Innlegg ved overrekkelse av rasismerapport

25. juni 2010

11. juni overleverte elleve organisasjoner en felles rapport om rasisme og diskriminering i Norge til Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken. Rapporten skal videresendes FNs rasediskrimineringskomité, som supplement til den norske regjeringens offisielle rapport. Her kan du lese de muntlige innleggene som ble fremført av organisasjonene ved overrekkelsen.

Mari Linløkken, nestleder, Antirasistisk Senter:

Det er en glede å kunne presentere, på vegne av elleve organisasjoner, skyggerapport til FNs rasediskrimineringskomité, CERD. Det er første gang at en slik samlet rapport er laget, og det ville ikke blitt gjort hvis ikke departementet hadde gitt støtte til arbeidet. Derfor, en takk til statsråden og departementet.

I rapporten fokuserer vi på forbedringspotensialene – de områder der vi, med vår bakgrunn og kunnskap og samfunnsforståelse, ser mangler, er kritiske til regjeringens politikk, eller savner konkret oppfølging av politikk. Vi peker på områder der vi oppfordrer myndighetene til å ta grep, til å endre politikk.

Sammenlignet med mange av de andre 172 statene som har ratifisert rasediskrimineringskonvensjonen så kan man si at norsk likestillings- og antidiskrimineringspolitikk har mange fortrinn. Likevel, det er våre egne idealer vi skal sammenligne oss og utviklingen med – idealer om rettighetsoppnåelse, likestilling og likeverd i praksis.

Det er med andre ord det kritiske korrektiv vi tilbyr. Det er nettopp det som er det sivile samfunns rolle. I denne sammenheng betyr det å be FNs rasediskrimineringskomité rette oppmerksomheten mot de historier og de områder vi peker på. Dette er områder der det trengs endringer, opphør av uheldig praksis, eller innføring og gjennomføring av en bedre politikk.

Rapporten er på 60 sider, den kunne vært på 600. Mange flere områder kunne vært behandlet, mange flere saker kunne vært nevnt, mange flere anbefalinger kunne blitt fremmet. Prioriteringen er gitt av organisasjonene som har bidratt.

Rapporten er ikke det en kaller et omforent dokument, det vil si at vi har ikke diskutert oss fram til enighet om innholdet. Det betyr ikke nødvendigvis at vi er uenige. Det betyr at vi respekterer mangfoldet organisasjonene representerer, med ulike fokusområder, ulik kunnskap og standpunkter.

I dag fremmer fem organisasjoner – MiRA-senteret, Leieboerforeningen, Helsingforskomiteen, Norsk Folkehjelp og Antirasistisk Senter – saker de ønsker prioritert.

Her skal jeg nevne to saker organisasjonene er enige om:

- Rasediskrimineringskonvensjonen må inkorporeres i menneskerettsloven, på samme måte som Kvinnekonvensjonen og Barnekonvensjonen.

- Hudfarge og språk må beholdes i opplistingen av grunnlag det skal være forbudt å diskriminere på, i den nye helhetlige diskrimineringsloven som er til behandling i departementet. Begrepet etnisitet er ikke dekkende.

Vi håper at statsråden og departementet bruker rapporten, og at den derigjennom bidrar til en bedre norsk antidiskriminerings- og integreringspolitikk.

 

Fakhra Salimi, leder, MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner:

Diskriminering på grunnlag av kjønn og rasisme bør settes i fokus!

MiRA-Senteret har i vårt bidrag til rapporten påpekt forhold i Regjeringens redegjørelse som gjelder minoritetskvinners situasjon i Norge. Noen av hovedpunktene våre i sakene vi vil kommentere, er disse:

Skjerpede regler for familiegjenforening
Vi har sett flere eksempler på at strengere regler for familiegjenforening har fått alvorlige konsekvenser for nære familierelasjoner og barns beste. Vi presenterer i rapporten noen av våre erfaringer på dette området. Dette gjelder spesielt tilfeller med gjenforening med ektefelle, og gjenforening med egne barn under 18 år. De nye innskjerpingene tar sikte på å forhindre tvangsekteskap, men vår erfaring er at de generaliserer og rammer en hel gruppe mennesker uten at de nødvendigvis er berørt av tvangsekteskap.

