Et samfunn uten rasisme?

2. juli 2010

Når FNs rasediskrimine-ringskomité i 2011 igjen skal vurdere Norges innsats mot rasisme og annen etnisk diskriminering, vil de også ha på bordet en rapport fra elleve norske frivillige organisasjoner. Denne såkalte skyggerapporten viser at Norge stadig har en lang vei å gå i arbeidet for et samfunn med reelt likeverd og likebehandling, skriver Antirasistisk Senter i Dagsavisen.

Norge fører på mange måter en god og aktiv politikk som fortjener honnør. Når det er sagt, gjenstår alvorlige bekymringer. Det er her det frivillige Norge har sin rolle: På selvstendig og fritt grunnlag, på sine kompetansefelt og med sin kjennskap til problemene, å vise hvor rettigheter i praksis ikke oppfylles, kort sagt: hvor myndighetene ikke innfrir forpliktelsene de har gjennom FNs rasediskrimineringskonvensjon.

På det rettslige feltet er det påfallende mangler. Det er spesielt uheldig at FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering ikke er tatt inn i den norske Menneskerettsloven, tross tidligere anmodninger fra rasediskrimineringskomiteen. Både Barnekonvensjonen og Kvinnekonvensjonen er inkorporert, derfor sender det et spesielt negativt signal når bekjempelse av rasisme og diskriminering ikke prioriteres tatt inn på dette høye nivået i lovverket.

Vi er også bekymret for at forbudet mot diskriminering på grunn av ”hudfarge” og ”språk”, som begge er omfattet av den nåværende diskrimineringsloven, ikke er tenkt videreført i den nye loven. Begrepet ”etnisitet” skal heretter dekke et meget bredt spekter av grunnlag, noe som lett vil medføre tolkningsproblemer som vil svekke den enkeltes faktiske rettsvern mot diskriminering. Når en svart ungdom nektes adgang til et utested, er det ikke nødvendigvis fordi dørvakten har noen kunnskap om vedkommende etnisitet. Norge har også en økende gruppe innbyggere som ikke har en klart definerbar etnisitet, enten de er adoptert eller har aner fra flere verdensdeler. Mens språkbeherskelse er et saklig spørsmål i jobbsammenheng, viser erfaringen også at minimale språkforskjeller, eksempelvis en svak aksent, har blitt en usaklig unnskyldning for ikke å ansette en godt kvalifisert person.

Oppfølgingen av eksisterende lovbestemmelser som skal beskytte mennesker mot rasisme, er stadig langt unna overbevisende gjennomføring. Det er alvorlig at det fortsatt er både mangelfulle rapporteringsrutiner for hatkriminalitet og mangelfull rettslig oppfølging av anmeldelser. Når dette foregår samtidig med at det heller ikke gripes effektivt inn overfor omfattende etnisk og religiøs diskriminering på jobb- og boligmarkedet og i uteliv, får ofrene inntrykk av et samfunn som ikke tar diskriminering på alvor.

Blant utsatte grupper ser vi grunn til sterk bekymring for det voldsomme, negative fokuset på norske muslimer, og de økende forekomstene av islamofobi eller sågar muslimhat i det norske samfunnet. Men også overfor nasjonale minoriteter gjenstår det en jobb å gjøre. Regjeringen har ennå ikke nedsatt den varslede komiteen for å gjennomgå den norske stats behandling av romani-folket, for omsider å kunne gi den historiske oppreisningen de har krav på. En slik gjennomgang er viktig både for å bidra til å rette opp tidligere urett, og som del av det stadige bevissthetsarbeidet om rasismens vesen og ødeleggelser.

I rapporten trekker vi også frem kvinner med minoritetsbakgrunn som en gruppe som møter særlige vansker, spesielt i situasjoner hvor de som kvinner er på sitt mest utsatte. Trygghet for kvinner i asylmottakene er langt fra en realitet, til tross for flere års oppmerksomhet. Manglende botilbud for minoritetskvinner etter krisesenteropphold forblir en trussel mot deres velferd og sikkerhet, særlig fordi disse oftere enn etniske nordmenn mangler et nettverk. Dertil er problemene knyttet til bruk av tolk særlig alvorlig for voldsutsatte kvinner: Noen har til og med opplevd å bli bedt om å forklare seg med den voldelige ektemannen som tolk.

Også i den generelle utlendings- og asylpolitikken har det utviklet seg praksiser som det er nødvendig å vurdere i et diskrimineringsperspektiv. På den ene siden er det mangelfull kontroll med de ofte elendige boforholdene for migrantarbeidere, gjerne fra Øst-Europa – mennesker som villig tas imot for å gjøre en eventuelt underbetalt jobb, men hvor storsamfunnet utviser minimal interesse for livsforholdene mens de er her. På den andre siden har man en vesentlig større statlig vilje til å gripe inn i minoritetspersoners familieliv gjennom skjerpede regler for familiegjenforening, som går på bekostning av det nære familielivet med ektefelle og barn for personer med utenlandsk opphav.

Samfunnet må være særlig på vakt når en gruppe mennesker utdefineres så totalt som situasjonen er for den voksende papirløse underklassen i Norge, bestående av utenlandske borgere uten oppholdstillatelse som lever blant oss år etter år nesten helt uten rettigheter. De stadige, alvorlige problemene ved driften av utlendingsinternatet på Trandum styrker inntrykket av at velferd og rettssikkerhet for utenlandske statsborgere kan ha svært lav prioritet. Også de svært problematiske livsforholdene for avviste asylsøkere ved de såkalte ventemottakene utenfor Oslo reiser spørsmålet om vi ville behandlet hvem som helst på denne måten.

Å ha rett er åpenbart ikke det samme som å få tilgang til rettferdighet. Mens klageren i diskrimineringssaker ofte er innvandrer, potensielt med liten eller ingen kunnskap om norsk rettssystem og lovverk, kanskje med dårlige norskkunnskaper, få støttespillere og lav inntekt, er den som klages inn for diskrimineringsnemnda ofte en bedrift med god tilgang på juridisk assistanse, kjennskap til lovverk og samfunnet generelt, og økonomiske ressurser. Dette medfører en alvorlig ubalanse i rettssituasjonen. Dessuten er forståelsen for fenomenet etnisk diskriminering stadig alt for lav i politi og rettsvesen. Dette krever økt satsning på to fronter: Økte bevilgninger til instanser som kan gi veiledning og assistanse overfor ofrene, og kunnskapsheving i politi og rettsvesen, inkludert en styrking av den dokumentert problematiske tolkesituasjonen i domstolene.

Det er svært positivt at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet for første gang har valgt å finansiere utarbeidelsen av skyggerapporten. Ikke minst viser det en statsråd som ikke er redd for kritiske innspill. Rasisme og diskriminering har ikke vært en sentral del av den politiske agendaen på nokså lenge, uansett hvor sterkt denne typen urett griper inn i mange menneskers liv. Med Audun Lysbakken som ansvarlig statsråd ser vi tendenser til en bedring.

Mari Linløkken, nestleder
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter