En fotball-Norge uten rasisme - forslag til handlingsplan

Et fotball-Norge uten rasisme

En antirasistisk handlingsplan

innspill til NFFs modulkurs ”Fotball for alle” -

Henrik Lunde
Antirasistisk Senter
2005
 

1. Et fotball-Norge uten rasisme

Antirasistisk Senter er glade over å få denne anledningen til å komme med innspill til NFFs antirasistiske arbeid.

NFF har arbeidet hardt og godt med tematikken gjennom flere år, og har således tatt mange og viktige skritt der det foreliggende ”Fotball for alle”-modulkurset er et stort skritt framover og de beslutninger som ligger til grunn for det, inneholder allerede mange viktige forutsetninger for et effektivt antirasistisk arbeid.

Ingen arenaer er fri for rasisme og ingen av oss er fri for fordommer – og fotball-miljøet er neppe noe unntak. Skal NFFs gode inkluderingsarbeid lykkes må man samtidig ta tak i det negative så det ikke ødelegger for det positive.

Dette dokumentet er ment som et innspill, og ikke som en komplett og detaljert handlingsplan. Jeg har i det følgende forsøkt å skissere et helhetlig opplegg, og bare delvis konkretisert de enkelte punkter. Dette fordi det allerede kan foreligge arbeid jeg ikke har kjennskap til i skrivende stund. Innspillene er laget på bakgrunn av saker Antirasistisk Senter har arbeidet med, på erfaringer fra våre fotballspillende ungdommer med minoritetsbakgrunn og fra egne opplevelser både på og utenfor banen.
Dette dokumentet er skrevet i en form som fokuserer på rasisme spesielt, men dette arbeidet må selvsagt også inkludere andre grupper som homofile og funksjonshemmede.

Idretten generelt og NFF spesielt har både et særskilt ansvar og spesielle muligheter til å gjøre et viktig bidrag i arbeidet for inkludering og mot rasisme.

Henrik Lunde
15. februar 2006
 

2. Rasisme og fotball
Antirasistisk Senter har arbeidet siden 1978 med inkludering og diskriminering av etniske minoriteter og vi har ved mange anledninger og på ulike nivå vært engasjert i rasisme og fotball; både på topp- og bredde-nivå.
Vi har nå inkludert dette i vår daglige virksomhet gjennom prosjektet ”Act!”. Dette drives av ungdom med minoritetsbakgrunn på Senteret og i vår årsrapport for 2005 står det følgende:
”ACT! handler om rasisme i idrett, men også om rasisme på andre arenaer hvor unge møtes. Det handler om rollemodeller og å vise at man kan få til noe selv. Abdi fra Agenda X gikk lenge med ideen om å starte en kampanje rettet mot rasisme på idrettsbanen. Han er selv aktiv fotballspiller og vet hva det betyr å få slengbemerkninger fra andre spillere og publikum. Men i løpet av høsten begynte ting å skje. T-skjorter med Act against racism ble trykket opp. Han reiste rundt i skoler for å snakke om rasisme, deltok i Norsk Folkehjelp-filmen Gi rødt kort til rasismen og startet to fotballag som skal delta i turneringer og samtidig markedsføre det antirasistiske budskapet. Like før jul ble arrangerte Agenda X sin egen Act Against Racism-cup i Jordal hallen og har ellers deltatt i flere innendørscuper.”

Over hele Europa har høyreekstreme grupperinger forsøkt å bruke fotballen som en arena for å rekruttere medlemmer og å spre sin propaganda. Dette har også skjedd i Norge, men i en svært beskjeden målestokk og mye godt arbeid har vært gjort for å få en effektiv bukt med dette. Den rasisme som forekommer i fotball-Norge kommer fra fotball-miljøet sel; fra spillere, ledere, foreldre, trenere og tilskuere.

