Antirasistisk Senters forslag til: Handlingsplan mot rasistisk vold og trakassering

Innhold:

1 Innledning

2 Påtalemyndighetenes praksis

2.1 Antirasistisk Senters forslag

3 Dokumentasjon av rasistisk vold og trakasering

3.1 Konkrete forslag

4 Avslutning

1 Innledning

(til toppen)

Det er et sentralt moment i vår rettsstat at alle landets borgere skal ha samme beskyttelse mot overgrep. Enkelte grupper har større risiko for overgrep enn andre, og det fordrer følgelig ekstra beskyttelse hvis målet er resultatlikhet.

Alle i samfunnet har den samme mulighet for å bli utsatt for vold og trakassering, men minoriteter har en ekstra risiko for utsatthet, fordi de kan bli utsatte pga. sin etniske opprinnelse. Denne tilleggsrisikoen har medført tilleggsbeskyttelse i form av flere ledd og egne paragrafer i straffeloven.

Erfaringene de siste tyver årene viser imidlertid at denne beskyttelsen ikke fungerer i praksis. Det er svært liten praksis fra påtalemyndighetenes side vedr. denne type kriminalitet og det eksisterer ingen systematisk kunnskapsinnsamling om problemets art og omfang.

Den manglende praksis fra påtalemyndighetens side skyldes ikke at midlene (les: lovverket) ikke er godt nok, men at det mangler kunnskap og vilje til å bruke det.

Den manglende dokumentasjon om denne type kriminalitet hindrer også myndigheter og andre i å iverksette adekvate tiltak (eller tiltak overhode) da man mangler kunnskap om fenomenets art og omfang. Denne type dokumentasjon eksisterer i en rekke land, og vårt mangeårige arbeid på dette feltet har også medført at vi gjentatte ganger har tatt dette opp på både politisk og departementalt nivå, uten å nå fram. Metodene forefinnes, men det er mangel på vilje som hindrer at Norge kommer på samme nivå som andre europeiske land på dette feltet.

Antirasistisk Senter viser til at dette problemet ikke er noe særnorsk fenomen, og at det i denne forbindelse er mye å lære fra hvordan andre land håndterer disse problemstillingene.

2 Påtalemyndighetens praksis

(til toppen)

Det er vært skrevet mye om påtalemyndighetens praksis, men jeg skal her bare kort redegjøre for noen hovedtrekk.

Henleggelse av rasistisk propaganda er etterhvert blitt et hett tema i den norske offentligheten, og vi tok opp dette allerede i 1991 den vedlagte boken "Rett mot rett", der vi dokumenterer at praksisen hos påtalemyndigheten er i strid både med høyesteretts avgjørelser og i strid med de konvensjoner Norge er tilsluttet.

Den praksis som påtalemyndigheten har lagt seg på har også som effekt at antall anmeldelser har sunket, da den manglende vilje til etterforskning og påtale gjenspeiles i tilbøyeligheten til å anmelde. Det bør imidlertid her også understrekes at det minskende antallet anmeldelser har sammenheng med at det høyreekstreme miljøet i Norge i mindre grad bruker propaganda-utsendelser som middel for å fremme sine mål. Vi viser her til våre årlige rapporter om høyreekstrem aktivitet for mer detaljer omkring dette.

Den manglende praktisering av §349a som omhandler nektelse av varer og tjenester har også medført minsket tillit til politiet fra minoriteter. Den har også medført mindre reell beskyttelse.
De straffeskjerpende tillegg i andre bestemmelser i straffeloven forefinnes det ikke statistikk over, men det finnes en rekke eksempler på at påtalemyndighet og domstolene ikke har tatt hensyn til det rasistiske element i handlingene som pådømmes. Jeg har ved egen erfaring i flere år erfart at selv om viljen til handling kan være tilstede ved det enkelte politikammer så er mangelen på kunnskap om det rasistiske element i kriminelle handlinger stort ved landets politikamre.

2.1 Antirasistisk Senters forslag:

(til toppen)

Vi er av den oppfatning at lovverket er tilstrekkelig for å kunne gi den ønskede beskyttelse, men det kreves en mer offensiv vilje fra påtalemyndighetens side. Innledningsvis viste vi til det faktum at dette ikke er særnorske problemstillinger, og at andre europeiske land har arbeidet langt mer offensivt med dette enn hva Norge har gjort. Vi viser her til vedlagte rapport "Det engelske svaret" som vi oversende KRD i 1994. Vår redegjørelse for erfaringer i England ble imidlertid ikke fulgt opp.

