Innvandringslover – dårlig verktøy for en verden i bevegelse

Mari K. Linløkken
Antirasistisk Senter

Hvor du står avhenger av hvor du sitter, i følge en av Murphys lover. Så også når det gjelder høynivådialogen om migrasjon og utvikling i FN den 14. og 15. september. Den kommer til å preges av ulike perspektiver, avhengig av ståsted. Det er flott at dette viktige, globale temaet endelig står øverst på dagsorden i FN. Det er et hovedpoeng at flere av dimensjoner henger sammen og at ved å behandle et problem bare ut fra ett perspektiv kommer en ikke til noen løsning.

Udokumenterte: Ikke bare politisamarbeid og fattigdomsbekjempelse
Ta for eksempel udokumenterte innvandrere, et problem som øker i omfang og som angår både det enkelte individ, innvandrings- og utvandringslandet. I Norge har diskusjonen dreid seg nesten utelukkende om trafficking av kvinner til prostitusjon, og asylsøkere som skjuler seg for å unngå hjemsendelse. Årsaken er fattigdom i utreiseland og kriminelle grupper som utbytter kvinner fra fattige land. Tiltak, noen gode men ikke omfattende nok, andre symbolske men med liten effekt, atter andre med negativ effekt, er satt i gang. Som regel ender det med utsendelse. Det finnes flere veier inn i denne tilstanden; det foregår direkte rekruttering og trafficking til uregistrert arbeid, ofte under slavelignende arbeidsforhold, og i noen land har man sett eksempler på at arbeidsgiveren ringer utlendingspolitiet når arbeidsstokken blir brysom. Noen forlenger av ulike årsaker et opphold utover det tidsrommet tillatelsen er gitt for. Det at Vest-Europa har rigide innvandringsbestemmelser som ikke slipper inn arbeidskraft det faktisk er behov for, blir det udokumenterte arbeidsinnvandrere av. Dess færre rettigheter udokumenterte innvandrere har, dess større ”potensiale” fins for utbytting av menneskers nød. Dess strengere innvandringspolitikk, dess større marked finnes for menneskesmuglere og rekrutteringsagenter som opererer på tvers av lover, regler og menneskerettigheter. Disse forutsetninger må legges inn i tillegg til de som myndighetene allerede bruker.

Menneskerettigheter
Respekt for menneskerettigheter globalt, formelt og reelt, er av avgjørende betydning for at migrasjon skal bidra til en positiv utvikling, enten det gjelder inkludering og integrering i innvandringsland, fattigdomsbekjempelse eller sosial og politisk utvikling. Menneskerettigheter er broen mellom migrasjon og utvikling. Mennesket må stå i sentrum, ikke markedet. Ratifisering av konvensjoner og gjennomføring av disse i praktisk politikk er viktige steg. NGOer verden over har ratifisering av FNs Migrantarbeiderkonvensjon høyt oppe på sin prioriteringsliste forut for FN-møtet. Norge har ikke ratifisert denne konvensjonen.

Anerkjenn transnasjonalitet
Med dagens kommunikasjonsmidler beholder innvandrere bedre kontakt med hjemlandet enn tilfellet var for bare 50 år siden. flere flytter fram og tilbake, og flere oppholder seg lengre tid i sitt eller foreldres gamle hjemland. I et utviklingsperspektiv og sett fra hjemlandet er dette positivt. Det gir mulighet for å starte opp økonomisk virksomhet i hjemlandet, ta med impulser, forretningsideer og mye mer. Det skaper også nye identiteter. Flere blir ”både-og”, og det utfordrer ideen om nasjon og idetitet som krever et enten-eller-svar. I Norge dreier debatten neste utelukkende om negative fortolkninger av transnasjonale handlinger: Valg innvandrere gjør som opprettholder det å ha tilhørighet til to land, saumfares for å finne feil og uheldige konsekvenser. Skolegang i foreldrenes hjemland, og ekteskapsinngåelse med partnere fra hjemlandet tolkes med disse brillene på, andre perspektiver mistenkeliggjøres og latterliggjøres. Utlendingsloven legger også hindringer i veien for ”fram og tilbake-migrasjon”, det tar lang tid å få varig oppholdstillatelse og får man den, gjelder det å bli boende for ellers risikerer man å miste den

Utfordringen for den internasjonale dialogen er å få disse sidene og de mange andre til å henge sammen, at samspillet og den gjensidige avhengigheten ikke glemmes. Særlig når policyendringer, virkemidler og løsninger diskuteres. Prosessen videre hjemme må også føres inn i de baner. Vi utfordrer norske myndigheter til å inkorporere det sivile samfunn, privat sektor og NGOer i det videre arbeid for å få det best mulige resultat ut av migrasjon for flest mulig, med alle relevante sektorer, fagområder og perspektiver om bord.