2.1. En resultatorientert begrepsforståelse.
Rasismebegrepet er godt gjort rede for i modulkurset, men det er et moment som likevel bør trekkes inn innledningsvis. Antirasistisk Senter og norske myndigheter bygger sin forståelse på FN-konvensjonen mot rasisme som Norge har tilsluttet seg. Et viktig moment i den forståelse som der legges til grunn er likestillingen av en handlings intensjon og resultat. I praksis vil det si at selv om utøveren av en rasistisk handling ikke ”er rasist” eller ikke ”mente det sånn”, så vil handlingen fremdeles kunne karakteriseres som rasisme hvis offeret opplevde det slik. Resultatet av handlingen blir det sentrale.
Dette trekkes fram her for å styrke ”offer-perspektivet” i arbeidet videre. Det er offeret for rasisme som er sentralt i første omgang. Hva gjøres for å bistå offeret der og da er et avgjørende moment i hvordan konkrete episoder håndteres. Utøveren og eventuelle sanksjoner mot vedkommende er definitivt viktig, men det kommer etter hensynet til offeret.
Vi har hatt episoder, også i Norge, der utøveren kan avvise rasisme-aspektet ved å henvise til at han/hun ikke ”er rasist”, eller har x antall utenlandske venner, eller at klubben gjør mye mot rasisme. Alle kan komme med rasistiske bemerkninger eller utføre diskriminerende handlinger. For offeret er det resultatet som er det primære.
Denne forståelsen betyr ikke at enhver kan påberope seg ”rasisme”, hvis ikke alt går slik en vil, eller at ethvert tilrop eller annet automatisk er rasisme fordi offeret mener det.

Det bør her presiseres at fordommer, negative holdninger, rasistiske uttalelser og diskriminering er allmennmenneskelige fenomener og ikke begrenset til ”hvit-mot-svart”-situasjoner. Det er følgelig viktig at man er fargeblind i forhold til hvordan man takler rasistiske uttalelser.

En grundig begrepsforståelse er viktig, men det vil ikke fjerne problemet som til syvende og sist vil dukke opp der man skal foreta en skjønnsmessig avgjørelse av hvorvidt det aktuelle utsagn eller handling er rasistisk eller ikke. Det er mulig å gjøre et konkret forarbeid med hypotetiske utsagn og handlinger for å lage et grunnlag som en start på dette vanskelige arbeidet.

2.2. Sakens to sider.
Inkluderingsarbeidet er ofte av en positiv og lystbetont art og mange aktører i samfunnet, både på lokalt og nasjonalt plan har iverksatt mange tiltak og prosjekter av denne art. Dette arbeidet blir imidlertid ikke vellykket hvis man ikke samtidig har utviklet en politikk mot diskriminering. Man må både arbeide for det positive og mot det negative hvis de ønskede resultater skal oppnås. Vi har holdningskampanjer mot rus, mobbing, trafikkskader osv, og det er aldeles utmerket og svært viktig, men på alle områdene har samfunnet samtidig et ris bak speilet i form av sanksjoner mot uønsket atferd. Dette er en selvsagt strategi på de aller fleste andre områder i samfunnet, men i inkluderingsarbeidet så er ofte sanksjonering av det negative i liten grad med.
Dette har jeg dokumentert og analysert i to rapporter de siste årene:
”Hva gjør vi nå?” – en rapport om lokalmiljøers tiltak mot rasisme (Antirasistisk Senter 2003)
”Mellom kebab og vaffel” – en systematisering av erfaringer med handlingsplaner og tiltak mot rasisme og diskriminering i fylkeskommuner, kommuner og frivillige organisasjoner. (UDI 2005)
Svært få institusjoner i de kommuner og nærmiljøer som ble analysert i disse undersøkelsene hadde begge sider av saken med i sine handlingsplaner.

Det er mange funn i disse rapportene som er relevante og som jeg bruker i det følgende men det var et sentralt funn at mange vakre planer havnet rett i arkivet grunnet mangel på ansvar for gjennomføring, oppfølging og evaluering.
Et vellykket arbeid på dette feltet er tosidig; styrke det positive og minske det negative.

