Hvorfor sier de sånn til meg?

Å bli utsatt for rasisme i ord eller handling har mange konsekvenser. De som ikke tilhører en gruppe som har risiko for utsatthet kan bare forske å gjette hvordan det føles. Det sies at det verste er ikke fysisk smerte eller den øyeblikksfølte angsten, men de videre konsekvenser. Selve grunnen til at man ble utsatt. Den grunnleggende urettferdigheten over at man ikke hadde gjort noe som helst, men kun var fysisk tilstede med det utseende man var født med.

Etter et rasistisk overgrep kan andre i "samme gruppe" også få sterke reaksjoner når det går opp for dem at dette også kunne hendt dem selv. Den såkalte Arve-saken i Sogndal ble for mange en vekker i så måte. Andre mer "tradisjonelle" rasistiske overgrep berørte kanskje ikke adoptivbarn i samme grad fordi en pakistansk kioskeier eller en iransk asylsøker var ikke "dem" på samme måte som Arve var. Detaljene som ble avdekket etterhvert som etterforskningen skred fram var tragiske vitnesbyrd om flere tilfeller av mobbing som bl.a. førte til at Arve måtte gi opp utdanningen han hadde ønsket seg. Politi og lokale myndigheter avviste indignert alle spekulasjoner om at det skulle være noe "rasistisk miljø" i Sogndal. Men hadde rasisme kun blitt omsatt fra holdning til handling av uniformerte nynazister hadde vi hatt et lite problem i Norge. Men dessverre. Rasisme utøves av nær sagt alle; både de som aktivt gjør noe, og ikke minst av alle de som – av ulike grunner – ikke bryr seg, som ikke føler at det angår dem, som ikke helt vet hva akkurat DE skulle gjøre med det.

En rasistisk handling er ikke blind, men den er anonym. Det er ikke rent tilfeldig hvem som blir offer. Utøveren rammer offeret som gruppemedlem og ikke som individ. Det er kanskje en av de mest graverende konsekvenser for den som blir utsatt. Det var ikke noe man hadde gjort (som man kunne ha gjort annerledes), men rett og slett fordi man så ut som man gjorde som var årsaken til det rasistiske overgrepet. En slengbemerkning av rasistisk art gjør vondt.

Det gjør kanskje mere vondt når det kommer fra en "pen, gammel dame" enn fra en full nynazist. Sistnevnte tilhører en gruppe man har stemplet som dum, men den pene gamle damen er verre.

Tidligere stortingspresident Jo Benkow mottok mange brev da han var stortingspresident. Brevskriverne likte ikke (for å si det mildt) at en jøde var stortingspresident i Norge. Benkow har fortalt at de verste brevene var ikke de som var fulle av vulgære ord og tegninger, men det var de velskrevne brev undertegnet med navn og adresse som i velformulerte vendinger argumenterte for at det var umulig å godta en jøde som en av landets fremste menn.

Adoptivbarn er i en spesiell situasjon. Det snakkes om at barn med minoritetsbakgrunn faller mellom to stoler – i en dragning mellom egen og det nye landets kultur. Adoptivbarn har ikke de to stolene, men kan likefullt oppleve at omverdenen plasserer dem på en stol de ikke føler seg hjemme på. Det første møtet med en rasistisk slengbemerkning på gaten kan være en brutal påminnelse (og i noen tilfeller en oppvåkning) på ens forskjellighet og tillagte minoritetstilhørighet. Det er langt fra sikkert at det er noen behagelig opplevelse.

Kjuus-dommen var sant ord i sann tid. Det blir beklemmende når den nylig fremlagte ytringsfrihetskommisjonens rapport bruker Kjuus-dommen som argument for å lempe på §135a som skal beskytte folk mot hets pga. det de er født. Kommisjonen bruker mange spalter på å argumentere de vidunderlige virkninger det vil få hvis vi får rasistisk hets fram i lyset. De gode motargumentene vil virke som sola på trollet og dermed vil alt bli så meget bedre. Det står knapt et ord om hvem som må betale prisen – og hvilken pris de må betale. Vi kan ikke la ungene betale prisen ved å måtte lese og høre at de er så ille ved sin blotte eksistens at de må steriliseres for at "vi" skal kunne fortsette å ha et bra samfunn å leve i. Vi kan ikke være bekjent av en slik måte å dele hverandre inn i oss og de andre.

Holdninger og meninger skal selvsagt diskuteres og bekjempes om så skal være, men det er et samfunnsansvar å sikre at barn kan vokse opp uten å bli hetset fordi de er født som de er født. Det finnes ikke noe mellomstandpunkt her.

Hva kan man gjøre?
Rasisme er ikke bare holdninger, men også handlinger. Jeg har i mange år arbeidet med å dokumentere og analysere nynazistiske og rasistiske grupperingers virksomhet, og har i den sammenheng sagt at det kanskje ikke hadde vært så stort problem hvis de bare
satt i kjelleren sin, spilte Hitler-taler på stereoanlegget og skrek Sieg Heil til hverandre. Det ville kanskje være litt trist og dumt, men det ville ikke være noen stor sak. Problemet blir når de omsetter ordene til handlinger og går ut og slår ned andre mennesker, setter fyr på Kebab-kiosker osv. Da blir det et problem for resten av samfunnet og dermed oss alle sammen. Rasisme – i ord og handlinger – er ikke noe som er avgrenset til de små miljøer av nynazister som finnes i Norge. Rasistiske holdninger, fordommer og myter har vi alle sammen – utfordringen ligger i å ta disse holdningene på alvor og ikke la dem få manifestere seg i handlinger.

En organisasjon som Verdens Barn kan gjøre mye i forhold til rasisme. Det første er å anerkjenne problemets eksistens. Ta det opp på møter, snakke om det, være oppmerksomme på at dette også er et problem – ikke bare for "de andre", men også et problem som griper inn i medlemmenes hverdag. Ved å ha det på dagsordenen kan man lære av hverandres erfaringer, og det tror jeg er viktig, for det ville være et feilgrep å tro at adopterte barn og deres familier er i samme situasjon som f.eks. en hel-pakistansk familie.

Foreldre som sitter på kjøkkenbordet og hører på datterens fortelling om hva som skjedde på veien hjem fra skolen har ikke noen "løsning" som de kan hente fram fra ringpermen i hyllen og fikse det hele. Det er dessverre også mer enn sannsynlig at det ikke er siste gang barna vil oppleve det. Man kan forberede barna på at dette kan komme til å skje, at det finnes dumme mennesker som sier dumme ting, som tror og mener ting som ikke er riktig. På samme måte som man må advare barn mot "slemme menn" som man ikke skal bli med. Noen er slemme og noen er snille – for å si det voldsomt enkelt. På de evige (og umulige) Jammen – hvorfor?- spørsmålet kommer de største utfordringene. Jammen hvorfor liker de ikke meg, bare fordi jeg har en annen hudfarge? Hvorfor ropte de DET til meg? Jeg hadde jo ikke gjort noe? Jeg bare gikk der? Det er så vondt. Det er så vondt for foreldrene å høre på, og det er så vondt å oppleve det, og det er også vondt å snakke om det. Kanskje det er så vondt at barna ikke vil snakke om det. Kanskje reaksjonene er noe helt annet enn å ta det opp til åpen og kjekk samtale rundt et kjøkkenbord. Kanskje det er for vondt til å snakke om. Kanskje må mor og far ta det opp først. De må i alle fall være veldig klar over muligheten for at dette kan være en årsak til de mulige problemer de opplever at barna sliter med. Vi kan ikke gjøre noe der og da med de holdningene som vedkommende hadde. Førsteprioritet er ungene. De må møte forståelse og kjærlighet og gis styrke til å stå med rak rygg når rasismen rammer dem. De er ikke alene.

Neste skritt er å ta det opp direkte med den som utøvde rasismen hvis det er en person man vet hvem er. Dette er definitivt lettere sagt enn gjort, men hvis rasismen blir stående uimotsagt og ikke utfordret kommer vi ikke videre. Det kan gjøres direkte – gå til butikkeieren, læreren, naboen – hvem det nå enn er, og det kan også gjøres indirekte – snakke med andre foreldre, skrive et innlegg i avisen osv. Det å gjøre den som utøver rasisme oppmerksom på hvilke konsekvenser det har for den som blir rammet KAN – ihvertfall av og til – få konsekvenser. Alle er heldigvis ikke som Kjuus og hans meningsfeller, og mye kan sies av ubetenksomhet og tankeløshet. Å få satt en stopper for en rasistisk handling (det være seg fysisk eller verbalt) vil i alle fall være til det gode for offeret, så får vi ta holdningene i neste omgang.

Holdninger hverken oppstår eller forsvinner av seg selv. Det er et holdningsklima som danner grobunn for sårende uttalelser eller direkte handlinger. Det er derfor viktig for at vi alle sammen skal kunne leve i fred at vi som selv ikke blir direkte rammet gidder å bry oss. Så enkelt og så vanskelig. Men vi må reagere også når det ikke rammer oss selv eller våre nærmeste. Hvem kan det bli neste gang? Mange av oss har en eller flere ganger fått uventet hjelp eller støtte i en vanskelig situasjon, og vi husker kanskje hvor godt det var? At noen - helt fra det blå - gadd å hjelpe oss?

Barna som rammes vil ofte ha vanskelig med å vite hvordan de skal forholde seg til det som har skjedd. En reaksjon man ofte møter er tilbaketrekking. Man unngår de butikkene man har blitt behandlet dårlig, man går ikke på det diskoteket der man ikke slapp inn forrige gang, man går ikke på besøk til det hjemmet der et familiemedlem kom med en sårende bemerkning. Dette er effektivt i den forstand at man ikke utsetter seg selv for fare for å bli et offer igjen, men samtidig så er det en inngripen i individets frihet til å delta på alle de arenaer man ønsker i samfunnet utfra egen vilje og ikke utfra hva andre måtte mene.

Anna er en jente på 6 år. Pappa er fra Chile og mamma fra Norge. En lørdag var mor og datter og handlet på et kjøpesenter utenfor Oslo. Da de kom ut på parkeringsplassen hadde Folkebevegelsen mot Innvandring lagt løpesedler på alle bilene. Anne spurte hva det var, og mammaen bestemte seg for å si det som det var at dette var skrevet av menn som ikke likte at de som så ut som pappa var i Norge. Da liker de ikke meg heller da? spurte Anna. Mammaen visste ikke helt hva hun skulle si, men barnet fulgte opp: -Legger de sånne på alle bilene? Ja, sa mammaen og så seg rundt. –Det ser sånn ut. – Så fint, sa Anna, for pappa kan jo ikke kjøre bil, og det slipper han å vite om de mennene! Seks år gammel. At pappa ikke skulle få vite var det som Anna brydde seg om.

Det er ikke alltid det viktigste hva man gjør, men at man reagerer i det hele tatt. Det er det første skritt. Den svenske forfattere Per Lundquist har sagt det så ekkelt riktig: "Det er ikke mangel på kunnskap som er problemet, det er motet til å innse det vi vet og handle".