3. februar 2010
Domstoladministrasjonen skal ta stilling til om hijab og andre religiøse symboler skal forbys for norske dommere. Dette handler først og fremst om et av våre viktigste maktorgan skal aktivt ekskludere en befolkningsgruppe, skriver Antirasistisk Senter i en kronikk i Klassekampen.
Høringsinstansene har nå gitt sine kommentarer til domstoladministrasjonens forslag om forbud. Det er både forstemmende og mer enn litt foruroligende å se hvor lite en del offentlige instanser har gjort seg bevisst de mange, komplekse hensynene en sak som dette nødvendigvis reiser. Domstolene er satt til å håndheve religionsfriheten, likestillingsloven og diskrimineringsloven. Likevel glimrer disse referansene med sitt fravær i mange av høringssvarene, ikke minst fra flere av domstolene selv.
Vel så betenkelig er den svake bevisstheten fra mange hold omkring den grunnleggende betydningen av et rettsapparat som reflekterer samfunnet i sin bredde − og som i det minste ikke ekskluderer spesifikke grupper fra maktutøvelsen. Det bør være til stor bekymring for en rettsstat hvis grupper av befolkningen utestenges, helt eller delvis, fra et av de sentrale maktutøvende organene. Vi har allerede et storting og en regjering nesten blottet for personer med minoritetsbakgrunn. Det er slik sett enda mer problematisk med et hijabforbud i domstolene enn i politiet, fordi domstolene sitter med en langt større formell makt. De er simpelthen en del av fundamentet vårt demokrati er bygd på.
På samme vis har den lange, svarte dommerkappen aldri tidligere virket utestengende. Tvert om har den hatt en tydelig, inkluderende symbolikk, ved at personer fra ulike samfunnslag i prinsippet lettere har kunnet ta på seg dommergjerningen, med den sosiale standen tilslørt av kappen. Det innebærer dermed en helt annen situasjon når kleskodeksen snarere ekskluderer en gruppe ved å forby bekledning som for noen vil være en religiøs plikt.
Forståelsen av at personen ”flagger” sin tro gjennom hijaben, kan og bør anses opphevet nettopp av at vedkommende har ikledd seg en dommerkappe. Det blir noe påfallende hvis en dommer kan fronte en politisk oppfatning i en avis samme dag som vedkommende skal dømme i en sak i retten, mens en dommer ikke kan være ikledd en hijab. Det er i så måte få politiske eller verdimessige konklusjoner man med sikkerhet kan trekke ut fra en hijab. Begge har ikledd seg en dommerkappe og tatt på seg en dommergjerning, uansett hva som står i avisen eller hva de har på hodet.
Et annet viktig moment som vi savner både i domstoladministrasjonens høringsbrev og i domstolenes svar, er de signalene et forbud vil sende, være seg til norske muslimer som opplever et økende negativt fokus, eller til andre institusjoner i samfunnet. Av særlig betydning er privat næringsliv, som generelt ikke har lov til å nekte bruk av hijab for sine ansatte. I løpet av det siste året har det vært en påtagelig økning i antallet henvendelser fra jenter som nektes ansettelse med mindre de tar av hijaben. Det har også vært flere tilfeller av vold mot jenter i hijab som stort sett bare har blitt rapportert i lokal- og regionalaviser.
Det er også et faktum at muslimer i Europa i stor grad utsettes for diskriminering, og på alle livsområder, noe som blant annet har blitt dokumentert av the European Union Agency for Fundamental Rights. Ved siden av de legitime grunnene til å være kritisk til religiøse plagg i domstolene, er det åpenbart at det også finnes motstand som bunner i fordomsfulle og tidvis hatefulle holdninger, spesielt til islam. Dette må være til bekymring også for Domstoladministrasjonen i vurderingen av de signaler som sendes, og ikke minst hvordan de signalene vil oppfattes. Den reelle konsekvensen av et forbud vil være en signaleffekt som går imot den antidiskriminerende rettsorden domstolene skal håndheve, dette i en samfunnssituasjon hvor både mistenkeliggjøring og diskriminering av muslimer synes klart økende.
Verken domstolsadministrasjonen eller de fleste domstolene reflekterer heller over om det faktisk er berettiget å ikke ha tillit til hijabbærende dommeres nøytralitet. Det dreier seg her om personer som har brukt flere år på å studere norsk lov; som ofte vil ha utøvd norsk lov i en annen funksjon i noen år før de tiltrer et dommerverv; og som ønsker å bruke en ofte anselig del av sitt liv på å håndheve norsk lov gjennom dommergjerningen. Det er ubegrunnet, og langt på vei støtende, å anta at vedkommende ikke har et oppriktig, faglig engasjement i å håndheve norsk lov som den står skrevet.
Utgangspunkt for Domstoladministrasjonen forslag er nødvendigvis at domstolene per i dag fremstår nøytrale. Dette premisset er både uformulert og ubegrunnet i høringsbrevet, og det kan umulig være holdbart. Domstolene representerer et land med en kristen grunnlov, og både domstoler og domsavgjørelser prydes med et våpenskjold med kors. Å anta at dette på et vis skulle være usynlig for personer med minoritetsbakgrunn, selv om nordmenn med sin oppvekst i en kristen kultur ikke nødvendigvis legger merke til det som påfallende, er åpenbart uberettiget. Tvert om fremstår dette som et klassisk tilfelle av en majoritet som ikke er tilstrekkelig oppmerksom på sin egen identitet, men uten videre antar seg selv som en nøktern og nøytral standard; omtrent slik personer som bor i Oslo gjerne anser at de ikke snakker dialekt.
Merkelig er det også at Domstoladministrasjonen hevder at et forbud vil fremme tillit i folket som helhet. Diskrimineringsloven sier at forskjellsbehandling kan tillates hvis det er ”nødvendig for å oppnå et saklig formål”. Domstoladministrasjonen skriver: ”Et forbud vil ha som formål å fremme tilliten til domstolene i alle grupper av befolkningen.” Spesielt for mange muslimer og sikher vil et forbud bety en rettsorden hvor de skal dømmes av organer hvor de nektes å utøve makt på linje med andre borgere. For tilliten er dette tvert om katastrofalt.
Man må også spørre seg om det norske samfunnet ikke trenger å se dommere ikledd hijab. Både for majoritet og minoriteter kan det være sunt å se muslimske kvinner i noen av samfunnet viktigste, formelle maktposisjoner. Hijabkritikerne har rett i at hijab kan utgjøre undertrykkelse, men man skal være nokså dogmatisk for å se kvinnelige dommere i hijab som et alvorlig undertrykkelsesproblem.
Kari Helene Partapuoli, leder
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig
Antirasistisk Senter