2.3. Signaler
Dette dokumentet skisserer noen momenter i forhold til hva som fotball-Norge kan gjøre for å få bukt med rasisme, og da er det viktig å ha i mente at de som gjøres får konsekvenser langt utover de involverte parter. Rasisme i fotballen er godt mediestoff, og aviser leses av store og små spillere over hele Norge.
Positive signaler er viktig og ikke minst er spillere rollemodeller for de yngre, og de store stjernene blir lyttet til og ikke minst omtalt i media. John Carew sa det slik: Hvis jeg scorer mål på landslaget så er jeg ”John fra Lørenskog”, men stjæler jeg i en butikk er jeg ”innvandrerungdom”. Utsagnet er en god illustrasjon på minoritetsungdoms utsatte stilling i samfunnet.

Omverdenens reaksjoner på en rasistisk handling er viktig for de det angår, men også for alle andre som leser og hører om saken. Har en rasistisk uttalelse først kommet, så ruller snøballen av gårde og uansett hva de ansvarlige gjør, så får det konsekvenser. At ingen brydde seg, ingen sa noe, ingen gjorde noe – det får også konsekvenser, ikke minst for yngre spillere. Vi har flere eksempler på ungdom som har sluttet å spille fotball, fordi de var lei av rasistisk sjikane og like lei av at ingen brydde seg om det.

Adekvate reaksjoner har også allmennpreventive funksjoner i forhold til både majoritet og minoritet. Alle får klar beskjed om at rasisme ikke er akseptert, og at det vises i praksis.
Det er i denne sammenhengen avgjørende at man har gode rutiner for håndtering av media.

Fotball-Norge har vært gode på å vise fram gode rollemodeller og man har også vært forbilledlig klare i uttalelser mot rasisme både generelt og i konkrete saker; både nasjonalt og internasjonalt. Det merker ungdom seg og gir dem en følelse av tilhørighet i fotball-Norge, og da har vi fått en godt start.

Det er et vanskelig arbeid som NFF har foran seg, og det vil alltid være noen som reagerer negativt på det som gjøres på dette feltet, og en tilnærming som alle er fornøyde med finnes antagelig ikke. Dette gjelder også – og ikke minst – ungdom med minoritetsbakgrunn. Noen blir kjempeglade og er strålende fornøyde med at det arrangeres ”Fargerik Fotball”-turneringer, mens andre er ”møkk lei” av at hver gang de gjør noe så skal det være ”fargerikt, berikende og festlig”. De sistnevnte vil ikke gjøre noe nummer ut av sin opprinnelse, men dessverre vil de grunnet sin synlige forskjellighet fra majoriteten ikke kunne garantere seg mot rasistisk hets eller diskriminering.

Det er følgelig en vanskelig balansegang i hvor stor grad ulikhet skal være i fokus, og med en mangfoldig minoritetsbefolkning vil det være umulig å finne en endelig perfekt løsning. Det er viktig at man inkluderer det antirasistiske arbeidet i det generelle arbeidet som gjøres med å skape et godt sosialt miljø både på og utenfor banen og i alle ledd og på alle nivåer i fotball-Norge.

3. Utvikling av en antirasistisk handlingsplan.
NFF har et godt utgangspunkt i sitt verdigrunnlag som er blitt forbilledlig konkretisert gjennom ”Fotball for alle”. De nedenstående punkter er følgelig ment å skissere den helhetlige tankegang som bør ligge bak en antirasistisk politikk.

