Hatets år

10. januar 2011

Man kan oppsummere 2010 på mange måter. I en kronikk 6. januar beskrives 2010 av informasjonsleder i Human Rights Service (HRS) Hege Storhaug som islamiseringens år, skriver Antirasistisk Senter i Aftenposten. Frihetsverdiene våre er visstnok under press og en verdimessig stormbyge under oppseiling.

HRS sin misjon er klar: Politikere og folk skal skremmes til handling.

Det finnes få spor av mellommenneskelig empati med norske muslimer i kronikken. Menneskene bak generaliseringene og krigstypene blir borte. De mest ekstreme personene og hendelsene plukkes ut, tas ut av sammenheng og fremstilles tendensiøst. Dette er kjennetegn på skadelig ekstremisme: Når opplevelsen av egen sannhet blir så overveldende, blikket så blindt, frykten og hatet så sterkt at menneskene det faktisk dreier seg om, blir uvedkommende.

Storhaug trekker blant annet en parallell mellom norske muslimers protest mot at Dagbladet trykket en tegning av Muhammed som gris på sin forside og quislingenes samlinger på 30-tallet. I kronikken nevnes derimot ikke de skandinaviske arvtakerne til quislingene, nemlig Sverigedemokraterna. En del vil mene at 2010 i en skandinavisk sammenheng først og fremst var året hvor et høyreekstremt parti ble valgt inn i Sveriges Riksdag og året hvor mennesker ble skutt i Malmö på grunn av sin hudfarge. HRS går i kronikken løs på norske muslimer med usedvanlig sterke sammenligninger og advarsler. Så hvordan har HRS forholdt seg til ekstremismen som representeres av Sverigedemokraterna (SD)? Ser HRS en fare der også?

Hatet og mistenksomheten som HRS retter mot norske muslimer gjenfinnes på ingen måte i behandlingen av Sverigedemokraterna. Tvert om: I gjentatte artikler på sin hjemmeside har HRS vært opprørt over den negative behandlingen av SD. Da Sveriges Television ikke inviterte SD med i to debatter før valget, uttalte HRS at SVT benyttet ”stalinistiske metoder”. Dette var ifølge HRS et tegn på ”den totalitære holdningen” og det ”predefinerte og fastlåste syn” svenske medier generelt har møtt SD med. HRS har også gått i rette med Stockholms biskop fordi hun brukte sin tale ved innsettelsen av Riksdagen til å ta et oppgjør med SDs rasisme. Dette inngikk ifølge HRS i en del aktørers ”hets mot SD”. HRS har også reagert på den negative behandlingen av en kronikk skrevet av Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson, blant annet på hvordan kronikken ble tilbakevist av flere aktører på faktamessig grunnlag. Som HRS skriver: ”For langt de fleste såkalte ”fakta”, særdeles i en mediesammenheng, kan bevises og motbevises.”

Dette setter den voldsomme bredsiden mot norske muslimer i et merkelig lys. Når SVT ikke slipper til Sverigedemokraterne med sitt fremmedhat, er det altså stalinisme. Sverigedemokraterna bør helst ikke engang møtes med for hard faktabasert motstand, også det går visstnok på deres ytringsfrihet løs. Når muslimer derimot bruker sin ytringsfrihet for å protestere mot en tegning av Muhammed som gris, ”viser de forakt for det samfunnet som har gitt dem alt av goder”. Tegningen stammer fra en russisk-jødisk høyreekstremist, og tegneren ble senere dømt til to års fengsel av en israelsk domstol. Da Dagbladet først trykket tegningen, valgte faktisk også Storhaug å kritisere beslutningen, og omtalte tegningen som "kvalmende ondskap". Sveridemokraterna skal altså ha uinnskrenket rett til å fremme ekstremisme. Norske muslimer, derimot, skal ikke engang kunne reagere på offentlig sjikane som både en israelsk domstol og Storhaug selv har fordømt på det sterkeste. De skal ta imot hets, men aldri reagere. De kan dels få leve ut sin tro, men minst mulig i offentligheten, og deres plass i samfunnet bør minimaliseres med alle tilgjengelige midler.

Jimmie Åkessons kronikk er for øvrig klart mer moderat i språket enn Storhaugs, og faktisk aldri så lite mer nyansert. Ellers bruker de samme type statistikk for å svartmale muslimer. Det er verdt å merke seg at statistikkene Storhaug og Åkesson viser til, alle angir mindretall av muslimer med konservative holdninger. Det statistikkene faktisk viser, er at flertallet har andre holdninger. De gir naturligvis også et veldig fragmentert bilde av hva den enkelte muslim tror på og prioriterer for sitt liv. Også en del kristne føler enda større troskap til Gud enn til demokratiet. Det betyr ikke at de vil fjerne demokratiet av den grunn.

Andre statistikker gir et annet bilde. En bred undersøkelse foretatt av The Open Society Institute i elleve europeiske storbyer (Muslims in Europe) viser at europeiske muslimer i høy grad deler samme verdier, ønsker og prioriteringer som andre europeere: Ønsker om bedre kvalitet på utdannelsen, bedre boligstandard og mer effektiv kriminalitetsbekjempelse. Det store flertallet føler seg også knyttet til landet sitt, og enda flere til stedet og byen der de bor. Det er her menneskene faktisk møtes: I det daglige fellesskapet av interesser og behov.

At Aftenpostens illustrasjonsbilde til kronikken viser muslimer i bønn på Universitetsplassen, kan lett synes å underbygge Storhaugs fremstilling, som en illustrasjon av påstått islamisering. Beslutningen om å begynne markeringen med bønn var inspirert av lignende markeringer i USA, hvor man har åpnet med bønn nettopp for å tydeliggjøre at dette skal være en fredelig, ikke-voldelig og respektfylt markering. Så feil kan muslimene ta: Selv det å vende seg mot Gud i bønn, tas av mange ikke-muslimer som et tegn på fiendskap og fare. Du skal ikke komme i krig, men du skal sannelig ikke komme i fred heller.

Det er ingen tvil om at Mohyeldeen Mohammads uttalelser kastet lange skygger over det som ellers var en verdig markering, uansett hvor tydelig arrangørene har tatt avstand fra uttalelsene. At Mohammad siden har blitt noe av en paria i muslimske miljøer på grunn av sine ekstreme holdninger, demonstrerer imidlertid hvor lite representative disse holdningene faktisk er. Den jevne muslim har både andre verdier og egne, meningsfulle liv å leve. De drømmer først og fremst om et godt liv for sine barn, ikke om et nytt kalifat.

Hadde HRS kjempet en kamp for frihetsverdier, hadde Antirasistisk Senter stått side om side med dem. Vi hadde også stått side om side med HRS i en kamp for kvinners rettigheter. Overgrep mot kvinner i både islams og andre religioners navn må bekjempes som annen grov kriminalitet. Også mer generelle konservative holdninger som går på tvers av verdier om likestilling, må motarbeides, så lenge det skjer innenfor rammene av et demokratisk samfunn.

Det er imidlertid ikke denne kampen som skiller HRS ut fra så mange andre organisasjoner og aktører. Det som skiller ut HRS, er at de først og fremst kjemper en kamp for et ekstremistisk menneskesyn, hvor muslimer omfattes med konspirative og paranoide fabuleringer, og hvor menneskene bak levnes verken empati eller respekt. Dette er ikke et frihetsevangelium.

Kari Helene Partapuoli, leder
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter

(Forkortet versjon publisert i dagens Aftenposten.)