Bruk av religiøst og politisk betingede plagg og symboler i domstolene

18. januar 2010

Domstoladministrasjonen

7485 Trondheim

Bruk av religiøst og politisk betingede plagg og symboler i domstolene

Vi viser til Domstoladministrasjonens høringsbrev av 28. august 2009, vedlagt høringsnotat av 20. august 2009, og takker for anledningen til å gi våre kommentarer.

Antirasistisk Senter går imot forslaget om et forbud mot religiøst og politisk betingede plagg og symboler i domstolene, og slutter oss innledningsvis til høringsuttalelsene fra Likestillings- og diskrimineringsombudet og fra Oslo Politidistrikt.

Aktuelle symboler

Forbudet er ment å omfatte alle religiøse og politiske identifikatorer. At dette i hovedsak relaterer seg til hijab, og at foranledningen for ønsket om regulering er den omfattende debatten omkring hijab som en del av politiuniformen våren 2009, reflekteres ikke minst i at filnavnet på Domstoladministrasjonens notat er ”høringsnotat hijab”. Det fremstår som åpenbart at ønsket om regulering i hovedsak er foranlediget av tilstedeværelsen av en muslimsk minoritet i Norge, selv om det også vil ramme andre minoriteter, blant dem samer og sikher.

”Nøytralitet”

Mens det åpenbart vil kunne utgjøre diskriminering hvis en person nektes ansettelse i en privat bedrift grunnet en hijab eller en turban, med mindre det foreligger særlige omstendigheter, ser vi at den rettslige situasjonen er annerledes for domstolene, gitt at det foreligger et særlig hensyn til nøytralitet. At et forbud mot hijab i domstoler ikke nødvendigvis utgjør diskriminering, endrer imidlertid ikke på at det reelle resultatet er en signaleffekt som går imot den rettsorden domstolene skal håndheve, dette i en samfunnssituasjon hvor både mistenkeliggjøring og diskriminering av muslimske minoriteter synes klart økende.

Det er videre på det rene at det ikke foreligger tvingende juridiske grunner som krever være seg et forbud eller ikke. Det er kun ulike mer generelle hensyn som står mot hverandre: På den ene siden opplevelsen av nøytralitet i de deler av (majoritets)befolkningen som vil ha mistillit til en dommer som er ikledd en hijab; på den andre siden betydningen av 1) en domstol som reflekterer samfunnet i sin bredde, 2) en domstol som setter en positiv, inkluderende standard for andre institusjoner, privat næringsliv osv. som normalt ikke har anledning til å nekte bruk av hijab, og 3) den enkelte persons rett til fritt å velge yrke, uten å begrenses av sin religiøse tro.

Domstoladministrasjonen viser til at en regulering av hodeplagg mv. i domstolene kan innebære et yrkesforbud, men at ”hensynet til den enkeltes ønske om å bære slike symboler [må] vike for det grunnleggende hensynet til at domstolene fremtrer objektivt og nøytralt”. Domstoladministrasjonen viser derimot ikke til de andre hensynene som må vike; nemlig minoriteters tillit til domstolene, samt en standard som må anses som grunnleggende for rettsstaten som sådan, nemlig at domstolene skal reflektere folket som helhet, og i det minste ikke spesifikt ekskludere spesifikke grupper innen befolkningen. I et samfunn som er inne i en prosess med å ta opp i seg relativt nye befolkningsgrupper på en inkluderende og likeverdig måte, og hvor personer med minoritersbakgrunn i langt større grad enn majoritetspersoner er offer for ekskluderende holdninger og tiltak, mener vi dette må være essensielle hensyn.

Det er videre uklart om Domstoladministrasjonen anser at det finnes et faktuelt grunnlag for å anse at kvinnelige dommere med hijab ikke kan forutsettes å være nøytrale, eller om Domstoladministrasjonen anser at dette ikke har et faktuelt grunnlag, men at ufunderte antagelser om manglende nøytralitet likevel skal ha gyldighet. Hvis det er slik at Domstoladministrasjonen faktisk anser at det finnes et faktuelt grunnlag for en manglende tillit til nøytralitet, bør det redegjøres for dette grunnlaget. Hvis Domstoladministrasjonen derimot anser at det ikke finnes et faktuelt grunnlag, fremstår det som at Domstoladministrasjonen dels lar seg styre av forutinntatte holdninger; kort sagt, av illegitime fordommer som domstolene har et vesentlig ansvar for å motvirke.

Det må etter vår vurdering tillegges vekt om den manglende tilliten til nøytralitet er berettiget, eller om den er et utslag av en a priori antagelse. Det dreier seg her om personer som har brukt seks år på å studere norsk lov; som ofte vil ha utøvd norsk lov i en annen funksjon i noen år før de tiltrer et dommerverv; og som ønsker å bruke en ofte anselig del av sitt liv på å håndheve norsk lov gjennom dommergjerningen. Det er ubegrunnet, og langt på vei støtende, å anta at vedkommende ikke har et oppriktig, faglig engasjement i å håndheve norsk lov.