3.1. Tydelighet fra ord til handling.
De nedenstående punkter er delvis overlappende med det som allerede foreligger i modulkurset, men når det gjelder det tidvis ubehagelige, følelsesladete, medieoppmerksomhetsfangende arbeidet som angår arbeid mot uønsket atferd så er det nødvendig med en helhetlig tankerekke.
Mange års erfaring med svært ulike målgrupper har lært meg at man ikke skal være engstelig for å være overtydelig. Man bør ikke ta noe for gitt, og et godt arbeid er viktig at man får kommunisert grunnlaget for det arbeidet man gjør svært klart.
Før man igangsetter det konkrete arbeidet fra NFFs sentralledd til spillerne på den lokale fotballskolen for de aller minste, må man ha et grunnlag som bør inneholde følgende elementer:

Formål En avklaring på hva man vil oppnå med det antirasistiske arbeidet.

Begrunnelse Er man tydelig på hvorfor man gjør det man gjør vil mange senere misforståelser unngås.

Handlingsplan Det er laget mange gode dokumenter som erklærer de beste intensjoner for inkludering og de frommeste ønsker om at negative episoder skal unngås. Det er imidlertid avgjørende at de ”gode ønsker” konkretiseres i en handlingsplan for hvordan man skal oppnå sine mål.

Ansvar Handlingsplanen må være tydelig på hvem som gjennomfører den på alle nivåer.

Oppfølging En handlingsplan må følges opp og evalueres for å ha noen reell nytte.

Kompetanse Antirasisme og antidiskrimineringsarbeid er et felt der alle vil ha nytte av faglig påfyll, og man kan ikke forvente gode resultater uten å sette folk i stand til å gjøre den jobben de blir tildelt.

Arbeid av denne art skjer ofte i en arbeidsgruppe, et team, en referansegruppe eller lignende.
Det er viktig å ha en bredt sammensatt gruppe når dette arbeidet skal igangsettes, og den bør
ha medlemmer med minoritetsbakgrunn eller en referansegruppe bestående av representanter
for minoritetsbefolkningen. NFF har et ansvar for å gå foran i inkluderings- og
antidiskrimineringsarbeidet, og da er sammensetning av en arbeidsgruppe et godt sted å
begynne.

4. Handlingsplanens elementer
Dette kapitlet vil drøfte en handlingsplans elementer og knytte noen tanker og konkrete
forslag til hvordan dette kan gjøres i praksis.

4.1. Kompetanse-utvikling på alle nivåer
Det foreliggende modulkurset er en ypperlig start på dette arbeidet, og ved å inkludere antirasisme og antidiskriminering i dette kursopplegget vil man ha gode muligheter for å heve kompetansen i alle ledd og på alle nivåer i fotball-Norge.
Dette gjøres på mange felt i Norge i dag fra dommere i rettsapparatet, til saksbehandlere på sosialkontor, videreutdanning på politihøyskolen osv. Det er ingen grunn til at ikke også fotball-Norge ikke skulle ha det samme behovet for faglig påfyll på dette feltet.
Rasisme og diskriminering er et felt der det finnes få fasitsvar. I konkrete saker kan ord stå mot ord, og det vil være saker der en skjønnsmessig vurdering av konkrete utsagn vil være avgjørende for sakens utfall.
Det kan være nyttig med et seminar der problematikken drøftes, begreper avklares, man kan definere direkte og indirekte diskriminering, trakassering osv. Det er avgjørende at slike diskusjoner relateres til konkrete handlinger og at diskusjonen og avklaringene kobles opp mot konkrete sanksjoner eller andre tiltak.

Norge er i mange sammenhenger litt etter mange land, og på dette feltet har det vært gjort mange erfaringer som vi kan høste av og lære av på alle nivåer i denne prosessen, fra hvordan lage en handlingsplan til analyse av konkrete saker og påfølgende sanksjoner.

4.2. Regelverk
Alt relevant regelverk må gjennomgåes slik at det gjenspeiler handlingsplanens formål. Det
foreliggende sanksjonsreglementet vil sannsynligvis omfatte en del saker allerede, men
det bør gjennomgåes for å sikre at det virkelig ivaretar de hensyn man ønsker.

Det er viktig at dette omhandler alle nivåer av fotballen, og at regelverk med tilhørende tiltak
og sanksjoner er tilpasset hvert nivå. Det må reageres annerledes på hva en trener i tippeligaen
sier på TV og hva en sint 7-åring roper under kampen. Det er viktig å ikke glemme grupper
som foreldre til unge spillere, supportere og administrasjon på alle nivåer.
Reglene bør sendes på høring til alle andre involverte organisasjoner som spillerforeninger, trenerforeninger, NISO med mer. Det gjelder også spekteret av sanksjoner som formelle advarsler, utestengelse, ekskludering eller avskjed. Idretten ikke unntatt samfunnet og forholdet til offentlig påtale /diskrimineringsombudet må avklares.

4.3. Klager og prosedyrer
Det bør foretas en gjennomgang av klager og disiplinære prosedyrer på samme måte som med regelverket.

4.3.1. Klager
Det må sikres at det eksisterer en klageordning som er lett forståelig og som kan benyttes av alle overfor alle innenfor fotballen – fra ansatte i forbund og kretser til andre aktører som dommere, trenere, spillere og tilskuere.
Klagen bør være enkel og gjort godt kjent, med navngitte og lett tilgjengelige kontaktpersoner på flere nivåer. Klagerne må få fortløpende informasjoner om saksbehandlingen og fortløpende om framdriften i saken.

4.3.2. Saksbehandling og ansvar
Det vil være nyttig for alle parter at saksbehandlingen er standardisert og rask. Det er viktig med god kommunikasjon til alle parter (både offer og utøver) for å unngå misforståelser, rykter og eventuelle Opptrappinger av konflikter. For voksne spillere på høyere nivåer vil media være en vesentlig aktør som kan vanskeliggjøre dette, men med et fast opplegg vil alt gå lettere. I forhold til media bør det også vektlegges personvern særlig i forhold til yngre spillere.
Saksgangen må ha være klar og tydelig hele veien fra episoden inntreffer til en beslutning er fattes. Det er viktig at det er en lav terskel for å rapportere en sak og det bør vurderes om alle klubber skal pålegges at ansvaret for dette arbeidet skal tillegges en funksjon i klubben som for eksempel leder, dommeransvarlig eller lignende.
Når hele klage- og prosedyreapparatet er på plass kreves to tiltak for å få det til å fungere:
Prosedyren må gjøres kjent for alle parter fra toppen og nedover. Fra generalsekretær til foreldrene til de yngste spillerne.
Kompetanse hos de ansvarlige for saksbehandlingen. Dette må omfatte alle ledd i kjeden fra de som mottar den første klagen fra de involverte til de som skal behandle den.

I mange diskrimineringssaker kvier offeret seg for å gjøre noe med saken. Man kan ikke ønske å fremstå som et ”offer”, man kan være redd for represalier, man ønsker ikke oppstuss om seg selv eller det som skjedde – kort sagt en lang rekke årsaker kan hindre at en episode blir kjent i systemet. Mange som har blitt utsatt for rasisme ønsker likevel å fortelle om det, selv om de ikke vil gå videre med saken den formelle veien. Det bør derfor også være et lavterskel-tilbud for å fortelle om saker som har inntruffet uten at det nødvendigvis blir en ”sak” ut av det. Det kan være i anonymisert form.

4.4. Effektiv oppfølging og evaluering
Når alle grunnlagsdokumenter og handlingsplaner er laget, reglementer og prosedyrer er på plass og godt kjent og hele fotball-Norge strutter av relevant kompetanse – da er tiden for å ta neste skritt.
Hele prosjektet kan lett bli arkivsfyll, hvis det ikke i utgangspunktet lages et opplegg for å overvåke, evaluere og revidere dette arbeidet.
For fotballens vedkommende vil det være naturlig å ta for seg sesong for sesong, og man vil ha tid mellom sesongene til å evaluere og revidere oppsettet.
Dette bør (og det er det muligens allerede?) være et fast punkt på årsmøter i forbund, kretser og kanskje også forbund, for å orientere alle om situasjonen og for å synliggjøre arbeidet.
Det er flere konkrete tiltak som kan gjøres for å bidra til større kunnskap om situasjonen

4.4.1. Innmelding av saker
En gjennomførbar og proaktiv rapporteringskjede må etableres og klart forankres ansvarsmessig på topp-nivå og nedover til lagleder-nivå.

