Appell for Abbas og Fozia

7. juni 2010

Når Antirasistisk Senter har engasjert seg i denne saken, er det ikke minst fordi Norge, etter flere tiårs innvandring, tydeligvis ikke har kommet lenger enn at litt pakistansk bakgrunn skal utgjøre skillet på verdig og uverdig, sa kommunikasjonsansvarlig i Antirasistisk Senter Rune Berglund Steen i demonstrasjonen for Abbas og Fozia Butt foran Stortinget 7. juni.

Et av spørsmålene jeg har fått flest ganger, er hvordan en mer human asyl- og innvandringspolitikk ville se ut. Deler av svaret er svært enkelt.

Jeg har ofte blitt overrasket over de ekstreme sakene, de ekstreme avslagene som saksbehandlerne simpelthen må vite vil krenke manges rettsfølelse − de avslagene som saksbehandlerne vet lett kunne fått et helt annet utfall, hadde de bare vært avgjort av andre saksbehandlere. La oss begynne der, på den lange veien til en mer human politikk.

Blant de ekstreme sakene jeg har sett, har ingen sak lignet denne.

Nemndlederen som hadde ansvaret for Fozia og Abbas Butt må utmerket godt ha visst at manges rettsfølelse ville bli krenket når et søskenpar som har vokst opp i Norge, straffes for en feil en (nå død) mor har begått.

Han må også ha visst at en så både spesiell og ekstrem sak uten tvil kunne ha fått et annet utfall dersom en annen person hadde vært satt til å avgjøre den.

Og han må ha visst at det var en sak som kunne vekke reaksjoner helt til Strasbourg.

Ved siden av den åpenbare urimeligheten for søskenparet som rammes direkte av vedtaket, står det nå også som en betent markør for ekskludering i samfunnet generelt. For mange andre ungdommer med minoritetsbakgrunn både på Holmlia og i andre deler av landet, blir saken en nitrist og skremmende stadfestelse av akkurat hvor elendig det er lov å behandle folk med bakgrunn i et annet land.

De har sett hvordan ungdommer som var dypt forankret i dette samfunnet og som trodde de virkelig var en del av noe "norsk", uten videre kan rykkes opp, og at ingenting av det livet de har levd her betyr noe som helst for den norske stat.

Nå ligger saken på justisminister Knut Storbergets bord. En hvilken som helst dag kan han rydde opp i denne saken før han inntar lunsjen. I manges øyne vil han tjene stort på en slik evne og vilje til å skjære igjennom når byråkratiet har sviktet.

Det sterkeste argumentet for å gjøre det, er at alternativet er uakseptabelt:

At den norske stat skal fortsette å bruke sine ressurser på å kjempe mot Abbas og Fozia.

At det offisielle Norge skal sende representanter til Strasbourg, på skattebetalernes regning, ikke for å representere humanitet og grunnleggemde menneskerettslige standarder, men for å forsøke å insistere på at 18 års levd liv i Norge ikke skal bety noe.

At Holmlia-ungdom, både i og utenfor kirken, skal fortsette å bruke ungdomstid på å kjempe mot en stat som oppleves som en overgriper.

At søskenparets liv daglig skal spilles bort i kirken som om det er intet verdt.

At andre ungdommer daglig skal minnes på den hårsbredden som finnes mellom inkludering og den norske stats totale, livsødeleggende eksklusjon.

Når Antirasistisk Senter har engasjert seg i denne saken, er det ikke minst fordi Norge, etter flere tiårs innvandring, tydeligvis ikke har kommet lenger enn at litt pakistansk bakgrunn skal utgjøre skillet på verdig og uverdig.

Abbas og Fozia har en god sjanse til å vinne frem i Strasbourg, men mellom nå og da kommer de - og vi som et rettferdig samfunn - til å tape hver eneste dag.

I over 14 måneder har søskenparet sittet i kirken og ventet på den telefonsamtalen som vil slippe dem ut. Det er nok nå. Noen må slå det nummeret.