Høyt utdannet - lite etterspurt

av Morten Kjelsrud

Flere innvandrere enn norskfødte har universitets- eller høgskoleutdanning. Dette gjelder både for de som er yrkesaktive og de som er arbeidsøkere. Yrkesaktiviteten er imidlertid lavere og den registrerte arbeidsledigheten høyere blant innvandrerne, uavhengig av utdanningsnivå. Høyt utdannede ikke-vestlige arbeidstakere har 20 prosent lavere lønnsinntekt enn norskfødte, mens vestlige innvandrere har en lønnsinntekt på samme nivå.

Hvilken utdanningskompetanse har innvandrerne som er bosatt i Norge og som er i arbeid eller søker arbeid? Hvordan tas de sysselsatte innvandrernes utdanningskompetanse i bruk i norsk arbeidsliv? Og hva er situasjonen sammenlignet med de norskfødte? Med utgangspunkt i en ny arbeidsmarkedsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå, forsøker vi her å gi svar til noen av spørsmålene.

Med innvandrer menes personer som har utenlandskfødte foreldre, altså førstegenerasjons innvandrere. De som ikke er førstegenerasjons inn-vandrere, defineres som norskfødte. Blant disse regnes, foruten de som er født i Norge, også personer med utenlandsk fødeland hvis minst én av foreldrene er født her i landet (herunder også adopterte).

I mai 1995 var det 102 600 innvandrere i alderen 16 – 66 år bosatt i Norge. Deres andel av befolkningen var 3,7 prosent. Innvandrerne utgjorde 3,1 prosent av alle arbeidstakere, og 8,1 prosent av de registrerte arbeids-ledige.

Utdanning er av betydning for personers tilknytning til arbeids-markedet. Ikke overraskende er andelen som har fullført en universitets- eller høgskoleutdanning (13 år eller lengre utdanning) minst blant dem som ikke er i arbeid. Dette gjelder både for norskfødte og innvandrere. En større andel av de yrkesaktive innvandrerne har fullført en universitets- eller høgskole-utdanning sammenlignet med norskfødte i arbeid. Blant inn-vandrerne som var arbeidstakere i mai 1995, hadde 33 prosent fullført en slik utdanning, mens dette gjaldt 27 prosent av de norskfødte arbeids-takerne.

Nesten 10 prosent av de yrkesaktive innvandrerne har fullført en høyere uníversitets- eller høgskoleutdanning. Med dette menes utdanning på hovedfagsnivå (17 år eller lengre utdanning). Blant de norskfødte er den tilsvarende andelen det halve; 5 prosent. Forskjellen mellom norsk-fødte og innvandrere er mindre blant yrkesaktive med lavere universitets- og høgskoleutdanning (13-16 år). Om lag 24 prosent av innvandrerne og 22 prosent av de norskfødte er utdannet på dette nivået.

Andelen hovedfags-utdannede lavest blant norskfødte
Av innvandrerne er det kun arbeidstakerne fra Asia som har en mindre andel universitets- og høgskoleutdanning enn de norskfødte. Flere av asiatene (6 prosent) har imidlertid fullført en høyere universitets- eller høgskoleutdanning, det vil si minst på hovedfagsnivå, enn de norskfødte (5 prosent). De andre innvandrergruppene har også en større andel med så høy utdanning.

Blant arbeidstakerne er det de fra Nord-Amerika og Oseania som er høyest utdannet. Om lag 33 prosent har en lavere universites- og høgskole-utdanning, mens 20 prosent er utdannet på høyeste nivå.

Innvandrernes utdanningsnivå høyere enn registrert?
Vi mangler opplysninger om høyeste fullførte utdanning for forholdsvis mange av innvandrerne. Dette gjelder for alle innvandrergrupper. Andelen uoppgitt varierer fra 15 prosent blant de europeiske og amerikanske arbeidstakerne til 20 prosent blant asiatene. Det at vi mangler utdanningsopp-lysninger for så mange innvandrere, gjør at vi ikke med sikkerhet kan si hvor stor andel som har fullført grunnskole, videregående skole eller universtet og høgskole. Men er det bare arbeidsinnvandrere som er høyt utdannet? Forskjeller i viktigste innvandringsgrunn kan bidra til å forklare variasjonene i ulike landsgruppers utdanningsnivå. I utgangspunktet vil det være en grunnleggende ulikhet mellom flyktninger og andre innvandrere ved at flyktningenes grunn for å komme til Norge er at de ikke lenger kan oppholde seg i sitt eget land. Deres primære formål med å flytte hit er altså ikke det å få seg arbeid. Dette kan i seg selv forklare at en del flyktninger ikke har en utdanning som er tilpasset det norske arbeidsmarkedets kompetanse-krav. På den annen side er det mulig at personer med høyere utdanning lettere kommer i konflikt med myndighetene i autoritære regimer og av den grunn blir nødt til å flykte fra landet. Dette kan bidra til å forklare den store andelen høyt utdannede blant arbeidstakerne fra flere tidligere østblokkland og fra land som Iran, Irak og Sør-Afrika. Andre typiske flyktninge-grupper derimot, har forholds-vis få arbeids-takere med høyere utdanning. Dette gjelder for eksempel flykt-ninger fra Vietnam og Sri Lanka.

