Fire år i helvetes forgård

8. april 2010

Mange nordmenn kjenner ikke til skremsels-institusjonene som kalles ”ventemottak”, og som er opprettet på både Lier og Fagerli utenfor Oslo. Jeg bor i en av disse institusjonene, skriver Francis Okeny i VG.

For oss som bor her, og stadig flere utenfor, har ventemottakene blitt et symbol på maktspill og på den kapitalistiske ideologiens dynamikk i europeiske land, hvor det å få avslag på en asylsøknad betyr at du behandles som en kriminell som skal deporteres til diktaturer og konflikt- og krigssoner som Somalia, Irak, Iran, Afghanistan, Kongo og Sudan

Når vi vet at Norge er et av de mest demokratiske landene i verden med et av de høyeste nivåene på beskyttelse av menneskerettighetene, og dertil en ledende internasjonal forkjemper for demokrati, fred og menneskerettigheter, må ventemottakene kunne beskrives som Norges stygge ansikt. Vi markerer nå fireårsjubileet etter opprettelsen av ventemottaket på Lier i mars 2006. De som bor her, angivelig frivillig, har selv ikke funnet det mulig å reise tilbake til hjemlandet, og Norge har i fire år mislykkes med å returnere oss til land preget av massive menneskerettsbrudd. I fire år har vi sittet her, uten noen ende i sikte. Vi får mat og et sted å bo. Å si at vi lever, ville være feil.

Det er umulig å hevde at ventemottakene har vært en suksess. Hensikten var at de skulle huse mennesker som anses å være ulovlig i landet fram til utsendelse. Men fire år senere sitter folk fortsatt her og venter på å bli sendt ut. Ingenting skjer, og ingenting tyder på at noe noen gang kommer til å skje. Om enda fire år kommer mange av oss stadig til å være her.

Vi som bor i ventemottakene opplever det som mental tortur. Vi bor her uten noen verdighet og uten rettigheter. Fire mennesker deler et rom på 5x6 meter. Det er tett og klamt, spesielt om vinteren. Vi har ikke lov til å arbeide. Vi får 100 kroner per uke, noe som ikke engang er nok til å ta bussen fram og tilbake til nærmeste by. Det er mennesker her som ikke har vært ute av ventemottaket på inntil seks måneder. Vi spiser hva enn vi gis, bra eller dårlig, og venter håpløse i våre rom. Vi sover ikke med mindre vi er veldig trøtte, og noen mennesker, meg inkludert, har bare vært i stand til å sove annenhver dag gjennom de siste fire årene. Alle som lever i en slik utmattelsessituasjon er nedslitte og deprimerte. Med slike engstelser og slik frykt som vi lever under, har flere utviklet mentale lidelser, høyt blodtrykk og andre lidelser, og noen har allerede blitt varig gale. Mennesker mister hukommelsen, og mange er nå passive eller mentalt syke hinsides enhver hjelp. Likevel er det begrenset eller ingen tilgang til medisinsk bistand med unntak av akutte problemer. Situasjonen er desperat, og jeg er redd selvmord vil finne sted hvis ingenting endrer seg. Det er mitt håp at bevisste mennesker kan hjelpe til at våre stemmer blir hørt, og at denne inhumane situasjonen kan bringes til sin ende.

Det påstås å være omkring 18 000 avviste asylsøkere og andre papirløse i Norge. Bare et lite mindretall av disse har gjort seg tilgjengelige på Lier og Fagerli for deportasjon, mens de fleste lever på egen hånd eller i Norges gater. Spesielt de av oss som har vært på ventemottakene i inntil fire år, og hver dag vært tilgjengelige for en deportasjon som aldri har funnet sted, er et problem som Norge må ta tak i uten flere unnskyldninger.

Selv om ventemottakene formelt er et frivillig bosted og ikke et fengsel eller internat, er vi i realiteten fanget her. Vi har ikke engang muligheten til å dra til andre land, siden det såkalte Dublinsystemet innebærer at vi sendes tilbake hit til Lier eller Fagerli uansett hvor vi prøver å dra. Med Dublinsystemet på plass kan flyktninger eller asylsøkere ikke bevege seg noe sted som helst i Europa uten å bli sendt tilbake, så på et vis blir dette en form for skjult innesperring hvor alle veier fører tilbake til denne lille, triste pletten på norsk jord. På denne måten kan europeiske land holde flyktninger og asylsøkere i forvaring endeløst, uten noen vei ut av situasjonen, i den hensikt å presse dem til å returnere til hjemlandenes brutale og diktatoriske regimer og deres forfølgelse og tortur. At flere avviste asylsøkere som har hatt midler til det, faktisk har klart å ta saken til rettsapparatet og vunnet, viser også det mange av oss som sitter her vet: At ikke alle her har fått en rettferdig behandling av sakene.

Jeg tror på demokrati, likhet, fred, rettferdighet og verdighet for alle mennesker. Det er disse verdiene vi bør fremme, i stedet for å ødelegge livene til sårbare og håpløse mennesker. Jeg tviler ikke på dette: At Norge kan hjelpe med å bygge opp liv, heller enn å bruke penger på å ødelegge liv. Som en aktivist er jeg svært bekymret for livene til menneskene på Lier og Fagerli ventemottak, og anmoder norske myndigheter på det sterkeste om å redde disse sårbare, fortapte menneskene.
 
Francis Okeny, beboer, Lier ventemottak

(Oversatt fra engelsk av Antirasistisk Senter)