Det nye, gamle hatet

19. august 2011

Dagens europeiske høyreekstremisme er fraksjonert i forhold til hvilke grupper de har lagt for hat: Jøder i Øst-Europa, muslimer i Vest-Europa, og rombefolkningen i stort sett alle land. Selv om alle gruppene møter fordommer overalt, er det noen påfallende mønstre i hvordan hatet fordeler seg, skriver Antirasistisk Senter i Klassekampen.

Deler av Øst-Europa forblir preget av det tjuende århundrets dominerende former for høyreekstremisme. Det ungarske partiet Jobbik er det mest åpenbare eksempelet. Jobbik, som i parlamentsvalget i 2010 sikret seg posisjonen som Ungarns tredje største parti, beskriver seg selv som kristennasjonalistisk. Dette er mest et kodeord for antisemittisme og antisiganisme (fordommer mot rom).

Jobbik låner blant annet retorikk direkte fra Pilkorsbevegelsen, som under annen verdenskrig var ansvarlig for drapet på tusener av jøder. Jobbik er bekymret for Ungarns «tragiske demografiske situasjon» og «moralske og fysiske sykdomstilstand», og fremholder «madjarenes misjon» som svaret: Den høyst urene drømmen om en etnisk ren fremtid. Jobbik hadde tidligere en uniformert fløy som har blitt forbudt av domstolen i Budapest, og som den kjemper for å få legalisert. Denne madjargarden har blant annet vært assosiert med brutale angrep på rom.

Muslimhatet finner man i større grad lenger sør, på Balkan, i områdene som har utgjort de århundrelange grensene mellom kristendom og islam. Mange som de siste årene har tenkt at vi lever i den muslimske terrorens tid, opplever at verden har endret seg til det mer komplekse etter det angivelig «kristenkonservative» terrorangrepet på Norge. Det er naturligvis misvisende. Vi har levd i en tid for terror i islams navn, men vi har levd vel så mye i en tid for folkemord helt eller delvis i kristendommens navn. Massemordene i Bosnia, Kosovo og Tsjetsjenia er - ikke helt overraskende - relegert til bakgrunnen i vår offentlige bevissthet, som om de på et vis ikke angår vår opplevelse av det moderne «Europa». Det gjør de naturligvis.

Etter disse katastrofene er det spesielt forstemmende å se veksten i antimuslimsk retorikk i vesteuropeiske land, spesielt blant høyreekstreme, men også bredere inn i det politiske etablissementet i land som Nederland, Belgia, Italia, Danmark og Norge. Det betyr på ingen måte at antisemittismen er borte, som den nylige undersøkelsen i osloskolen viste; det er imidlertid innenfor de antimuslimske strømningene at dagens vesteuropeiske høyreekstremister primært finner frisk næring.

Man finner hatets fraksjonering også i det norske høyreekstreme miljøet. Eksempelvis har den tradisjonelle høyreekstreme gruppen Vigrid sine egne grunner for å avskrive Breivik - de oppfatter ham nemlig som «kristen zionist». For Vigrid, som på hjemmesiden beskriver de fysiske kjennetegnene på en jøde, tilhører Breivik «det aggressive og erobrende sentrum av den internasjonale jødedommens maktstrategier». Vigrid mener at verden er kontrollert av jødiske banker, og ønsker å trekke sølv ut av finansmarkedet; forstå det den som gidder. Vigrid er lett gjenkjennelig som en tradisjonell rasistisk organisasjon, med et verdenssyn og en retorikk som har endret seg lite siden 1930-tallet. Det er trolig ikke her en eventuell fremtid for norsk høyreekstremisme kan ligge.

I den grad høyreekstreme grupper i Norge har et rekrutteringspotensial, er det først og fremst i de nye antimuslimske miljøene. Selv om tilløpene til organisering har vært svært lite vellykkede så langt, har disse gruppene et så vidt nært forhold til mer vellykkede modergrupper i andre land at det er grunn til å følge med. Det er også til bekymring at deres primært antimuslimske tankegods nyter en betraktelig bredere legitimitet enn den gamle høyreekstremismens helt eller delvis nynazistiske karakter. Det er å håpe at de antimuslimske gruppene gjennom assosiasjonen med Breivik vil være varig diskreditert; det bør eksempelvis være vanskelig for personer å fortelle familie og venner at de har sluttet seg til grupper som Breivik var tilknyttet. Vi kan imidlertid ikke ta det for gitt.

Denne fraksjoneringen har også sine forgreninger inn i det etablerte politiske miljøet i Norge. FrP reagerte sterkt mot antisemittismen i osloskolen. Paradokset er stort når det samme partiet har gjort norske muslimer til en arena for vedvarende hets, og når de fremstiller romfolket - et av de andre store ofrene for Holocaust - primært som et renovasjons- og kriminalitetsproblem.

En bred EU-undersøkelse fra 2009 viser at nettopp rom er den minoritetsgruppen som utsettes for det høyeste nivået av diskriminering i Europa. Det store flertallet av de intervjuede fortalte at de hadde blitt angrepet eller truet bare i løpet av det foregående året. I Ungarn har flere rom blitt drept i målrettede angrep, blant annet med Molotovcocktails. Dagens europeiske antisiganisme kommer i forlengelsen av 500 år med en brutal og i stor grad glemt forfølgelse, hvor rom har blitt systematisk fordrevet fra land til land under trussel om drap. Hvis man ikke forstår dagens situasjon i lys av de foregående fem århundrene med drap og fordrivelse, posisjonerer man seg for å begå ny urett, som representert ved flere vesteuropeiske lands utvisningspolitikk.

Dette brokete bildet av etniske sympatier og antipatier på tvers av Europa demonstrerer indirekte nærheten mellom ulike former for rasisme; de fremstår kort sagt som nokså lett utskiftbare. Denne nærheten bekreftes av de statistiske sammenhengene mellom antisemittisme og islamofobi. En undersøkelse fra det anerkjente Pew Research Center fra 2008 stadfester at vesteuropeiske land med høye forekomster av antisemittisme også har høye forekomster av islamofobi. Tilsvarende gjelder demografiske kategorier: Eldre mennesker og personer med mindre utdanning er både mer antisemittiske og antimuslimske enn yngre mennesker eller personer med høyere utdanning. Nedslående er det også å se hvor utbredt slike holdninger er både i Tyskland og Polen, landene som var primære åsteder for Holocaust. Påfallende er det at Storbritannia skiller seg positivt ut for begge grupper; også viljen og evnen til fordommer er dels et kulturelt fenomen.

Undersøkelsen viser hvor grunnleggende det er for kampen mot rasisme at det er en kamp mot all rasisme. Eksempelvis Frps måte å snakke om muslimer og rom på, utvider det generelle rommet for generaliserende og stigmatiserende betraktningsmåter; den skaper kort sagt en aksept for å oppsummere hele grupper av mennesker som eksempelvis «late» eller skitne. Hvis kampen mot rasisme kjempes på denne måten, ved å velge grupper som fra et koldtbord, vil den alltid bli tapt. Det er rasismens og fiendebildenes natur og dynamikk som må bekjempes.

Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter