Åpent brev om Antirasistisk Senters kritikk av Human Rights Service

30. juni 2010

I vår rapport til FNs rasediskri-mineringskomité uttalte Antirasistisk Senter seg kritisk til at Human Rights Service (HRS) mottar statlig støtte for å fremme det som fremstår som et ensidig og fordomsfullt syn på islam og muslimer. Som reaksjon har HRS fremmet en rekke, dels sterke påstander, blant annet i et brev til statsminister Jens Stoltenberg. I et brev til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet klargjør og utdyper Antirasistisk Senter en del forhold knyttet til vår kritikk.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
Postboks 8036 Dep
0030 Oslo

Att.: Avdelingsdirektør Hege Nygard Wetland

Oslo, 30. juni 2010


 

Ad Antirasistisk Senters kritikk av Human Rights Service (åpent brev)

I skyggerapporten til FNs rasediskrimineringskomité (CERD) har Antirasistisk Senter stilt spørsmålstegn ved om Human Rights Service (HRS) bør motta statlig støtte for å fremme det som fremstår som et ensidig og fordomsfullt syn på islam og muslimer. Som reaksjon har HRS fremmet en rekke, dels sterke påstander av ulik art. Vi ønsker i denne forbindelse å klargjøre og utdype enkelte forhold.

Antirasistisk Senter har en høy terskel for å sette et slikt spørsmålstegn ved en annen organisasjons virksomhet. Under arbeidet med skyggerapporten kom vi imidlertid frem til at det ville utgjøre en alvorlig mangel ikke å omtale den rolle HRS har inntatt i det norske samfunnet som en skaper og spreder av et fiendebilde av norske og europeiske muslimer.

Det bør være unødvendig å stadfeste at HRS sin spekulasjon om at statsråd Audun Lysbakken på noe vis skulle ha anmodet Antirasistisk Senter om å inkludere et kapittel om HRS i rapporten, er helt uten grunnlag. Lysbakken har naturligvis ikke på noe tidspunkt uttalt seg om hva som bør eller ikke bør stå i rapporten, heller ingen andre i departement eller regjering. Organisasjonene tar naturligvis heller aldri instruks fra politikere eller myndigheter på hvilke synspunkter vi skal fremme.

Antirasistisk Senter har aldri støttet et krav om forbud mot kritikk av islam eller andre religioner. Det er grunnleggende i et demokratisk samfunn at ethvert tro- eller tankesystem skal kunne utsettes for både sterk og systematisk kritikk. Vi støttet heller ikke forslaget fra 2009 om en fornyet blasfemiparagraf. Skyggerapporten til CERD, som blant annen inneholder en kritikk av at HRS støttes med statlige inkluderingsmidler, har heller ingen generell slagside mot kritikk av islam. Avsnittene om islamofobi tar kun for seg de mest ekstreme utgavene av denne kritikken, og HRS er en av kun to organisasjoner som omtales. Den andre organisasjonen er Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), som Senteret dessuten har anmeldt på grunn av deres oppfordring til væpnet motstand mot muslimer.

Antirasistisk Senter har naturligvis ingen som helst intensjoner om å forfølge HRS rettslig, og er ikke ute etter et lovverk som skulle åpne for det. HRS har, og skal naturligvis ha, full frihet til å ytre seg. At enhver aktivitet ikke bør få statlig støtte, er noe helt annet. Statlig støtte er åpenbart heller ikke en forutsetning for ytringsfrihet. Det er vårt klare standpunkt at spredning av fordommer ikke bør gi krav på statlig støtte, og vi mener at det dessverre er hva HRS gjør gjennom mye av sin virksomhet.

Antirasistisk Senter har ingen problemer med at HRS har en islamkritisk agenda. En islamkritisk agenda ville heller aldri ha vært nok til å få oss til å berøre HRS i en rapport til FNs rasediskrimineringskomité. Når vi anser at HRS dessverre befinner seg i en problematisk kategori som krever komiteens oppmerksomhet, er det dels på grunn av den svært ensidige og regelmessig ekstreme retorikken de benytter overfor islam og muslimer, og dels på grunn av de ekstreme skikkelsene de har knyttet seg opp mot.

Retorikken HRS benytter overfor islam og muslimer fremstår som spisset, sterkt generaliserende og tidvis direkte hatefull. Å være kritisk til hijab er én ting; å sammenligne hijab med SS-uniformer, og jenter i hijab med barnekrigere, er noe annet. Å være kritisk til islam er én ting; vedvarende og ensrettet å omtale islam som en totalitær trussel noe annet. En slik retorikk etterlater et inntrykk av muslimer som bærere av ondskap. I tråd med dette er HRS sin hjemmeside mer eller mindre utelukkende viet alle slags saker som kan kaste et negativt lys på innvandrere, spesielt muslimer. Det er svært vanskelig å tro at HRS ikke selv innser at de gjennom en slik retorikk og en slik fremstilling bidrar til å skape et fiendebilde som kan være til skade for norske muslimer generelt – menneskene som anses å utgjøre dette fiendebildet, og som bør være fritatt for denne typen demonisering.

Vi har i rapporten også fremhevet HRS sitt forhold til ytterliggående aktører som den nederlandske politikeren Gert Wilders og den amerikanske forfatteren Bruce Bawer; sistnevnte står på HRS sin lønningsliste. Dette er skikkelser som går langt i å støtte bruk av ekstreme maktmidler. Vi viser her blant annet til Wilders tale i et nesten tomt britisk overhus i mars i år om at ”vi skal aldri overgi oss”, og til Bawers anbefaling om å sette inn politi og militære mot muslimer. Vi hitsetter fra Wilders tale, publisert på HRS sin hjemmeside 12.03.2010:

 “I said it before: Fewer Chamberlains, more Churchills.”

“What will be broadcasted forty years from now? Will it still be “This is London”? Or will it be “This is Londonistan”? Will it bring us hope? Or will it signal the values of Mecca and Medina? Will Britain offer submission or perseverance? Freedom or slavery?”

“Ladies and gentlemen, we will never apologize for being free. We will and should never give in. And, indeed, as one of your former leaders said: We will never surrender.”

Annen verdenskrig etableres her som en tydelig referanseramme for omtalen av islam og muslimer; dette er kort sagt en demagogs hattale. Viljen til å bruke ekstreme maktmidler kommer enda tydeligere frem i et av blogginnleggene til Bruce Bawer:

"European officials have a clear route out of this nightmare. They have armies. They have police. They have prisons. They're in a position to deport planeloads of people everyday. They could start rescuing Europe tomorrow.”

Denne konklusjonen står i nær sammenheng med Bawers syn på at Europa er i ferd med å bli kolonisert av muslimer. Hvis Wilders og Bawer hadde referert til jøder, heller enn muslimer, er det ingen tvil om at dette ville blitt oppfattet av de fleste som rasisme. Bawers beskrivelse i en av sine bøker av å gå omkring i Amsterdam og skremmes av muslimer med barnevogner, er også stygg lesning, dette i tillegg til den frykten mørkhudede mennesker inngir ham med (While Europe Slept: How Radical Islam is Destroying the West from Within, 2006).

HRS har også flere ganger reagert tydelig til forsvar for det høyreekstreme Sverigedemokraterna, et sterkt nasjonalistisk parti som blant annet består av personer med bakgrunn i organisasjonen Bevara Sverige Svenskt og åpent nynazistiske grupper. Sverigedemokraterna må kunne betraktes som et fasadeparti, hvor ekstreme krefter forsøker å komme i maktposisjon gjennom en noe mer spiselig profil enn den tradisjonelle nynazismen med dens skinheads og ariske symboler. Da Sveriges Television (SVT) nylig nektet Sverigedemokraterna å delta i valgdebatt og partilederutspørring, uttalte HRS intet mindre enn at Sverigedemokraterna blir holdt nede med ”stalinistiske metoder”.

Vi tillater oss å legge til at HRS er en tenketank, men de har fått atskillig troverdighet på feil grunnlag ved at mange tror de faktisk stiller opp for jentene det er snakk om. Det er ikke HRS som gjør den daglige jobben for å hjelpe muslimske kvinner og jenter. Den jobben gjøres i stedet av MiRA-senteret, Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF), Primærmedisinsk Verksted, krisesentrene, JURK og andre.

Som det også er kjent har HRS mottatt sterk kritikk fra noen av de jentene de tidligere har samarbeidet med. Selv om denne kritikken ikke har medført at HRS har blitt fratatt statsstøtten, stilles HRS unektelig i et problematisk lys som en organisasjon som spesielt hevder å fremme kvinners/jenters sak at så mange av personene de har samarbeidet med, har tatt så skarp avstand fra dem. Dette er riktignok ikke aspekt som berøres i rapporten, men det nevnes her siden HRS selv fremhever sin kamp for kvinner som et forsvar for statlig støtte.

Man trenger organisasjoner som retter et kritisk søkelys på problematiske og undertrykkende sider ved konservativ religion, og islam er ikke fritatt fra det. HRS står imidlertid for en problematisk ensidighet i omtalen av islam og muslimer som ofte fremstår som ren fordomsfullhet. Antirasistisk Senters syn er at den grunnleggende kampen for alle menneskers frihet også må være en kamp mot den typen ekstremisme som HRS på sitt verste representerer.

Vi har derfor funnet det riktig å be FNs rasediskrimineringskomité vurdere om den statlige støtten til HRS kan være problematisk etter konvensjonen.


Med vennlig hilsen,
for Antirasistisk Senter

Kari Helene Partapuoli
leder

Mari K. Linløkken
nestleder



Kopi:
Statsminister Jens Stoltenberg