Med et annet ord: Det fremstår diskriminerende. Selv om forbudet på overflaten kan fremstå legitimt, gitt premisset om domstolenes nøytralitet, vil grunnlaget i stor grad bære preg av diskriminerende holdninger, nemlig den overdrevne og illegitime mistilliten som deler av befolkningen har til eventuelle dommere ikledd hijab. Domstolene har et særskilt ansvar for å håndheve enkeltindividers og minoriteters rettigheter. At minoriteters frihet skal begrenses av domstolene med bakgrunn i ufunderte oppfatninger i deler av befolkingen, synes problematisk. Tvert om bør domstolene ha en særskilt rolle i å gå foran og ikke godta en feilaktig oppfatning av at kvinnelige dommere i hijab ikke vil håndheve norsk lov på en nøytral måte, straks de ikler seg dommerkappen og dommergjerningen.

Det er desto mer beklagelig at et slikt forbud innføres på et tidspunkt hvor minoritetsungdommer som er født og oppvokst i Norge, i stor grad har rykket inn i jusstudiet. Dette er en svært velkommen utvikling. Det er derfor spesielt uheldig hvis det som for mange vil fremstå som høydepunktet i en jurists karriere, for dem vil være utelukket.

Det er videre på det rene at Domstoladministrasjonens valg vil ha en betydelig signaleffekt for det norske samfunnet. Dersom Domstoladministrasjonen velger ikke å forby religiøst betingede plagg mv., vil dette utgjøre en sterk, inkluderende standard, både overfor minoritetene og overfor de deler av det norske samfunnet som nærer en økende, fordomsfull skepsis til muslimer, med de konsekvenser det har for landets muslimske befolkning.

Dersom Domstoladministrasjonen derimot forbyr hijab og andre religiøse symboler, vil det utgjøre et tilsvarende sterkt negativt signal. Dette bør ikke være uvesentlig. Det er et faktum at muslimer i Europa i økende grad utsettes for diskriminering, og på alle livsområder (se eksempelvis Muslims in the European Union. Discrimination and Islamophobia (2006) fra the European Monitoring Centre on Racism and Xenophobia, nå the European Union Agency for Fundamental Rights).

Mange er åpenbart kritiske til hijab og andre religiøse plagg av legitime grunner. Det er imidlertid åpenbart at det også finnes motstand som på ingen måte er motivert av aktverdige anskuelser, men som snarere bunner i fordomsfulle – og tidvis hatefulle – holdninger, spesielt til islam. Eksempelvis ble den mye omtalte Facebookgruppa ”Nei til hijab i politiet” overstrømt av antislamske og rasistiske meldinger; administratorene luket ut støtende innlegg, men stengte til sist siden for innlegg og fjernet hele diskusjonsforumet.

Denne typen negative – og i en del tilfeller klart rasistiske − holdninger bør være til bekymring også for Domstoladministrasjonen i vurderingen av de signaler som sendes av den bestemmelsen man kommer frem til, herunder om disse signalene i deler av befolkningen vil bli uriktig oppfattet som en desavuering av muslimske borgere.

Domstolenes antatte nøytralitet per i dag

Domstoladministrasjonens utgangspunkt er nødvendigvis et premiss om at domstolene per i dag fremstår nøytrale. Premisset er uformulert og ubegrunnet, og det er heller ikke holdbart. Domstolene representerer et land med en kristen grunnlov, jf. Grunnloven § 2 annet ledd, og alle domstoler og alle domsavgjørelser prydes med et våpenskjold med kors. Å anta at dette på et vis skulle være usynlig for personer med minoritetsbakgrunn, selv om nordmenn med sin oppvekst i en kristen kultur ikke nødvendigvis legger merke til det som påfallende, er uberettiget. Tvert om fremstår dette som et klassisk tilfelle av en majoritet som ikke er tilstrekkelig oppmerksom på sin egen identitet, men uten videre antar seg selv som en nøktern og nøytral standard; omtrent slik personer som bor i Oslo gjerne anser at de ikke selv snakker dialekt. Det synes heller ikke holdbart å anse at våpenskjoldet simpelthen har blitt et nøytralt, nasjonalt symbol, all den tid det samsvarer med Grunnloven § 2 annet ledd.

Vi hitsetter følgende sitat fra høringsuttalelsen fra Gáldu - Kompetansesenteret for urfolks rettigheter:

”Et sentralt spørsmål er hvem som definerer hva som er objektivt eller nøytralt. En nordmann eller et norsk organ, som i dette tilfellet, vil hevde at bruken av samekofte i rettssalen kan innebære partiskhet i favør av samene, mens en same tilsvarende vil anse dommere kledd i dress og slips som uttrykk for den norske øvrigheten.”

Vi anser at tilsvarende betraktninger har gyldighet også for andre minoriteter.

