Etiske sideblikk: Medisinsk anstendighet

Jan Helge Solbakk, professor i medisinsk etikk

Fra Reseptfritt, Dagens Medisin 19/99

Det kongelige justis- og politidepartement har på tross av medisinske råd om det motsatte, igangsatt et prøveprosjekt med å DNA-teste somaliere som søker opphold for å gjenforenes med familie her i landet. Hensikten med denne testen er å dokumentere (genetisk) slektskap mellom ansøker og familiemedlemmer i Norge.

Denne formen for medisinsk assistert innvandringskontroll føyer seg inn i rekken av andre tiltak hvor departementet og dets direktorat for utlendighet setter til side råd av medisinskfaglig, etisk og menneskerettslig art (jfr. Aftenpostens kronikk, 27.10.99). Dette er en praksis som gir grunn til bekymring langt ut over de medisinske rekker, og til å spørre om departementets grunnlag for å foreta slike overprøvinger.

Tatt i betraktning av at Norge har sluttet seg til Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin, er det grunn til å minne om at departementet med sitt ´prøveprosjektª er på kollisjonskurs med flere av artiklene i denne konvensjon, blant annet artikkel 11, hvor det slås fast at enhver form for diskriminering av en person på grunnlag av genetisk arv er forbudt. I tillegg bryter departementet artikkel nummer 5 i konvensjonen, som sier at slike intervensjoner bare kan finne sted etter at det foreligger et informert og frivillig samtykke fra angjeldende person.

Når departementet hevder at testen er ´frivilligª, gir dette grunn til å spørre hva slags forståelse av ´frivillighetª man i så fall opererer med? Som påpekt av den Almindelige danske lægeforening i brev til Den norske lægeforening 10.03.99, vil en utenlandsk statsborger som søker om gjenforening med sin familie ´under alle omstændigheter være under en form for presª, ettersom det vel knapt kan utelukkes at et nei til å la seg teste vil kunne bli brukt mot vedkommende ved behandling av saken. Et frivillig informert samtykke forutsetter imidlertid en ubeskåret rett til nettopp å si nei til et slikt tilbud, uten å risikere at dette vil få negative konsekvenser for vedkommende!

Det er imidlertid i denne saken også grunn til å rette søkelyset mot de leger som eventuelt sier ja til å utføre slike kontrolloppdrag for departementet. De er også ute på farlige veier. Ifølge artikkel 2 i konvensjonsteksten skal nemlig en leges plikt til å yte medisinsk velbegrunnet assistanse overfor den enkelte alltid gå foran samfunnets eller forskningens interesser. En leges primære oppgaver er å diagnostisere, forebygge og behandle. Dersom leger også påtar seg kontrolloppgaver av denne typen - rettet mot svakstilte grupper som kanskje hverken kjenner sine rettigheter eller kan håndheve dem - vil dette ikke bare forkludre den tradisjonelle legerollen, men også undergrave tillitsforholdet til de gruppene det her er tale om.

Departementets og UDI’s rett og plikt til å utføre effektiv innvandringskontroll, kan vanskelig bestrides, men legers deltagelse i denne formen for effektuering er ikke like ubestridelig.

I anstendighetens navn bør derfor både departementet - og de legene som velger å påta seg belastningen med å utføre slike kontrolloppdrag - sørge for at det blir full åpenhet om hvilken praksis og samarbeidsformer som eksisterer på dette område. Bare slik kan vår innvandringspolitikk bli gjenstand for adekvat demokratisk kontroll. Åpenhet om disse forholdene tilsier selvsagt også at våre innvandringsmyndigheter redegjør for på hvilket medisinsk grunnlag de vurderer - og eventuelt overprøver - legeattester utstedt av lokale leger i forbindelse med asylsøknader.

Som samferdselsminister maktet Odd Einar Dørum på beundringsverdi vis å rydde opp i skandalene omkring Romeriksporten. Som justisminister har han også et ansvar for at forvaltningen av vår innvandringspolitikk kommer på skinner, før det går på anstendigheten løs for mor Norge.

------------------------------------------------------------------------