Tvangsekteskap
Vi har kommet med flere bidrag til rapporten under temaet tvangsekteskap. MiRA-Senteret mener det er viktig at myndighetene i arbeidet mot tvangsekteskap vier mer fokus og ressurser til det forebyggende arbeidet, og på å løse utfordringer sammen med gruppen det gjelder slik at det ikke skapes en unødvendig distanse mellom myndigheter/hjelpeapparat og den utsatte gruppen. Vi anbefaler også myndighetene til å få på plass bilaterale avtaler mellom Norge og opprinnelseslandene for de største gruppene innvandrere og flyktninger til Norge. Avtalene må inneholde en gjensidig anerkjennelse av lover som gjelder ekteskap, skilsmisse og foreldrerett til barn. Dette vil beskytte kvinner og barn som er ofre for tvangsekteskap eller vold i familien fra å bli sendt tilbake til opprinnelseslandet uten å ha juridiske rettigheter.

Mangelfullt botilbud for minoritetskvinner etter opphold på krisesenter
Mange minoritetskvinner som bryter ut av voldelige forhold og må oppsøke krisesenter, mangler sosiale nettverk, familie og støttesystem som kan hjelpe dem med økonomisk trygghet. På grunn av at de ofte har begrenset eller ikke-eksisterende økonomisk selvstendighet i tillegg til at de opplever diskriminering på boligmarkedet, blir deres opphold på krisesentrene ofte lengre enn nødvendig. Vi anbefaler derfor at myndighetene setter i gang tiltak for å sikre botilbud for minoritetskvinner etter endt krisesenteropphold.

Barn som blir utsatt for, eller er vitne til vold i familien
Det er mangel på forskning og kunnskap om barn fra minoritetsfamilier som er utsatt for, eller er vitne til vold i familien. Vi ser derfor et behov for mer systematisk kunnskap om disse temaene, men opplever en mangel på ressurser fra myndighetene til å ta ansvar for å støtte utviklingen av slik kunnskap. Vi peker på at det også må settes inn mer ressurser til barn fra minoritetsfamilier som oppholder seg på krisesentre sammen med mor.
 

Lars Aase, daglig leder, Leieboerforeningen:

Boligsituasjonen for arbeidsmigranter

Det er en historisk høy arbeidsinnvandring til Norge – og det skal vi være glad for. Men det er flere signaler som peker i retning av at bosituasjonen for mange arbeidsmigranter er kritisk.

Den norske boligmodellen er i høy grad basert på at vi eier vår egen bolig — og en slik struktur er lite fleksibel for migrantarbeidere som per definisjon har en kort tidshorisont.

Leiemarkedet i pressområdene, hvor de fleste arbeidsmigrantene befinner seg, er krevende. Det betyr at det både er vanskelig å finne ledige utleieboliger og at de ofte er uforholdsmessig dyre.

I et slikt presset marked er det alltid noen som utnytter situasjonen. Vi vet at det som knapt kan kalles boliger leies ut til migrantarbeidere – ofte til urimelig høye priser. Vi har de siste årene hatt en rekke medieoppslag om migrantarbeidere som bor under slumliknende forhold. De meste ekstreme utslagene av dette har vi fått gjennom flere tragiske dødsbranner de siste årene. Siden 2008 er 12 polske arbeidsmigranter omkommet i fem boligbranner.

Mange forhold tyder på at dårlige, uverdige og direkte farlige boforhold for arbeidsmigranter ikke er bare er enkeltstående hendelser – men av mer strukturell karakter.

Leieboerforeningen oppfordrer derfor myndighetene til å ha økt fokus på boforholdene for arbeidsmigranter, og vi anbefaler følgende tiltak:

1) Innhente bred og systematisk kunnskap om arbeidsmigranters boforhold.
2) Utarbeide retningslinjer for godkjenning og kontroll av utleieboliger.
3) Legge til rette for et mer velfungerende leiemarked i pressområdene.
 

Berit Lindeman, rådgiver og informasjonsleder, Den norske Helsingforskomité:

Takk til Antirasistisk Senter ved Mari Linløkken og Siw-Randi Kåsereff som har tatt det store arbeidet med å sette sammen skyggerapporten.

Helsingforskomiteen  er særlig opptatt av situasjonen for  romani – eller reisende. Tidligere ble de kalt tatere. Dette er en av Norges  nasjonale minoriteter som har vern gjennom egen rammekonvensjon.

