Handlingsplan mot rasisme anno 1998: fem års handlingslammelse

En kommentar -av Mari K. Linløkken . Nestleder, Antirasistisk Senter i Oslo.

Den starter så godt, med en presisering av at når konsekvensen av en handling er diskriminering, skal den ikke bedømmes ut fra intensjonene. En skal ta offerets ståsted. Her er det bare å gratulere og ønske velkommen etter, for at en nå har lagt bak seg stadiet da rasisme var alt for vanskelig å definere, og i stedet valgt å ta i bruk definisjonen i FNs rasediskrimineringskonvensjon.

Handlingsplanen begynner med en begrepsdiskusjon som altså munner ut i ovennevnte gledelige konklusjon. Den fortsetter med en ryddig og oversiktlig gjennomgang av det rammeverket politikken skal utformes innen -  nasjonale og internasjonale forpliktelser, lover og regler. Deretter kommer tiltaksplanen over det som myndighetene på ulike nivåer skal gjennomføre i løpet av de neste fem år.

Den gode ansatsen i innledningen følges ikke opp med tiltak som står i samme stil. Konkrete handlinger er så smålåtne at det er vanskelig å se at de skal bety noe vesentlig i retning av å beskytte mot eller hindre diskriminering. Offerets ståsted er byttet ut med administrasjonens ­ for å sette det litt på spissen. Men statens utredere og noen forskere skal nok få noe å henge fingrene i. Det er nemlig utredning og dokumentasjon de har tydd til når tiltaks-avsnittet skulle fylles ut. Greit nok, fakta og kunnskap er det for lite av, og vi skal ikke ironisere over at dette også sto i forrige handlingsplan som kom i 1992 og at en ikke har kommet så veldig mye lengre siden. Sterkere reaksjoner mot utestedsdiskriminering og prioritering av anmeldelser av rasistisk diskriminering, samt at migrasjonspedagogikk og kunnskap mot rasisme skal gjøres obligatorisk i lærerutdanningen er positivt. Enkelte positive tiltak, men uten at disse inngår et helhetsperspektiv.

En entydig oppfordring som kom fra de landsdekkende antirasistiske  organisasjonene mens planen ennå var under utarbeidelse, var at staten også må feie for egen dør og fjerne egne hindringer og diskriminerende praksis. Spesielt ble det nevnt behandling av søknad om besøksvisum og praksis ved grensekontroll. Disse områdene er tilgodesett med skolering og.

Det er også alvorlig at en femårs handlingsplan mangler overordnede og klare visjoner for hva en vil oppnå. Tiltakene er ansvarsfestet, men har nesten ingen målbare resultater å sikte mot, og ingen tidfesting eller milepæler. For oss som har sett hvordan statsadministrasjonen de siste år har krevd stadig mer profesjonell "virksomhetsplanlegging og målstyring" og "målbare resultater" av de frivillige organisasjonene, er det et underlig paradoks at administrasjonen selv ikke klarer å lage et skikkelig styringsverktøy for egen virksomhet.

Handlingsplanen burde dessuten uttrykt vilje til å bedre rammevilkårene for de mange frivillige organisasjonene som arbeider mot rasisme og for integrering, mange av disse har slitt i årevis med hanglende økonomi og uforutsigbarhet. Det er svært skuffende at de frivillige knapt nok er nevnt, og da bare i alminnelige ordelag som noen skal "gjøre en innsats", eller som "fortsatt skal motta støtte til informasjonsarbeid. Statsadministrasjonen og politikerne er neppe likegyldige i forhold til den kraft som ligger i de antirasistiske organisasjonene, og de andre frivillige som etterhvert har begynt å integrere et antirasistisk perspektiv i sin virksomhet. Hvor var det antirasistiske likestillingsarbeidet uten de folkelige organisasjonene - uten den mobilisering, informasjonsspredning og opinionsdanning, dagsorden-setting og nyskaping som har skjedd og fortsatt skjer blant disse? Det er både leit og dumt at dette ikke klart anerkjennes og at en ikke tar mål av seg til å gjøre et løft for å sikre driften av disse.

Den forrige handlingsplanen levde et stille liv i 6 år ­ vi ønsker ikke at den skal avløses av fem  års handlingslammelse. Om den skal snus til en sterk og fruktbar plan må det djervere grep til, lista må rett og slett legges høyere, og de gode hensiktene i innledningen må følges opp i handling. Diskriminering kan ikke bare møtes med informasjon og kompetanseheving, det må reaksjoner til også!