikke bagatelliseres i den sammenheng, selv om vi mener at dette alene ikke holder for Å forklare eller bortforklare handlinger og adferd vi ikke tolererer. Rasisme og diskriminering handler ikke om isolerte og personlige opplevelser for den enkelte ungdom med innvandrerbakgrunn i dagens Norge. De fleste kan identifisere seg med tanter, far eller med innvandreren som er omtalt i avisen for Å ikke ha fått den jobben de har fortjent. Disse indirekte erfaringer er like viktige som de direkte erfaringer den enkelte gjør.

Forebyggende arbeid bør altså ta utgangspunkt i ungdommenes livssituasjon her og nå, i den vekst- og endringsprosessen som gjør at barn og ungdom oppdager og tar i bruk egne ressurser og foretar nye valg gjennom økt kunnskap, opplevelser og mestring av nye situasjoner.

Vi husker de feilslåtte tiltakene for verstinger. Vi husker Kristinelund behandlingshjem. I stedet for Å ta utgangspunkt i unntakene og la en liten gruppe ungdommer legge premissene for ungdomsarbeidet og prioriteringer i Oslo, bør vi legge mer vekt på tiltak og virkemidler som fanger opp mangfoldet og ulike behov blant barn og ungdom uansett etnisk opprinnelse - før det blir store overskrifter av det.