Etter katastrofen

25. juli 2011

Terrorhandlingen 22. juli tar sin plass ved siden av Nazi-Tysklands angrep på Norge 9. april 1940 som det mest grusomme overgrepet som er begått mot det norske folk i nyere tid. Dermed har gjerningsmannen sørget for at de to verste hendelsene i manns minne er nært knyttet til høyreekstrem ideologi. Han kunne vanskelig ha diskreditert eget tankegods sterkere. Han har vært en katastrofe for Norge, men også en katastrofe for egen sak.

Det er ingen tvil om at Breiviks ugjerninger vil være vårt store, kollektive sår i mange år fremover. Vi har alle forsøkt å forestille oss hvordan grusomhetene på Utøya ble opplevd av ofrene, uten verken å kunne gjennomleve deres frykt eller begripe gjerningsmannens kalde brutalitet. Bildene vi har sett og historiene vi har hørt har allerede gått inn som del av vår kollektive bevissthet. Norge er forandret, og alle som kaller seg nordmenn er forandret. At det blir en forandring med mening, er det minste vi skylder ungdommene vi for alltid har tapt.

De tradisjonelle høyreekstreme og nynazistiske miljøene er små i Norge i dag. Derimot har vi de siste årene sett en fremvekst av antimuslimske miljøer som vi har vært bekymret for. Vi har også sett en forharding av deler av innvandrings- og integreringsdebatten, med utviklingen av avhumaniserende fiendebilder og krisepregede oppfatninger om samfunnsutviklingen. Spesielt er dette knyttet til norske muslimer, men også de etniske minoritetene mer generelt. Breivik er alene om ekstremismen i handling, og han alene bærer ansvaret. Hans ugjerninger skjer imidlertid ikke i et vakuum. Det er et trist og urovekkende faktum at mye av tankegodet som Breivik sto for, har blitt mer utbredt enn vi som samfunn kan være komfortable med.

Vi er alle enige om dette: Norge må forbli et samfunn preget av en fri og åpen debatt, hvor sterkt motstridende syn lever side om side og brynes mot hverandre. Det er en ufravikelig del av det norske demokratiet. Den demokratiske debatten må imidlertid også være seg bevisst risikoen for fremveksten av udemokratisk ekstremisme. Tiden for naivitet er over. Kampen mot ekstremisme krever noe enkelt av oss alle: At vi evner å føre samfunnsdebatten med respekt på tvers av politiske, kulturelle og religiøse ulikheter. Kort sagt – medmenneskeligheten må være sterkere enn fiendebildene.

Det må nødvendigvis også komme en debatt om statens innsats mot trusselen fra det ekstreme høyre. Vårt inntrykk er at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) vedvarende har tatt trusselen fra høyreekstreme svært alvorlig. Mens samfunnet som sådan dels har glemt den høyreekstreme trusselen, har PST nødvendigvis vært oppmerksom på at de langt fleste terroraksjoner på norsk jord har vært utført av høyreekstremister, inkludert henrettelsen av to angivelige politispanere i 1982, flere bombeattentat og drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Likevel er det nødvendig å se på om staten gjør alt den kan gjøre, blant annet om ressursene som har vært satt av til å overvåke høyreekstreme miljøer har vært tilstrekkelige.

Det må også være en kilde til uro at høyreekstreme har kunnet snakke nokså åpent om voldsbruk uten å oppleve reaksjoner. Da Antirasistisk Senter i 2009 anmeldte Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) for brudd på rasismeparagrafen etter uttalelser om å gripe til våpen mot muslimer, ble anmeldelsen henlagt. Dette er ikke en situasjon som nå kan fortsette. Det offentlige ordskiftet trenger ikke, og bør ikke ha, rom for uttalelser om våpenbruk. Et ønske om å ta livet av hverandre kan ikke være vernet av ytringsfriheten.

Anders Behring Breivik skal få sin dom og sin straff. Kanskje skal han også få sin behandling, slik at han en dag kan komme til å forstå rekkevidden av den lidelsen han har forårsaket. Likevel er det ikke lenger ham dette handler om. Det som er avgjørende nå, er det norske samfunnets evne til å håndtere ettervirkningene av denne katastrofen – ta lærdom, og stake ut en klok vei for de kommende årene. Det vil være år preget av tap, sorg og gru. Det må også være år preget av sindig ettertanke og av fortsatt kamp for et godt og trygt samfunn.

Kari Helene Partapuoli, leder
Mari Linløkken, nestleder
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter