I skyggen av Tybring-Gjedde

24. juni 2011

Bjørgulv Braanen forenkler mitt syn ganske kraftig i sin kommentar 21. juni. Jeg har aldri ment at ”norske foreldre som flytter eller overflytter barna til «hvitere» skoler først og fremst bør kvitte seg med inngrodde rasistiske holdninger”, skriver Antirasistisk Senter i Klassekampen.

Derimot har jeg advart mot å tillegge enhver subjektiv opplevelse av situasjonen i de østre bydelene absolutt sannhetsgehalt. FrPs Christian Tybring-Gjedde er ikke den eneste i byen som generelt er skeptisk til alt som lukter muslim. Man kan rett og slett ikke anta at alle møter utfordringene på Oslo Øst med samme åpenhet, enn si nøkternhet.

Braanen leser meg også slik at jeg mener situasjonen spesifikt ikke bør møtes med ”kunnskap om situasjonen og konkrete tiltak”. Der synes han å stille debattråden på hodet. Det var Marte Michelet som ga uttrykk for at tall og fakta ikke er nok; det må også være en idékamp. Braanen fant det naturlig å ”advare”, og beskrev denne angivelige ”uviljen mot å få fram tall og fakta på integreringsfeltet” som både ”dum og korttenkt”. Det fremsto som en ganske klar avvisning av den antirasistiske idékampens betydning, og dessuten en nokså uvennlig avskrivning av Michelets perspektiv. Braanens reaksjon synes inkonsekvent: Man skal legge vekt på opplevelsene til de som ønsker å flytte fra Oslo Øst, men ikke på opplevelsene til Marte Michelet og andre med minoritetsliv i og utenfor magen.

Vi har dessverre kommet i en situasjon hvor bydeler i Oslo med høy minoritetsandel regelmessig får et svært negativt fokus rettet mot seg. Det ser nesten ut til å gå på omgang: I perioder har det vært Holmlia, i fjor vår var det Grønland, og turen har nå kommet til Groruddalen. Det finnes reelle problemer, men debatten bærer vel så mye preg av små historier som ikke skiller seg nevneverdig fra opplevelsene i mitt etnisk norske klasserom på 80-tallet. På tvers av landet har folk som aldri har vært disse stedene, plutselig en hel masse forestillinger og ikke minst sterke meninger om hvordan livet her egentlig er. Barn og ungdom herfra fremstilles som et problem for landets fremtid. Når man i så stor grad godtar de negative perspektivene, bidrar man til en negativ spiral, hvor den synkende sosiale statusen forbundet med deler av Oslo Øst gjør det lett for noen foreldre å oppleve en bakgrunn herfra som særlig belastende for barna.

Risikoen med Braanens tilnærming er at man gir autoritet til enhver alarmistisk profet – i siste instans til Tybring-Gjedde. Det pågår nå en voldsom etnifisering av debatten om utviklingen av Oslo. Etnisitet fungerer per i dag som et forstørrelsesglass som kaster ethvert mulig problem inn i nasjonale media, om det så er minoritetsvoksnes deltagelse i dugnader eller minoritetsbarns deltagelse i korps. Det er også klart at noen betrakter etnisitet i seg selv som en del av problemet.
 
De fleste av de mest alvorlige problemene som Braanen nevner – ungdomsarbeidsledighet, kriminalitet, narkomani – er ikke etniske problemer, men først og fremst storbyproblemer. Når sosioøkonomiske forhold gis en så sterk etnisk valør, er veien imidlertid kort til å fremstille dem som absolutte og uløselige. Dette er i høyeste grad en idékamp, hvor fakta og tall bare er ett av flere virkemidler. Hvorfor Braanen synes å ville utkjempe kampen med færre virkemidler enn man har tilgjengelig, er for meg uklart.
 
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter