Vi som ikke hater muslimer

26. januar 2010

2009 var et år hvor økende rasisme ble møtt med økende unnfallenhet. Det var, mer enn noe annet, snikislamiseringens, halvapenes og feighetens år, skriver kommunikasjonsansvarlig i Antirasistisk Senter Rune Berglund Steen i Dagbladet.

Vi risikerer fort å ta feil hvis vi tror vi ikke lever i en ekstrem tidsalder. Én jente søkte om tillatelse til å håndheve norsk lov i hijab, og en hel regjering skalv. Det finnes naturligvis legitime grunner til å være imot hijab som en del av politiuniformen, men ingen grunner som burde få kommentatorer til å spekulere i om det vil avgjøre et stortingsvalg. Få kan tro at argumentenes kraft var den eneste årsaken til den voldsomme motstanden. Hvor ofte vekker prinsipielle spørsmål tross alt et så sterkt engasjement i den norske folkesjelen?

Uansett hva man skulle mene om saken, er det grunn til engstelse for den enorme temperaturen i motstanden. Den største Facebooksiden mot hijab i politiet luket ut de rasistiske og islamfiendtlige innleggene, med et ønske om en nøktern debatt; til sist ble både veggen og diskusjonsforumet stengt. Man skal være utilgivelig naiv hvis man ikke ser en sammenheng mellom hijabsaken i Norge og minaretavstemningen i Sveits – et land med kirker opp hver ås og ned hver dal, men hvor en femte minaret var for mye for folket. Bosniere og kosovarer som hadde flyktet fra etnisk rensning og utbombede moskeer på Balkan, fikk oppleve en ny hatfront i Røde Kors’ hjemland.

”Snikislamisering” har av Språkrådet nylig blitt kåret til et av årets nye ord. Det er et ord med rasistiske undertoner; for mange som bruker det aktivt, peker det i retning av en eller annen form for muslimsk konspirasjon eller invasjon. Etter hijabkrisen har flere kvinner blitt angrepet av personer som har forsøkt å rive av dem hijaben. En av dem ble angrepet foran sine barn. Andre har blitt avvist av sivile arbeidsgivere fordi de bruker hijab. All motstand mot hijab er åpenbart ikke rasisme – men dette er rasisme, og den må begynne å bekymre oss som samfunn. Mistilliten til muslimer er i ferd med å anta epidemiske proporsjoner. Den har blitt en instinktiv og automatisert del av alt for mange europeeres menneskesyn, også nordmenns. For noen har den blitt et hat. I 2009 fikk vi et av de styggeste rasistiske drapene i Tyskland i nyere tid, da en nynazist drepte en gravid egyptisk kvinne i en rettssal foran hennes tre år gamle sønn.

2009 ga oss også en valgkamp som etterlot få rasistiske steiner usnudd. I en av de mange duellene med Jens Stoltenberg uttalte FrPs leder Siv Jensen at ”det folk i Oslo ser er en flom av kriminelle asylsøkere som selger narkotika og voldtar kvinner uten grunn”. Stoltenberg endret knapt ansiktsuttrykk. I stedet for å gå i rette med Jensens ekstreme skandalisering, listet han opp tiltak som regjeringen hadde igangsatt, og ga dermed inntrykk av å gi sin tilslutning til Jensens beskrivelse. I samme debatt uttalte Jensen at majoriteten av asylsøkere uten identitetspapirer begår kriminelle handlinger, en vanvittig usannhet som Stoltenberg heller ikke fant det riktig å korrigere.

I en politisk debatt skal det være takhøyde. Problemet er at takhøyde har blitt til likegyldighet og blindhet. TV2s kommentator Stein Kåre Kristiansen var rask til å kåre Jensen til duellens vinner, og neste morgen fikk hun terningkast 5 av Dagbladet. Ingen av dem refererte til Jensens grove skandaliseringer. Det nye politiske korrekte er å ikke plages av det utilbørlige.

Jensen ble uansett snart overgått av nestlederen i Moss FrP, Roger Madsen, som gjorde det på gamlemåten. Heller enn å gå løs på muslimer eller asylsøkere, gikk han mer direkte til verks og omtalte afrikanere som halvaper. Madsen beklaget både halvhjertet og motvillig. Dette skal ha vært tredje gang han sammenlignet afrikanere med dyr. Slottet fjernet innlegget fra sin Facebookside fordi det var på grensen til rasistisk. Wikipedia kaller uttalelsene ”pejorative”. Faktum er at de var selve innbegrepet på rasisme – grov, rendyrket, hatsk rasisme. Roger Madsen sitter, av alle steder, i skole- og oppvekstutvalget i Moss. Det er helt uakseptabelt at en person som betrakter afrikanere som halvaper, fortsatt skal ha en stemme i saker som gjelder skoleverket i Moss – skoler med elever han betrakter som dyr.

Det nye året har begynt med en ny runde om Muhammedkarikaturene og en første runde om moralpolitiet på Grønland. Mens karikaturene for noen har blitt et symbol for ytringsfrihet, har de for andre blitt et symbol for agget som muslimer kontinuerlig utsettes for, simpelthen det mest synlige eksempelet på den ringeakten som overstrømmer deler av offentligheten. Den fysiske trusselen mot Kurt Westergaard er klar og uakseptabel. Samtidig er det ingen mangel på Facebookgrupper som omtaler muslimer som en invasjonsstyrke og islam som et komplott for å ta over Vesten og ødelegge vår sivilisasjon, uten at det vekker særlige reaksjoner. Er ikke dette sånn mer eller mindre ytringsfrihet nok? Det neste naturlige, retoriske stadiet er å sammenligne muslimer med rotter, slik man har gjort med andre folkeslag. Hvis man reduserer ytringsfriheten til tolv tegninger blant de tusener av nedrige ting som sies og skrives og tegnes og ropes hver dag om islam og muslimer uten reaksjoner, har man muligens drukket for lite Möllers Tran.

En av få positive ting, er at debatten om moralpolitiet har brakt inn noe nytt, ved å være en av de første debattene vi har hatt som virkelig har vært drevet fram av personer med minoritetsbakgrunn. Skyggesiden av at man nå kanskje skal klare å røske opp i bygdedyret i byen, er den åpenbare faren for at resten av oss gjør oss hellige på muslimers bekostning. Partnerskapsloven trådte i kraft først i 2009. Og bare 10 prosent av prestene i statskirken er kvinner. Man kan lett fylle en hel kronikk med statistikk over det bakstreverske Norge.

Det som har gjort sterkest inntrykk på meg under debatten om moralpolitiet, i tillegg til det de som har blitt utsatt for moralpolitiets herjinger har fortalt, var lederen i Islamsk Råd Senaid Kobilica under debatten på Grønland. Kobilica virket sliten, nesten oppgitt. Han sa at moskeene skulle gjøre sitt for å bekjempe moralpolitiet. Men han påpekte også det åpenbare: Mens det er kurant å ta nødvendige debatter, er det ikke kurant hvordan mediene nyter å nevne muslimer i en negativ kontekst. Noe, sa han, er feil. Jeg spurte meg hvor mange i salen som var seg bevisst Kobilicas nasjonale bakgrunn. I likhet med han som ikke fikk bygge en minaret i Sveits, er Kobilica fra Balkan; i Kobilicas tilfelle Bosnia.

Vi som ikke hater muslimer, må slutte å godta at andre gjør det. Vi som ikke er lettskremte, må ikke lenger godta fremmedfrykt som en unnskyldning for mistro og hets.

Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter