Er det noen vits?

13. oktober 2008

Etter at norske myndigheter de siste par årene har spyttet 14 mill. kr. i kassen, er det på tide å stille slike spørsmål. Hva skal en kampanje være? Skal en kampanje være mest mulig synlig, og derved trekke flest mulig menneskers oppmerksomhet mot det antirasistiske budskap, eller skal man arbeide mer i det stille? En kampanje identifiseres ved et slagord/logo og har en bestemt plan for utspill, aktiviteter eller såkalte happenings som skal gjennomføres i perioden. Ingen kampanje er varig, men skal avvikles på et bestemt tidspunkt.

Slagordenes betydning
Ulike slagord, som "Ja til et fargerikt fellesskap", "Ikke mobb kameraten min", "En drittsekk er en drittsekk uansett hudfarge" og "all different, all equal", snakker til forskjellige deler av befolkningen, noe som er helt nødvendig for å oppnå en bredde i forhold til folks opprinnelige ståsted. Dessuten har jakkemerker, pins, buttons og klistremerker gitt folk anledning til å vise ansikt uten at de nødvendigvis gjør noe mer ut av sitt engasjement. Det alene sender ut viktige signaler.

Ungdomskampanjen mot rasisme (UMR)
Gro Harlem Brundtland tok i 1992 initiativ til en kampanje mot rasisme i Europarådets medlemsland. Hun utfordret de norske politiske ungdomsorganisasjonene til å stille seg bak det som ble Ungdomskampanjen mot rasisme. En unik sammensetning av samtlige politiske ungdomsorganisasjoner — fra RU til FpU — utgjorde styret for kampanjen. I senere tid har dette vært den største kampanjen, med hovedsatsning på Sirkus Midgard — Norgeshistoriens største rocketurne. Sirkus Midgard Turneen gikk av stabelen 28. april 1994, og besøkte de største stedene fra Bodø og sørover frem til 1. juni. Parallelt ble Prosjekt Mohammed Olsen gitt midler til å dekke inn de stedene som lå nord for Bodø. Sirkus Midgard var lagt opp med antirasistiske markeder midt på dagen som skolene ble invitert til å besøke. På markedene var en rekke antirasistiske aktiviteter, og ungdomspolitikerne, i tillegg til Antirasistisk Senter, NOAS og andre organisasjoner hadde stands. Senere på kvelden var det rockekonsert for ungdom med bl.a DumDum Boys. Sviktende billettinntekter førte til at konsertdelen ble stanset 20. mai, hvoretter Ungdomskampanjen mot rasisme gjennomførte den gjenstående delen av turneen med sine markeder. Disse ivaretok det antirasistiske innhold på turneen. Oppmøte lokalt, annonsering osv. ble organisert av lokale UMR-grupper på hvert sted. Disse utgikk som oftest av de politiske ungdomsorganisasjonene, i tillegg til humanitære organisasjoner. Arbeidet disse hadde nedlagt på forhånd preget antall besøkende, markedenes suksess og turneens effekt underveis, som varierte sterkt fra sted til sted.

Fordeling av midler til lokale tiltak
Innenfor Ungdomskampanjens budsjett, som hadde en total ramme på kr. 9,5 mill. var det avsatt kr. 700.000,oo til fordeling til lokale antirasistiske tiltak. Midlene ble utlyst bl.a. via LNUs nettverk, og ble fordelt våren 1994. Omlag 70 ulike prosjekter fikk støtte, med hovedvekt på flerkulturelle aktiviteter. Dette medvirket til opprettelsen av Idébanken, som ble hovedsatsningsområdet innenfor den neste kampanjen.

Ungdom mot rasisme ´95
Den norske avdelingen av Europarådets antirasistiske ungdomskampanje ble lansert 21. mars 1995. Den nasjonale styringsgruppen besto av Antirasistisk Senter, Flyktningerådet, Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter (KIM). Norske myndigheter hadde observatørstatus. Denne kampanjen hadde en betydelig mindre utadrettet profil enn den forrige. Av kampanjens totale budsjett på kr. 4 mill., ble kr. 2 mill. avsatt til fordeling til lokale antirasistiske tiltak, i den såkalte Idébanken. Siden dette var en kampanje med etablerte forgreninger over hele Europa, var det en rekke felles europeiske aktiviteter man kunne delta i. Det ble også etablert en egen nordisk kampanje med felles nordiske aktiviteter.

Nordiske og europeiske aktiviteter
Siden Ungdom mot rasisme ´95 fokuserte på lokale aktiviteter i idébanken, ble det tidlig bestemt å delta på et fåtall store aktiviteter av flernasjonal karakter. I samarbeid med Norden mod Fremmedhad deltok vi på den desidert største enkeltsatsningen på europeisk nivå, en gigantmønstring som ble kalt European Youth Train Event og European Youth Week Event i Strasbourg. Denne berøres ikke i denne omgang. I nordisk regi deltok man i to aktiviteter, hhv. utdanning av ungdomsledere og en skrivekonkurranse for ungdom. En del ungdomsledere skulle kurses i å utdanne andre innenfor sine organisasjoner, for på den måten å skape flere antirasistiske "ambassadører" rundt om i landet. Samarbeidsproblemer med en ekstern instans som skulle ivareta den faglige kompetansen gjorde at dette ikke ble et kurs som tilsvarte forventningene. Skrivekonkurransen ble utlyst samtidig med kampanjelanseringen, og vinnerne ble kåret i forbindelse med et større arrangement ett år senere. Det var svært ressurskrevende å få inn bidrag til konkurransen. Markedsføring av slike aktiviteter var betydelig mer krevende enn først antatt. I alt kom det inn 46 bidrag til konkurransen.

Idebanken - støttefondet for gode antirasistiske aktiviteter
Hele 2 mill. kr. var avsatt til fordeling til lokale tiltak, der det bærende prinsipp var aktiviteter av, for og med ungdom. Sekretariatets hovedoppgave var å saksbehandle, veilede og følge opp prosjekter. En gruppe utgått av styret for kampanjen bevilget etter innstilling. Dårlige ideer ble luket vekk, og gode fikk hjelp til å bli realisert. Det ble sendt inn omlag 200 søknader, hvorav omlag 130 ulike prosjekter ble helt eller delvis finansiert. Kriteriene for tildeling av midler var relativt strenge mht. innhold i prosjektene. Til gjengjeld var det minst mulig byråkratiske hindringer for søkerne, f.eks. ble det ikke forlangt at søkerne skulle fylle ut lange og vanskelige søknadsskjemaer. Prosjekter som ble støttet var av svært ulik karakter og uttrykk. Det ble lagt vekt på å stimulere til tiltak som tok for seg årsakene til rasismen og konstruktive løsninger som forpliktet enkeltmenneskers holdninger og handlinger.

"Spørretime om rasisme"
Ungdom mot rasisme ´95 holdt omlag 65 foredrag/spørretimer om rasisme for tilsammen omlag 18.000 ungdommer, fortinnsvis i ungdoms- og videregående skoler. Ungdom har ofte veldig bestemte holdninger uten at disse nødvendigvis er basert på faktiske kunnskaper. På den måten var disse besøkene i skolene effektive, idet kunnskaper viste seg å fungere som virkemiddel for å endre holdninger. Behovet for kunnskap var enormt, men også ønsket om å få vite mer om emnet. Det var også stor deltagelse i ideologiske/etiske diskusjoner i klassene. Dette skulle tyde på at ungdom ikke er fremmed for å endre oppfatning gjennom økt innsikt, faktarelatert såvel som følelsesmessig, i komplekset.

Oppmerksomhet i opinionen
Det er et faktum at UMR fikk større oppmerksomhet enn Ungdom mot rasisme ´95. I UMRs budsjett var et betydelig større andel viet markedsføring og utadrettede aktiviteter. På den annen side er det klart at de aktiviteter som ble gjennomført ikke hadde den samme oppfølging og kvalitetssikring som under Idébanken. Denne ga støtte til langt flere, og trolig bedre, aktiviteter og prosjekter for ungdom. Dette henger sammen med at Ungdom mot rasisme ´95 hadde dette som hovedsatsning, og la opp ressursene deretter. På den annen side ble Ungdom mot rasisme ´95 lite kjent i offentligheten, og hadde ingen ringvirkninger i opinionen utover de stedene der man faktisk oppnådde aktivitet. Kan vi si at den ene kampanjen er bedre enn den andre, eller til og med at noen av dem er henimot verdiløs i ettertid?