Undertegnede har, som medlem av det utvalg som justisministeren nedsatte for å vurdere lovverk i andre land, bl.a. vært i Stockholm og besøkt ulike instanser herunder Riksåklågaren. På midten av 90-tallet ble det igangsatt en målrettet innsats mot rasistisk kriminalitet og det ble oppsummert i tre ord: "Kunnskap, vilje, engasjement". Tre ord som jeg, med all respekt, må si at vi har etterlyst i Norge i to tiår.

De tre nøkkelordene kan manifestere seg på ulike måter, men den politiske viljen er selvsagt en forutsetning for å iverksette andre tiltak. Den viljen mener vi nå å kunne registrere hos den politiske ledelse i justisdepartementet, og det er følgelig vårt håp at det vil føre til handlinger.
Utfordringen blir å formidle dette engasjementet nedover i systemet.

Kunnskap hos påtalemyndigheten er et nøkkelord. Europarådet ved Dr. Robin Oakley har i mange år arbeidet med kursing av politi og påtalemyndighet, og i Sverige var det også nå en målrettet innsats på dette feltet.

I Sverige har man utarbeidet et omfattende system der en "statsadvokat" i hvert distrikt har spesialkompetanse og et koordineringsansvar for sitt distrikt. Vedkommende har flere jurister under seg med spesiell kompetanse på feltet. Kompetansen var opparbeidet ved etterutdanning og jevnlig oppdaterte kurs, som også ble videreført til andre jurister innen påtaleseksjonen og ikke minst til politiet med konkrete anbefalinger om hvordan politiet skulle behandle rasistisk kriminalitet.

Kunnskapen omfattet alt fra nynazistiske grupper til rasistisk kriminalitet generelt, herunder analyse av det rasistiske element. Eksempelvis kan dette illustreres slik: kaster noen et grisehode gjennom et vindu i en moské er dette mer enn hærverk, men handlingens rasistiske budskap må gjenkjennes av politiet for at handlingen kan få de konsekvenser som lovverket foreskriver.

Det var utarbeidet en nasjonal kunnskapsbase over alle saker som omhandlet denne problematikken slik at såvel politi- som påtalemyndighetens samtlige ansatte hadde tilgang til de saker som var ført rundt om i landet.

Rapporteringsplikt og et rapporteringssystem er også utarbeidet slik at sentrale poltiimyndigheter kan få det grunnlag for analyser som er påkrevet.

Det vil bli for omfattende å gå i detaljer videre om hvordan dette utføres i Sverige, men oppsummeringsvis vil vi foreslå at norske myndigheter nøye studerer den svenske modellen og

• iverksetter en øyeblikkelig og omfattende grunnopplæring i politi- og påtaleetaten om rasistisk vold og trakassering samt høyreekstreme grupperinger. Denne opplæringen må vedlikeholdes jevnlig ved oppdatert informasjon og kursvirksomhet.
• lager en nasjonal database over rasisme-relaterte saker som kan benyttes i etterforskning og påtalevurdering over hele landet.
• iverksetter en rapporteringordning over rasisme-relaterte saker for å danne grunnlag for en årlig rapport.

Antirasistisk Senter har ved flere anledninger holdt foredrag på såvel Oslo Politikammer og Politihøgskolen om denne tematikken og vi stiller oss selvsagt til disposisjon også i fremtiden.

3 Dokumentasjon av rasistisk vold og trakassering

(til toppen)

Vi er av den bestemte oppfatning at jo mer man vet om et problems art og omfang, jo større er muligheten for å iverksette adekvate tiltak. Kunnskap vil også bidra til at offentligheten blir oppmerksom på problemets eksistens.

Antirasistisk Senter har i ti år forsøkt å få myndighetene til å starte med en dokumentasjon av rasistisk vold og trakassering. 23.12.92 leverte arbeidsgruppen der undertegnede deltok, sin sluttrapport om systematisk datainnsamling om rasistisk vold og trakassering." Rapporten vedlegges, men arbeidet ble ikke fulgt opp i praksis.

Antirasistisk Senter har en omfattende database over rasistiske handlinger, og vi forsøkte å få midler til å gjøre en skikkelig gjennomgang av dette materialet. Det bli stilt midler til et forprosjekt fra KRD, men videre finansiering ble stanset.

Til tross for gjentatte møter og oppfordringer har det ikke skjedd noe mer i denne saken.
I 1998 ga KRD et oppdrag til Institutt for Rettssosiolog for å utrede denne problematikken. Rapporten vedlegges til din informasjon, men den ansett som "uinteressant" av KRD, og ikke fulgt opp i praksis. I fjor kom UDI ut med rapporten "Art og omfang av rasisme og diskriminering i Norge 1999-2000". Tittelen samsvarer usedvanlig dårlig med innholdet da rapporten var en "inntrykksbasert" situasjonsbeskrivelse, og ingen form for dokumentasjon av faktiske forhold. UDI ønsker å fortsette denne metoden med inntrykksbasert informasjon også i sitt videre arbeid på dette feltet, men det vil ikke endre status om at det ikke foreligger noen vesentlig endring i kunnskapsnivået på dette feltet etter ti års møtevirksomhet.

Antirasistisk Senter har i mange år forsøkt å gi våre bidrag til en bedre forståelse ved bl.a. å gi ut særskilte rapporter om det høyreekstreme miljøet i Norge, og disse har de to seneste år inngått i vår rapport "Rikets Tilstand" som er en bredere analyse av utviklingen på hele feltet vårt. Vi har systematisk oppdatert vår database over rasistisk vold og trakassering som inneholder i skrivende stund ca. 1500 saker fra perioden 1987-2000, og det er fremdeles vårt inderlige håp om å kunne få midler til å gjøre en skikkelig analyse av dette materialet.

3.1 Konkrete forslag

(til toppen)

Det er erfaringer fra mange land i Europa å dra nytte av i utforming av konkrete muligheter for å bedre situasjonen, men det foreligger allerede mer enn tilstrekkelig med forslag for å kunne straks iverksette dette arbeidet:

• Det bør opprettes en sentral koordineringsinstans som kan ha et nasjonalt ansvar for innsamling av dokumentasjon om dette.
• Politiet endrer sine registreringsrutiner for å bedre kunnskapen. Vi viser til vedlagte rapport "Det engelske svaret" og til erfaringer hos Riksåklågaren i Sverige for detaljer i hvordan dette kan gjøres.
• Dokumentasjonen bør være bredspektret ved at jo flere ulike instanser som bidrar, jo mer utfyllende blir bildet. Vi viser til vedlagte rapporter fra KAD og Institutt for Rettssosiologi som begge skisserer hvordan dette kan gjennomføres. I all kriminalstatistikk vil det være et mørketall, men dette kan reduseres ved å trekke inn andre kilder enn kun politiet. Frivillige organisasjoner på feltet kan gjøre en stor innsats her. Antirasistisk Senter vil med glede analysere det foreliggende materialet som vi har registrert i perioden 1987-2000 for på den måten gi den første dokumentasjon om problemets art og omfang.
• Dokumentasjonsarbeidet bør resultere i en årlig rapport, slik det bl.a. gjøres i Storbritannia, Sverige og Tyskland. En slik rapport vil være viktig for å gi offentligheten et bedre innblikk i hva som skjer, og det vil være et viktig redskap for de politiske myndigheter for å iverksette adekvate tiltak.

4 Avslutning

(til toppen)

Det finnes ingen snarlige løsninger på å bekjempe rasistisk vold og trakassering, og mange aktører i samfunnet må ta sin del av arbeidet. Det er imidlertid ingen tvil om at staten har et særskilt ansvar i å ivareta sikkerheten til landets innbyggere. Det er vårt håp at dette forslaget til en handlingsplan vil være et konstruktivt bidrag til iverksettelse av konkrete handlinger på dette feltet.

Det kan ikke være rettsstaten Norge verdig at vi skal avvike til de grader fra hva som gjøres i våre europeiske naboland på dette feltet. Til tross for den påtagelige mangel på systematisert kunnskap er det ingen tvil om at problemet eksisterer også i Norge, og da kan det være på sin plass å gjenta de tre svenske nøkkelord "Vilje, engasjement og kunnskap".