Yrkesdeltakelsen varierer med bosettingspunkt
Botid i Norge har betydning for inn-vandrernes tilknytning til arbeidsmarkedet. Dette henger sammen med at innvandrere gradvis integ-reres i samfunnet. Tend-ensen til at sysselsettings-nivået for en innvandrer-gruppe øker med antall år bosatt i Norge, er tydeligst for de første årene etter bosetting i landet. Men innvandrernes muligheter påvirkes også av situa-sjonen på arbeidsmarkedet i det tidsrommet de bosatte seg her. Med dette tenkes det særlig på at de økonmiske konjunkturene varierer over tid. I noen perioder er det lett å få jobb, i andre perioder vanskelig.

Yrkesaktiviteten er, uav-hengig av bosettingsår, høyere for vestlige innvandrere enn for de fra ikke-vestlige land — men lavere enn for norskfødte. Kun blant de grunn-skoleutdannede har vestlige inn-vandrere høyere yrkesaktivitet enn norskfødte. Dette gjelder imidlertid bare dem som kom til landet på 70-tallet.

For ikke-vestlige inn-vandrere er det et gjennomgående trekk at andelen i arbeid er minst blant de sist ankomne, det vil si de som i perioden 1985–1988. En viktig årsak til dette er trolig at det ankom forholdsvis mange flere flyktninger enn arbeids-innvandrere fra ikkevestlige land i årene 1985–1988 enn i tidligere år. Flyktninger har som tidligere nevnt større problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet enn andre inn-vandrere. Blant vestlige innvandrere er det bare for de høyt utdannede at andelen i arbeid er minst for de sist ankomne. Dette kan indikere at botid i Norge har større betydning for de ikke-vestlige innvandrerne når det gjelder tilknytningen til arbeids-markedet.

Vet arbeidsgiverne for lite om innvandrerne?
Innvandrerne har altså lavere yrkesaktivitet og høyere arbeids-ledighet enn de norskfødte. Dette gjelder både for høyt og lavt utdannede. Vestlige innvandrere har en lønnsinntekt som er om lag på samme nivå som norskfødte, mens de ikke-vestlige har en lønn som er til dels betydelig lavere. I tillegg finner vi en del klare forskjeller i yrkesaktivtet og lønnsinntekt mellom ulike landgrupper. Det finnes mange forklaringer på dette, foruten det som allerede er nevnt.

Innvandrerne har ulike tilpasnings-problemer i forhold til det norske arbeidsmarkedet avhengig av språk-ferdigheter, kulturell bakgrunn og sosiale nettverk. Det vi kan kalle uformell kompetanse er vanskeligere å måle enn formell kompetanse som utdanning. Den uformelle kompe-tansen erverves gjennom ulike uformelle kanaler, og gjelder for eksempel kunnskap om landets kultur, herunder kjennskap til landets arbeidsliv. Det kan i tillegg tenkes at forskjeller i yrkeserfaring har betydning. Dette vet vi lite om. Vi mangler kunnskap om innvandrernes arbeidspraksis henholdsvis fra hjem-landet og i Norge.

Diskriminerende holdninger, usikke-rhet og manglende informasjon om innvandrernes kompetanse kan også virke inn på rekrutteringen til arbeidslivet. En kommentar av Svein Hatlem, NHO-direktør i Hordaland kan illustrere noe av dette: "Vi har ikke noe inntrykk av at våre medlemmer bevisst går inn for å utelukke innvandrere som søker jobb, men holdninger må bearbeides over tid. For bare få år siden var det kvinner som ble diskriminert på arbeids-markedet, så det går vel en stund før arbeidsgiverne vurderer utlendinger på lik linje med nordmenn. I tillegg må mange arbeidsgivere kreve gode norskkunnskaper for at gode sikker-hetstiltak og kvalitetssikring skal fungere".

En annen faktor som har betydning når tallene for yrkesaktivitet etter utdanning skal vurderes er selve utdanningsopplysningene. Det er flere mulige typer feil og mangler ved opplysningene om høyeste fullførte utdanning i Statistisk sentralbyrås utdanningsregister. Det vi vet om innvandrerne ut fra registeret er utdanningens nivå, samt fagfelt for en god del. Men, for relativt mange mangler vi utdanningsopplysninger overhodet.

I tillegg vet vi ikke om de opplysningene vi har om utdanning fullført i utlandet er korrekte fordi opplysningene i hovedsak er fra spørreundersøkelser der innvandrerne selv har oppgitt sin høyeste fullførte utdanning. I motsetning til dette, er det utdanningsinstitusjonene som rapport-erer til Statistisk sentralbyrå om hver persons fullførte utdanning i Norge. Dette gjør disse opplysningene mer objektive og pålitelige.

Vi vet heller ikke om opplysningene om utdanning i utlandet er mulige å dokumentere, om utdanningen er relevant for norske forhold eller av en kvalitet som er sammenlignbar med utdanninger som er tatt i Norge. Det siste punktet berører spørsmålet om kvaliteten på utdanningsinstitusjonen der utdanningen er fullført, utdanningens faktiske innhold, samt studentenes faktiske studieresultater. Hvis dette er systematisk forskjellig for dem som har fullført en gitt utdanning i henholdsvis Norge og i utlandet, kan det bidra til å forklare hvorfor innvandrere og norskfødte har en ulik tilpasning og utvikling på arbeidsmarkedet.