Store boardskampanjer fører til endrede holdninger — men på et passivt plan. Boardskampanjer skaper imidlertid debatt i offentligheten. Dette er viktig for å sette søkelys på problemer, og skape fora for å debattere dem. Det bidrar store, utadrettede kampanjer i stor grad til å gjøre. Det er mitt inntrykk at begge varienter bør benyttes. Rasismen arter seg forskjellig fra sted til sted, fra person til person, og behøver følgelig ulike løsninger. Jeg vil hevde at lokale aktiviteter i sin form kan bære frukter alene, en effekt jeg i mindre grad tiltror boardskampanjer. Her nærmer vi oss kjernen i dette temanummerets hovedbudskap som handler om å få antirasistene "ut av skapet", og det tror jeg at passivt mottatt informasjon alene kun i liten grad kan bidra til. Slik tror jeg også at enkeltmenneskets eierforhold til sine egne holdninger ikke utvikles optimalt. Der UMR skapte blest omkring det antirasistiske budskap, bl.a. gjennom slagordet "en drittsekk er en drittsekk — uansett hudfarge" skaptes en grobunn for forandring av holdninger og ønske om mer kunnskap. Dessuten — på de steder turneen besøkte ble det etablert grupper av ungdom som forholdt seg tidvis meget aktive og la ned mye innsats. Som kjent er det handlingskraftige mennesker som redder verden. Aktiviteter forplikter den enkelte Idébanken baserte seg på nettopp dette.

Etter at UMR hadde beredt grunnen i opinionen ønsket Ungdom mot rasisme ´95 å satse på dem som faktisk ønsket å gjøre noe, disse som redder verden. Som nevnt resulterte dette i 130 ulike prosjekter, der aktiviteter med langsiktig effekt ble prioritert. Aktivitet mot rasisme er — det ligger i ordet — handling. Aktiviteter og egeninnsats forplikter enkeltmennesket til å være mer lojal mot sitt syn enn om man bare har blitt overbevist om at noe er rett eller galt. Og hvis aktivitetene ledsages av holdningsskapende annonser o.l. vil det styrke effekten — også i lokalmiljøet. Av(?), for og med ungdom... I alt arbeid er det viktig å ta lærdom av tidligere feil. Det må bli slutt på at voksne lager arrangementer for ungdom, på lik linje med at nordmenn arrangerer aktiviteter for innvandrere.

Ungdom bør ikke lage boardskampanjer og voksne bør ikke arrangere rockekonserter. Man oppnår alltid best resultat når folk får gjøre det de kan. Det er ungdom som best av alle kjenner urettferdigheten ved at kameraten deres ikke får være med inn på discotek — fordi han er svart. Og det er barn og ungdom som har et nært forhold til andre med minoritetsbakgrunn. Det ligger i menneskets natur å bøye seg for fakta, og derfor vil kunnskapsformidling på ungdommens felles møtesteder, f.eks. i skolene og organisasjonslivet være viktige satsningsområder for antirasistisk arbeid. Arbeidet må være underlagt høyt kvalifisert ledelse, og det vil være tjenlig om dette arbeidet hadde langsiktig målsetning. Slikt arbeid bør ivareta lokalsamfunnenes ulike "symptomer" og løsninger på disse.

Offentlig støtte — signaleffekt
Har det i seg selv noen verdi at norske myndigheter investerer i kampen mot rasisme? Som sentrale holdningsbærere i samfunnet bidrar de til å signalisere overfor befolkningen at arbeidet for en felles fremtid er av så stor betydning at myndighetene ønsker å bidra i riktig retning. Det fører trolig til at vanlige folk påvirkes til å tenke gjennom egne holdninger. Den viktigste signaleffekten ved offentlig finansierte kampanjer mot rasisme er imidlertid overfor ofrene for rasismen, flyktninger, innvandrere og nordmenn med minoritetsbakgrunn.

Blikket fremover
Midler til fordeling til lokale aktiviteter må være sikret kontinuitet. Disse må være underlagt grundig faglig kvalitetskontroll, og for svært mange aktivister og organisasjoner vil tett oppfølging være påkrevet. Dette fordrer en nærhet mellom søker og den instans som fordeler midlene. Blir disse aktivitetene understøttet av landsomfattende holdningskampanjer vil dette styrke og motivere de som allerede er aktive antirasister. Og en rekke "nøytrale" mennesker vil trolig beveges i "riktig" retning. Parallelt med dette må en svært omfattende satsning ivareta det enorme potensiale som ligger i elevene i ungdoms- og videregående skoler. Det vil være av stor betydning om disse kan bli møtt på hjemmebane med opplegg spesielt tilpasset hvert sted. Holdningsskapende arbeid basert på personlig kontakt synes å ha større gjennomslagskraft enn mye annet. Antirasistisk arbeid må i større utstrekning foregå på ofrene for rasismen sine premisser. Det er sannsynlig at dersom majoritets- og minoritetsungdom i større grad fikk definere virkeligheten, og derved legge premissene for løsningene, ville mye være vunnet.