4.4.2. Forsøksordninger
For å øke kunnskapsnivået om art og omfang av rasisme i fotball-Norge kan man iverksette tidsavgrensete forsøksordninger.
Det er flere muligheter for å fange opp saker, og det er særlig to muligheter som relativt enkelt og billig kan prøves som en forsøksordning for en sesong.
Det kan opprettes en gratistelefon, som er bemannet som folk kan ringe for å rapportere rasistiske hendelser.
Det kan også lages en mailadresse som kan benyttes på samme måte som telefonen. Et skjema kan benyttes, men det bør i tilfelle være svært enkelt.
Begge disse tiltakenes suksess avhenger av at de er godt kjent, og har små krav til det som skal rapporteres inn. Det vil kunne fungere som en måte å ”lodde stemningen på”, men man bør ikke ha noen forhåpninger om at ”sannheten” skal fremkomme via disse metodene, men de er etter min mening verdt et forsøk en sesong.

4.4.3. Undersøkelser
Man kan igangsette undersøkelser for å få en bedre oversikt. Det er et vell av muligheter her, fra å tilfeldig plukke ut noen kretser, intervjuundersøkelser på ulike nivåer og alderstrinn, blant dommere, trenere, foreldre osv.
I modulkurset problematiseres registrering av utøveres etniske bakgrunn, og NFF skal ha honnør for å erkjenne at dette ikke er uproblematisk. Dette gjøres imidlertid i en rekke undersøkelser hvert eneste år, og det er måter å håndtere dette på i alle ledd av en undersøkelse.
En rasisme-prosjekt av denne art kunne vært naturlig å igangsette etter en sesongs forsøk med andre tiltak, og prosjektet kunne både evaluere og analysere det materialet som foreligger og ikke minst kontrollere dette ved hjelp av andre metoder.

5. Avslutning
Fotball har en stor plass i manges – inkludert mitt – liv, og det gjelder også barn og ungdom med minoritetsbakgrunn. En fotballsarena er på en måte en egen verden, men samtidig en del av hverdagsvirkeligheten. Idretten kan gi et fellesskap som særlig for minoritetsbarn og –ungdom kan bli deres første møte med et reelt fellesskap med mange andre barn, på en helt annen måte enn skole og nærmiljø kan gi. Fotballen har derfor store muligheter til å spille en avgjørende rolle for mange barn og unge.

”Fotball for alle” er et ambisiøst prosjekt, og et nødvendig prosjekt i en tid der mange unge har problemer med å finne en tilhørighet. Alle vil neppe spille fotball, men å åpne fotball-Norge så terskelen inn er så lav som mulig er det beste et idrettsforbund kan gjøre.
Inkluderingsarbeidet for å gjøre ”døren høy og porten vid” er den første del av jobben, og å bekjempe det negative som kan støte folk ut – det er den andre delen.
Begge deler er nødvendig for å oppnå målsettingen om at bokstavelig talt ”alle” kan finne sin plass i fotballen. Skal det lykkes må grunnlaget være tydelig så det konkrete arbeidet har et trygt fundament. Å skrive flotte papirer og planer er en ting, men den store utfordringen er at dette arbeidet bærer frukter både på tribunen og banen i Tippeligaen og samtidig på de første kampene for usikre 7-åringer.

NFF har satt seg høye mål og det blir spennende å følge denne prosessen i årene framover.