Debattens betydning

Dette gjør Meland ved hjelp av en sveipende gjennomgang av innvandringsdebatten de siste tretti år, hvor hun sier svært lite om den faktiske debatten de siste få årene forut for terrorhandlingene.

Meland nevner ikke engang debatten omkring ”snikislamisering”. Da Språkrådet uten forbehold utropte dette som et av de viktigste nyordene i 2009, viste det hvor godt plassert muslimskepsisen har vært. Det er omtrent som om man på 80-tallet skulle ha utropt ”pakkis” til et særs viktig nyord. Meland nevner heller ikke debatten om moralpolitiet på Grønland eller om hijab i politiet, to i utgangspunktet legitime debatter som også ble kanaler for en mer generell skepsis mot norske muslimer. Hun nevner heller ikke at nordmenn i 2009 statistisk var mer redde for muslimer enn for både global oppvarming og finanskrisen.

Det ble ikke slik uten grunn, og det holder ikke å oppfatte 11. september som den eneste brikken i dette puslespillet. Det har vært et kontinuerlig, voldsomt fokus på norske muslimer og nær sagt alt de har foretatt seg i norsk offentlighet de siste årene. Det har vært noen viktige og riktige debatter, men det har også vært slik at et nys fra en muslim har kunnet utløse allmenn frykt for spanskesyken. Dette ble i 2010 problematisert i en bred rapport fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, ”Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv”. Det er kort sagt ikke en debatt hvor det har vært vanskelig for Breivik å finne bekreftelser på mye av sitt tankegods. Og mener Meland virkelig å benekte at nettet er et i stor grad upatruljert åsted for både fordommer og hat som faktisk fortjener en del digital bekymring fra nettnaboer?

Debatten omkring islam har utvilsomt vært enda grovere i flere andre land. Kanskje det er noe av grunnen til at en vestkantgutt kunne annamme muslimhatet så totalt: Å være skeptisk til muslimer har rett og slett vært en nokså pen ting å gjøre i Norge. Ingen av oss kan naturligvis vite om Breivik ville ha utviklet seg i den retningen har gjorde hvis han bare hadde møtt ekko internasjonalt, og ikke i Norge. Nettopp fordi vi ikke kan vite det, blir det svært så merkelig når noen uttaler seg med overdreven sikkerhet i den ene eller andre retningen.

Spørsmålet om den offentlige debattens betydning bør stadig dirre ubehagelig iblant oss, fordi det å avfeie spørsmålet kan være er å avfeie en faktor som faktisk bidro til å forme gjerningsmannen. Det betyr naturligvis ikke at enhver som har ytret noe har et ansvar for ugjerningene. Men det betyr at den offentlige debatten må godta å leve nettopp med dette ubehaget: At visse perspektiver og visse ytringer har større risiko for å skape fiendebilder enn andre, og dermed også for å finne sin vei inn i en morders syke fantasier. Offentlig debatt trenger ikke å være behagelig for å være god. Men den trenger å være åpen og selvkritisk.

Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter