Åpent brev til det norske folk

24. mai 2011

Da det sittende etiopiske regimet først kom til makten i 1991 etter mange år med terrorvelde, var vi håpefulle. Det nye regimet virket relativt demokratisk, basert på et flerpartisystem med en regjering som skulle velges, skriver talspersoner for etiopierne utenfor Oslo Domkirke i VG.

En stund tillot vi oss å håpe på at demokrati, rettferdighet og menneskeverd ville bli respektert i Etiopia. Men til tross for de lovende tegnene, har det styrende partiet blitt stadig mer undertrykkende. Demokrati har blitt et hult begrep i et land som nå domineres av én etnisk gruppe, og hvor skillet mellom deres parti og staten er nesten umulig å definere.

Det etiopiske regimet har i økende grad begrenset retten til ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Den står ansvarlig for vilkårlige fengslinger av politiske motstandere, forsvinninger, utenomrettslige drap, folkemord og tortur, som dokumentert av en rekke internasjonale rapporter gjennom flere år. Regimet går inn for å skremme journalister til taushet, og stenger medier som den ikke liker. Genocide Watch har oppfordret FN til å iverksette etterforskning av den etiopiske statsministeren for folkemord og krigsforbrytelser. Regimet har total kontroll også over lokaladministrasjonen, og bruker denne makten for å overvåke, skremme og straffe personer som støtter opposisjonspartiene. Dette er grunnen til at regimet i 2008 vant lokalvalget med 99,9 prosent oppslutning og i 2010 parlamentsvalget med 99,6 prosent.

Regimet har brukt drastiske tiltak for å oppnå denne suksessen: I 2009 vedtok regimet en presselov som innebærer et effektivt forbud mot fri presse og ytringsfrihet i landet. Det har vedtatt lover som forbyr ikke-statlige organisasjoner å delta i spørsmål om demokrati og menneskerettigheter. Og de har vedtatt en anti-terrorlovgivning som er spesielt rettet mot å kvele den etiopiske opposisjonen som arbeider for demokratisk endring.

Til tross for de mange, grove menneskerettighetsbruddene i landet, mottar Etiopia betydelig vestlig støtte til å trene og utstyre politiet, militæret og andre sikkerhetsstyrker – de samme som gjennomfører brutale overgrep i mange fangeleirer og fengsler over hele landet. Vi, de etiopiske asylsøkerne i Norge, har blitt offer for dette regimets overgrep simpelthen på grunn av våre politiske meninger. Den eneste muligheten til å komme fri fra forfølgelsen, var å flykte og redde livet vårt i et fremmed land.

Her i Norge har vi vært glade for å kunne leve et fredelig liv, hvor vi har nytt godt av våre menneskerettigheter, og hvor vi har integrert oss i det norske samfunnet, betalt skatt og respektert landets lover så godt vi har kunnet. Selv om vi har vært trygge her, har vår lengsel etter demokrati, rettferdighet og frihet i Etiopia gjort at vi har fortsatt kampen. På grunn av det har det etiopiske regimet sendt agenter for å fotografere oss når vi demonstrerer, skrive ned navnene våre og true oss til og med her. De har ønsket å slå ned opposisjonen som finnes i diasporaen, slik de har gjort i Etiopia. Selv om norsk politi har bekreftet at dette skjer, får det etiopiske regimet fortsette denne overvåkningen på norsk jord uten konsekvenser.

Likevel er vår bønn om beskyttelse stadig nektet, og sakene våre har blitt vurdert av UDI og UNE på en måte som virker kollektiv. Vedtakene vi får er fulle av standardformuleringer som ikke tar hensyn til de individuelle omstendighetene. Det har heller ikke blitt tatt hensyn til integreringen vi har gjennomført, til psykiske og fysiske sykdommer, eller til våre barns situasjon.

Vi vet at den typen aksjoner vi har gjennomført vil bli mislikt av mange, men det er den eneste muligheten vi har sett til å få våre problemer frem i offentligheten. Det har vært veldig misvisende når UDI har fremstilt det som at dette bare handler om at vi vil ha plass på et asylmottak i Oslo. Det var ikke vår intensjon å velge hvor vi bor, men å redde våre liv fra en av Afrikas verste diktatorer. Hva vi trenger er en varig løsning, ikke en plass i et mottak hvor vi skal leve passivt og i utrygghet i årevis. Det er derfor vi nå sover på asfalten i den iskalde natten i nærheten av Oslo Domkirke, uten toaletter og vann og med lite mat. Det er spesielt vondt å se våre søstre leve på denne måten i flere uker i et respektert land som Norge.

Når vi har bedt om mottak i Oslo mens vi venter på en varig løsning, er det fordi det er i Oslo vi har levd i årevis. Her har vi vårt nettverk, og her har våre barn sine venner. Her har vi vår advokat, her har vi de politiske partiene som kjemper for et demokratisk Etiopia, og her har vi de etiopiske menighetene vi lenge har deltatt i. Vi er også svært bekymret fordi noen av oss sliter veldig psykisk. Det er derfor viktig for oss å stå sammen, slik at vi kan ta vare på hverandre. Splittes vi, har vi tapt alt håp om en reell løsning.

Vi ville aldri ha valgt denne lidelsen og forlatt våre hjem, våre kjære, våre lokalsamfunn og vårt land for det harde livet som flyktning, hvis vi ikke måtte. Hvis det var fred og sikkerhet i Etiopia, ville ingen måtte be oss om å forlate Norge. Vi ville reise tilbake frivillig. Frem til frihet, rettferdighet og respekt for menneskerettighetene gjelder i Etiopia, appellerer vi sterkt til det norske folk om å stå ved vår side, og til norske myndigheter om å forstå vår desperate situasjon.

Fikrie Zenebe og Leul Alemayehu Tadesse, talspersoner for etiopierne ved Oslo Domkirke

Trykt i VG 21. mai. Oversatt fra engelsk av Antirasistisk Senter.