Vi har et tilbakeskuende perspektiv: 
- Fremdeles ikke ferdig med oppgjør og forsoningsarbeid etter de enorme overgrepene mot dem.
- Positivt med utvalget som skal opprettes for å se på gjennomføringen av norsk politikk. Vårt fortsatte anliggende er at det gis et mandat og en sammensetning som gir utvalget den tyngde det fortjener.

Det er også viktig å se fremover: 
- Regjeringen må intensivere tiltak for å hindre diskriminering og negative holdninger som er basert på gamle stereotypier. Økt og målrettet undervisning av offentlige etater og av barn i skolene.
- Romani/reisendes eget språk og kultur er i fare. Assimileringspolitikken har medført at mange aldri har lært romani språk og at dette går i glemmeboken. Regjeringen burde intensivere tiltak som kan bidra til å sikre bevaring av denne nasjonale minoritetens kultur.


 

Inger Sylvia Johannesson og Lise Mensner, Vergesekretariatet, Norsk Folkehjelp:

Mindrårige under barnevernet
Enslige asylsøkerbarn diskrimineres på flere hold. Vi skal kort si noe om diskriminering når det gjelder vergeordningen.

Alle barn uten foreldre har krav på kompetente verger. Flyktningbarn skal etter Barnekonvensjonen ikke bare ha de samme rettigheter som andre barn, men de har også krav på  særskilt vern. Det er en samfunnsoppgave og statens ansvar å sikre barna kompetente verger. 

Slik fungerer det dessverre ikke i dag . Det er avhengig av hvor i landet du bor om du har kompetente verger eller ikke – eller om du i det hele tatt har verge. Dette er både rettstridig og kritikkverdig.

Det er behov for en uavhengig, landsdekkende vergeordning for rekruttering, opplæring og oppfølging av hjelpeverger for enslige mindreårige asylsøkere som kan fungere som en ressurs for overformynderiet. Ifølge IMDI er det 1600 mindreårige som nå venter på bosetting og 183 kommuner er blitt forespurt. For alle parter vil bosetting av enslige mindreårige bli atskillelig enklere når det står kompetente verger til å ta imot barna i innflyttingskommunen.

Vi oppfordrer derfor regjeringen til å sette av ressurser til en landsdekkende vergeordning.
 

Kari Helene Partapuoli, leder, Antirasistisk Senter:

Asylpolitikk
Den norske asylpolitikken har i løpet av de siste årene blitt strengere. I rapporten er vi kritiske til at enslige asylsøkere mellom 15 og 18 år ikke er omfattet av barnevernet. Vi er også kritiske til innføringen av midlertidige oppholdstillatelser til enslige asylsøkere som skal returneres på 18-årsdagen.

I rapporten er vi spesielt kritiske til de dårlige livsforholdene til avviste asylsøkere og papirløse. Ventemottakene for avviste voksne asylsøkere tilbyr noen av de verste bo-forholdene i Norge.

I rapporten anbefaler vi at:
- De to ventemottakene på Lier og Fagerli skal være under direkte statlig kontroll – ikke privat.
- At standarden på og adgangen til helsetjenester forbedres – både psykiske og fysiske helsetjenester.
- At det innføres en maksimumgrense for hvor lenge man kan bo på et ventemottak uten en reell løsning.
- At mennesker som har levd lenge som papirløse får mulighet til å oppnå en legal status i Norge.

Diskriminering av muslimer:
Debatten om inkludering av muslimer har i stor grad blitt en hijabdebatt. Debatten startet med et enkelt brev til Politihøgskolen om det var lov å bruke hijab sammen med politiuniformen.

I rapporten påpeker vi at:
- Forbud mot hijab i politiet og eventuelt blant dommere er brudd på diskrimineringsloven.
- Forbud begrenser noen kvinners adgang til arbeid og religionsfrihet.
- Den opphetede debatten har ført til økt diskriminering av kvinner med hijab – i noen tilfeller i form av fysiske overgrep.
- Debatten har vært med på å øke den allerede voksende islamofobien i Norge
- Vi er videre kritiske til at en islamfiendtlig tenketank mottar statlig støtte.


Last ned skyggerapporten
NGO Shadow Report 2010 - Supplementing and Commenting on Norway’s Combined 19th/20th Periodic Report Submitted by Norway under Article 9 of the International Convention on the Elimination of all Forms of Racial Discrimination