Religion og politikk

Det kan ikke uten videre settes likhetstegn mellom politiske og religiøse symboler, og det fremstår problematisk at Domstoladministrasjonen selv ikke foretar et nærmere skille mellom disse kategoriene. Det er alltid en risiko i et langt på vei sekularisert samfunn at respekten for, og forståelsen av, religion svekkes. For en religiøs person vil det å følge et religiøst påbud, eksempelvis hva gjelder bekledning, oppfattes som en ufravikelig del av ens identitet. Det finnes per i dag ingen tilsvarende påbud tilknyttet politisk oppfatning som reelt vil umuliggjøre dommergjerningen. For at domstolene skal kunne håndheve religionsfrihet, er det behov for en grunnleggende forståelse av, og aksept for, religiøs tro og religiøse fordringer som ikke reflekteres særlig klart i Domstoladministrasjonens notat.

Domstoladministrasjonen skriver videre: ”hijab, turban, den jødiske kippa samt [...] andre tilsvarende og synlige klesplagg. Dette er symboler som i dagens samfunn uttrykker kjente religiøse eller politiske holdninger”. Det fremstår her som at Domstoladministrasjonen tillegger noen av disse plaggene en politisk holdning. Dette reiser et spørsmål om hvordan Domstoladministrasjonen anser eksempelvis en ”hijab”. Ideen om at hijab er et politisk plag tilhører en forenklet og populistisk oppfatning av hijab og islam, og kan ikke tillates å påvirke norsk domstolsvesen.

Dommerkappens funksjon

Dommerkappen kan ikke reelt tildekke den enkeltes bakgrunn eller identitet. Den tildekker verken etnisk tilhørighet, sosiolekt eller nødvendigvis velstand, som kan tilkjennegis gjennom eksempelvis smykker. Den vil heller ikke tildekke den politiske identiteten til en person som er kjent for sitt politiske standpunkt. Det dommerkappen signaliserer, er derimot at personen antar dommergjerningens nøytralitet. Dette signalet sendes uansett om vedkommende også er ikledd en hijab, eller vedkommendes religiøse eller politiske tilhørighet på annet vis er kjent.

Hijaben signaliserer en religiøs tilhørighet som uansett ofte – og med rette − vil tillegges minoritetspersoner av vestasiatisk og afrikansk utseende, med eksempelvis arabisk- eller pakistanskklingende navn. Forståelsen av at personen ”flagger” sin tro gjennom hijaben, kan og bør anses opphevet av at vedkommende har ikledd seg en dommerkappe. Det blir noe påfallende hvis en dommer kan fronte en politisk oppfatning i en avis samme dag som vedkommende skal dømme i en sak i retten, mens en dommer ikke kan være ikledd en hijab i retten, noe som er et langt mer moderat uttrykk for en verdi; det er i så måte få politiske eller verdimessige konklusjoner man kan trekke med sikkerhet ut fra en hijab. Begge har ikledd seg en dommerkappe og tatt på seg en dommergjerning, uansett hva som står i avisen og uansett hva de har på hodet.

Det er videre slik at dommerkappen aldri tidligere har virket ekskluderende. Tvert om må man kunne si at den har hatt en klart inkluderende symbolikk, ved at personer fra ulike samfunnslag i prinsippet lettere har kunnet ta på seg dommergjerningen, med den sosiale standen tilslørt av kappen. Det innebærer dermed en helt annen situasjon når kleskodeksen snarere ekskluderer en gruppe ved å forby bekledning som for noen vil være en religiøs plikt. Et forbud mot religiøse symboler er mer enn en naturlig forlengelse av et kappepåbud; det er tvert om en nokså dramatisk dreining av praksis.

Diskrimineringsloven § 4

Domstoladministrasjonen viser til forbudet i diskrimineringsloven § 4 mot direkte eller indirekte diskriminering, og videre til § 4 fjerde ledd:

”Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripen overfor den eller de som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her.”

Domstoladministrasjonen skriver videre: ”Et forbud vil ha som formål å fremme tilliten til domstolene i alle grupper av befolkningen. Dette må regnes som et saklig formål i forhold til diskrimineringsloven.” Dette unntaket kan umulig ha gyldighet. Det er tvert om på det rene at dette tiltaket ikke fremmer tilliten til domstolene i alle grupper av befolkningen. For flere minoritetsgrupper, herunder mange muslimer og sikher, vil det oppfattes utestengende. Dette må også ha vært åpenbart for Domstoladministrasjonen på det tidspunktet notatet ble skrevet; det fremstår derfor noe merkelig at dette er anført.

Vi kan dermed ikke se at Domstoladministrasjonens premiss er i tråd med § 4 fjerde ledd.

Med vennlig hilsen,

for Antirasistisk Senter

Kari Helene Partapuoli

leder                                                           Rune Berglund Steen

                                                                   kommunikasjonsansvarlig